Røverbrudgommen

Advarsel: Historia inneholder elementer som kan være skremmende for de yngste.

Det var en gang en møller som hadde sånn ei vakker datter, og da hun hadde blitt voksen, så ønska han å få henne godt gift og vel forsørga. Derfor tenkte han: «Kommer det en passende frier og frir til henne, så skal han få henne.»

Det varte ikke lenge, så kom det en frier som så ut til å være svært rik, og da mølleren ellers ikke hadde noe å utsette på ham, så lovte han ham dattera si. Men jenta likte ham ikke helt, ikke sånn som et brud skal like brudgommen sin; hun klarte aldri å få ordentlig tillit til ham. Tvert imot, så ofte som hun så ham eller tenkte på ham, følte hun gru i hjertet sitt.

En gang sa han til henne: «Du er min brud, og så besøker du meg ikke en gang.»

Jenta svarte: «Jeg vet ikke hvor du bor henne.»

Da sa brudgommen: «Jeg bor ute i mørke skogen.» Jenta kom med unnskyldninger, og sa at hun ikke trodde hun kunne finne veien dit. Men brudgommen sa: «Neste søndag må du komme ut til meg. Jeg har alt innbudt de andre gjestene, og for at du skal finne veien gjennom skogen, skal jeg strø ut aske på veien for deg.»

Da søndagen kom, og jenta skulle gi seg i vei, var hun så redd, skjønt hun selv knapt visste hvorfor. Og for at hun skulle kunne huske veien, fylte hun begge lommene sine med erter og bønner. Ute i skogbrynet var det alt strødd aske, og den fulgte hun, men kasta også stadig to, tre erter fra seg, snart til høyre, snart til venstre. Hun gikk nesten hele dagen, til hun kom inn i midten av skogen hvor den var på det mørkeste. Der stod det et enslig hus; men jenta likte det ikke, for det så så mørkt og uhyggelig ut. Hun gikk inn, men det var ingen inne, og det var dødsstille i huset. Med en gang var det en stemme som ropte:

«Vend om, vend om, du unge brud,
her kommer du i et morderhus.»

Jenta så opp, og så at røsten kom fra en fugl som hang i et bur på veggen. Enda en gang ropte fuglen:

«Vend om, vend om, du unge brud,
her kommer du i et morderhus.»

Da gikk den vakre bruden videre fra det ene værelset til det andre, og gjennom hele huset, men det var tomt, og det var ikke en sjel å finne. Til slutt kom hun også ned i kjelleren. Der satt det ei eldgammel kone, som skalv og rista på hodet.

«Kan du kanskje si meg, om brudgommen min bor her?» spurte jenta.

«Akk, du stakkars barn», svarte den gamle, «hvor er det du har forvilla deg hen!? Her er du i ei morderhule. Du tror du er brud, og at du snart skal holde bryllup, men du kommer til å holde bryllup med døden. Se her, her har jeg måttet sette på en stor kjele med vann. Når de nå får deg i sin makt, så hugger de deg i stykker uten barmhjertighet, koker deg og spiser deg opp, for de er menneskeetere. Hvis ikke jeg tar meg av deg og hjelper deg, så er du fortapt.»

Så leda den gamle henne bak et stort fat, hvor ingen kunne se henne.

«Her må du sitte så stille som ei mus», sa hun, «og du må hverken røre deg eller flytte på deg, ellers er det ute med deg. I natt, når røverne sover, skal vi prøve å rømme vår vei; jeg har alt lenge venta på en mulighet.»

Dette hadde knapt hendt før røverbanden kom hjem. De kom slepende med ei annen ung jomfru, og de var fulle og ville og hørte ikke på skriket og jammeren hennes. De gav henne vin å drikke, tre hele glass; et glass hvit, et glass rød og et glass gul vin. Da gikk hjertet hennes i stykker. Så rev de av henne de fine klærne, la henne oppå et bord, hogde henne opp i biter og strødde salt på. Den stakkars bruden bak fatet skalv og bevde, for nå så hun hva slags skjebne morderne hadde tiltenkt henne. En av dem så at det var en gullring på den myrdedes lillefinger, og da ringen ikke gikk av, tok han straks tak i den, greip så ei øks og hogde fingeren av. Men fingeren spratt høyt opp, fór over fatet og falt rett ned i fanget på bruden. Røveren tok et lys og ville lete etter den, men han kunne ikke finne den.

Da sa en av de andre: «Har du lett bak det store fatet?»

Men i det samme ropte den gamle: «Kom nå og spis og vent med å lete til i morgen; fingeren løper ikke fra dere akkurat.»

Da sa røverne: «Den gamle har rett» De holdt opp med å lete, satte seg til bords, og så tok den gamle og dryppa en sovedrikk i vinen deres, så de snart la seg ned på gulvet i kjelleren og snorka og sov. Da bruden hørte det, kom hun frem fra bak fatet, og for å komme ut måtte hun stige over de sovende, som lå i ei lang rekke på gulvet, så hun var fryktelig redd for at hun skulle komme til å vekke en av dem. Men Gud hjalp henne, så hun kom seg heldigvis forbi dem, og den gamle gikk opp med henne, åpna døra, og så skyndte de seg, så fort de kunne, vekk fra morderhula. Aska som var strødd på veien, hadde vinden blåst vekk, men ertene og bønnene hadde spiret og skutt i været, og de viste dem veien i måneskinnet. De gikk hele natta, til de om morgenen kom til mølla. Der fortalte jenta faren sin alt som hadde hendt.

Da dagen kom, og bryllupet skulle stå, kom også brudgommen. Men mølleren hadde innbudt alle sine slektninger og kjenninger. Og mens de satt ved bordet, fikk enhver i oppgave å fortelle noe. Men bruden satt stille og sa ikke noe. Da sa brudgommen til henne: «Nå, min kjære, har du ingenting å fortelle? Fortell oss noe, du også.»

Da svarte bruden: «Ja, da skal jeg fortelle dere en drøm. Jeg gikk alene gjennom en skog og kom til slutt til et hus. Det var ikke et menneske å se, men på veggen hang det en fugl i et bur, og den ropte:

«Vend om, vend om, du unge brud,
her kommer du i et morderhus.»

Og det ropte den en gang til.

– Vennen min, jeg bare drømte det jo. –

Da gikk jeg rundt i alle værelsene, men de var tomme, og det var øde og uhyggelig. Til slutt kom jeg ned i kjelleren. Der satt det ei eldgammel kone, som skalv og rista på hodet. Så spurte jeg henne: «Er det her brudgommen min bor?» Men hun svarte: «Akk, stakkars barn, du er kommet i ei røverhule. Brudgommen din bor nok her; men han vil drepe deg og hugge deg i stykker, og så koke og spise deg.

– Vennen min, jeg bare drømte det jo. –

Men den gamle kona gjemte meg bak et stort fat, og ikke før satt jeg gjemt der, så kom røverne hjem, og de slepte ei jomfru med seg, og henne gav de tre slags vin å drikke, hvit, rød og gul, og da gikk hjertet hennes i stykker.

– Vennen min, jeg bare drømte det jo. –

Så rev de av henne de fine klærne, hogde henne i biter på et bord og strødde salt på.

– Vennen min, jeg bare drømte det jo. –

Og en av røverne så at det var en gullring på likets lillefinger, og da han ikke kunne få den av, tok han øksa og hogde fingeren av. Men fingeren spratt vekk og over det store fatet og rett i fanget på meg. Og her er fingeren med ringen!»

Ved disse ordene trakk hun den frem og viste den til alle ved bordet.

Røveren, som hadde blitt kritthvit mens hun fortalte, sprang opp og prøvde å flykte; men gjestene holdt ham og overgav ham til retten. Og så ble han og hele banden hans henretta for sine ugjerningers skyld.

Ordforklaringer

• beve: riste, skjelve

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Der Räuberbräutigam

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Tyske originalteksten fra Kinder- und Haus-Märchen Band 1, 1857 (de.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
• Norske oversettelsen Røverbrudgommen av Ingeborg von der Lippe Konow (1860-1929) fra Grimms eventyr. Første samling, 1897 (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: Hansel & Grethel & other tales by the brothers Grimm, 1920 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.