Det var en gang en fattig bondemann. Han satt om kvelden ved grua og rakte i varmen, og kona satt og spant.
Da sa han: «Så sørgelig det er at vi ikke har noen barn! Det er så stille hos oss, og i andre hus er det så livlig og muntert!»
«Ja», svarte kona og sukka. «Om vi bare hadde et eneste ett, ja selv om det så var et ørende lite et, ikke større enn en tommelfinger, så skulle jeg være tilfreds, og vi hadde vært skikkelig glade i det allikevel.»
Så gikk det sånn at kona ble syk, og at hun syv måneder etter fødte et barn, og det var fullkommen velskapt på alle lemmer, men ikke lenger enn en tommelfinger langt. Da sa de: «Det er som vi har ønska oss det, og det skal være vårt kjære barn.» Og så kalte de barnet Tommeliten. De lot det aldri mangle noe mat, men barnet ble ikke større; det holdt seg sånn som det hadde vært fra den første time det kom til verden. Men øynene lyste så forstandig, og det var en klok liten kar, som fikk til alt han bestemte seg å ta fatt på.
En dag gjorde bonden seg klar til å gå i skogen og hogge ved. Så stod han og sa, som for seg selv: «Nå hadde det vært fint om noen ville komme etter meg med kjerra.»
«Ja, far!» ropte Tommeliten. «Kjerra skal jeg nok komme med, det kan du stole på. Den skal være i skogen til rette tid.»
Da lo bonden, og sa: «Hvordan skulle du klart det? Du er altfor liten til å klare å styre hesten.»
«Det gjør ingenting, far. Så lenge mor vil spenne for, så setter jeg meg opp i øret på hesten, og roper til den hvor den skal gå.»
«Ja, ja», svarte faren. «Vi får prøve det denne gangen.»
Så da tida kom, spendte mora for og satte Tommeliten opp i øret på hesten; og så ropte vesletassen til hesten hvordan den skulle gå: «Hypp!» og «Frem!» og «Hei, vil du gå!» Og hesten gikk som om den ble kjørt av en mester, og kjerra kjørte strake veien mot skogen.
Men nå gikk det sånn, at akkurat da kjerra kom rundt en sving på veien, og den vesle ropte «Hypp! Hypp!», så kom det to fremmede menn gående.
«Du verden!» sa den ene av dem. «Hva er dette for noe? Her kommer ei kjerre kjørende, og kjørekaren roper til hesten, og likevel er det ingen kjørekar å se.»
«Dette er ikke riktig», sa den andre, «vi må følge etter kjerra og se hvor den stopper.»
Men kjerra kjørte helt inn i skogen og strake veien til plassen hvor faren hogde ved.
Da Tommeliten fikk øye på sin far, ropte han til ham: «Der ser du, far, her er jeg med kjerra. Hjelp meg nå ned.»
Faren tok hesten i tømmene med venstre hånda, og med den høyre løfta han sønnen ut av øret, og den vesle satte seg glad og fornøyd ned på et strå.
Da de to fremmede mennene så Tommeliten, visste de ikke hva de skulle si, så forundra var de. Men så tok den ene den andre til side og sa: «Hør, vet du hva? Den lille krabaten kan gjøre oss stor lykke, om vi kunne vise ham frem i en stor by for penger. La oss kjøpe ham.»
Så gikk de bort til mannen og sa: «Selg oss den lille mannen. Han skal få det godt hos oss.»
«Nei», svarte faren, «han er min øyenstein, og jeg selger ham ikke for all verdens gull.»
Men da Tommeliten hørte om handelen, klatra han oppover trøyefoldene til faren sin, krøyp opp på skuldra hans og hviska inn i øret på ham: «Far, la dem bare få meg; jeg kommer nok tilbake en dag.»
Så solgte da faren ham til mennene for en pen sum penger.
«Hvor vil du være?» spurte de ham.
«Å, sett meg på bremmen til hatten din. Der kan jeg spasere opp og ned og se meg om i bygda uten å falle ned.»
De gjorde da som han ville, og etter at Tommeliten hadde sagt farvel til sin far, gikk de av gårde med ham. De gikk til det begynte å skumre. Da sa den lille: «Løft meg ned litt, det er nødvendig.»
![[Illustrasjon: Tommeliten vinker farvel til sin far fra mannens hatt]](/../Images/grim037a.png)
«Å, bare vær der oppe du», sa mannen som hadde hatten på. «Jeg kommer ikke til å bry meg videre om det. Fuglene lar også ting falle ned på hatten min av og til.»
«Nei», sa Tommeliten. «Jeg vet da hva som sømmer seg. Løft meg bare ned, og det fort.»
Mannen tok hatten av og satte den lille ned et sted langs veien. Der sprang og krøyp han litt frem og tilbake mellom jordhaugene, og så med ett smatt han ned i et musehull han hadde funnet.
«God kveld, gode herrer, gå nå bare hjem uten meg!» ropte han til dem og lo av dem.
De kom springende og stakk med stavene sine ned i musehullet. Men det var ikke spesielt nyttig, Tommeliten krøyp da bare lenger ned i hullet, og fordi det snart ble mørke natta, så måtte de vandre videre, ergerlige og med tom pengepung.
Da Tommeliten skjønte at de var borte, krøyp han frem fra den underjordiske ganga si.
«Det er farligt å gå her blant jordhaugene i mørket», sa han. «En kan lett brekke både nakke og bein.»
Til alt hell kom han over et tomt sneglehus. «For en lykke!» sa han. «Her kan jeg være i natt.» Og dermed krøyp han inn i sneglehuset.
Han hadde ikke ligget der lenge, og skulle akkurat til å sovne, da han hørte to menn gå forbi, og hørte den ene si: «Om en bare visste hva en skulle gjøre for å få tak i noe av gullet og sølvet hos den rike presten.»
«Det kan da jeg si deg», ropte Tommeliten nedenfra.
«Hva var det?» sa den ene tyven forskrekka. «Jeg hørte noen snakke.»
De ble stående og lytte. Da sa Tommeliten igjen: «Ta meg med, så skal jeg hjelpe dere.»
«Hvor er du da?»
«Bare let nede på marka, der hvor stemmen kommer fra», svarte han.
Da fant til slutt tyvene ham, og løfta ham opp.
«Du, ditt vesle kryp, hvordan kan du hjelpe oss?» sa de.
«Jo», sa han, «jeg kryper inn mellom jernstengene i prestens kammer, og så kaster jeg ut til dere så mye dere vil ha.»
«Fint», sa de, «vi får se hva du kan få til.»
Da de kom til prestegården, krøyp Tommeliten inn i kammeret. Men da han var der inne, skreik han av alle livsens krefter: «Vil dere ha alt som er her!?»
Tyvene ble forskrekka og sa: «Bare prat stille, så ingen våkner.»
Men Tommeliten lot som om han ikke forstod dem, og skreik på ny: «Hva vil dere? Vil dere ha alt som er her!?»
Kokkejenta, som sov i værelset ved sida av, hørte dette. Hun reiste seg opp i senga og lytta. Men tyvene hadde blitt redde og hadde løpt langt vekk. Men til slutt tok de mot til seg igjen og tenkte: «Den vesle krabaten ville vel bare erte oss litt.»
Så gikk de tilbake og hviska til ham: «Gjør nå bare som du sa, og kast noe ut til oss.»
Da skreik Tommeliten en gang til, så høyt han bare kunne: «Jeg vil jo gi dere alt sammen; bare rekk hendene inn.»
Dette hørte jenta, som satt i senga og lytta, klart og tydelig. Hun sprang opp og kom stavrende inn døra. Tyvene la på sprang og løp som om fienden sjøl var i hælene på dem. Men jenta, som ikke klarte å se noenting, gikk ut for å tenne et lys. Da hun kom med lyset smatt Tommeliten, uten å bli sett, fort ut i løa, og da jenta hadde lett rundt omkring i alle krokene og ikke funnet noe, gikk hun til sengs igjen, i den visse tro at hun bare hadde drømt med øyne og ører åpne.
Men Tommeliten krøyp imens rundt mellom høystakkene, til han fant seg et godt sovested. Der ville han hvile ut til det ble dag, og så dra hjem til foreldrene sine igjen.
Men han skulle få oppleve andre ting! Å ja, det vanka mange slags trengsler og mye nød i denne verden! Så snart det ble dag stod jenta opp av senga for å gi kyrne mat. Hennes første stoppested var løa, hvor hun tok med seg et fang med høy, og det var akkurat det høyet som Tommeliten lå og sov i. Men han sov så fast at han ikke merka det, og han våkna ikke før han var i munnen på kua, som hadde gumla ham i seg sammen med høyet.
«Å, du verden!» ropte han. «Her har jeg nok kommet i valsemølla!» Men snart skjønte han hvor han var. Da gjaldt det å passe på så han ikke kom mellom tennene og ble malt i stykker, og til slutt måtte han nå allikevel bli med ned i magen.
«I denne stua har de nok glemt vinduene», sa han, «her skinner hverken sol eller måne, og lys er det nok heller ikke noen som kommer med.
Han likte seg ikke i det hele tatt i denne nye boligen, og det verste var at det stadig kom mere og mere høy inn av døra, så plassen ble mindre og mindre. Da ropte han til slutt i sin angst, så høyt han kunne: «Ikke mere høy nå! Ikke mere høy nå!»
Jenta satt nå og melka kua, og da hun hørte det tale uten å se noen, og siden det var den samme stemmen hun hadde hørt om natta, ble hun så vettskremt at hun glei ned av melkekrakken og sølte ut all melka. Hun løp i full fart til husbonden og ropte: «Å Gud, presten må komme og se! Kua snakker!»
«Du har jo blitt gal», svarte presten, men han gikk allikevel med ut på fjøset for å se etter hva som var på ferde. Men han hadde knapt satt foten innenfor døra før Tommeliten ropte på ny: «Ikke mere høy nå! Ikke mere høy nå!»
Da ble presten også livredd, og mente det hadde kommet en ond ånd i kua. Og så gav han befaling om at den skulle slaktes. Så ble da kua slakta, men magesekken, som Tommeliten var i, ble kasta på dynga. Tommeliten hadde et svare strev med å grave seg gjennom, og et svare strev var det, men til slutt hadde han da kommet så langt at han akkurat skulle til å stikke hodet ut, da det hendte en ny ulykke. Det kom en sulten ulv løpende og slukte i seg hele magesekken på en gang.
Men Tommeliten mista ikke motet. «Kanskje går det an at tale vel med ulven», tenkte han; og så ropte han opp fra magen til ham: «Kjære ulv, jeg vet om et herlig måltid for deg!»
«Hvor finner jeg det?» spurte ulven.
«Jo, i det og det huset; der skal du krype inn gjennom rennesteinen, så finner du både kake og flesk og pølse, så mye du ønsker å spise.» Og så beskrev han nøyaktig sin fars hus for ulven.
Ulven lot seg ikke be to ganger. Om natta klemte den seg inn gjennom rennesteinen og åt i seg alt den kunne. Da den var god og mett ville den ut igjen, men den var blitt så tykk at den ikke kunne komme gjennom rennesteinshullet lenger. Det var dette Tommeliten hadde regna med, og nå begynte han å holde et skrekkelig spetakkel inne i magen på ulven, og skreik og støya alt det han kunne.
«Kan du være stille?», sa ulven. «Du vekker jo folkene i huset.»
«Å tøv», svarte vesletassen, «du har spist deg god og mett; nå vil jeg også more meg litt.» Og dermed begynte han igjen å skrike og rope av alle krefter. Faren og mora hans våkna til slutt av all denne støyen. De løp til spiskammeret og kikka inn gjennom en sprekk. Da de så at det var en ulv som holdt til der inne, løp de bort, og mannen henta ei øks og kona en ljå.
«Hold du deg bak meg», sa mannen idet de gikk inn i spiskammeret, «når jeg har gitt ham et hugg, hvis han da ikke er død ennå, så må du gå på ham med ljåen og rispe opp magen på ham.»
Da hørte Tommeliten stemmen til faren sin, og ropte: «Kjære far, her er jeg! Jeg er i ulvemagen.»
Og så ropte faren sjeleglad: «Gudskelov, Det kjære barnet vårt har kommet igjen», og sa til kona at hun måtte ta ljåen bort, så hun ikke gjorde Tommeliten noe. Så løfta han øksa og gav ulven et hugg i hodet, så den falt død om med det samme. Og så fant de frem kniv og saks, skar opp magen på ulven og halte Tommeliten frem.
![[Illustrasjon: Tommeliten oppi farens hånd]](/../Images/grim037b.png)
«Åh», sa faren, «så bekymra vi har vært for deg.»
«Ja far, jeg har vært rundt omkring i verden! Gudskjelov at jeg kan trekke frisk luft igjen.»
«Men hvor har du vært da?»
«Å, far, jeg har vært i et musehull, i vommen på ei ku og i magen på en ulv; men nå ønsker jeg å være her hos dere.»
Og vi selger deg ikke mer for all verdens rikdom», sa foreldrene, og omfavna og kyssa sin kjære Tommeliten. De gav ham mat og drikke og fikk sydd nye klær til ham, for de han hadde på seg hadde blitt så ødelagt av reisa han hadde vært på.
Ordforklaringer
- løe: låve der man oppbevarer korn, høy og andre ting
- svare strev: fryktelig strev, forferdelig tungt arbeid
Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Daumesdick
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på:
- Norske oversettelsen Tommeliten av Ingeborg von der Lippe Konow (1860-1929) fra Grimms eventyr. Første samling, 1897 (Offentlig eiendom - public domain)
- Tyske originalteksten fra Kinder und Hausmärchen Band 1, 7. Ausgabe 1857 (de.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)
Kilde: Hansel & Grethel & other tales by the brothers Grimm, 1920 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.