Den hvite orm

For mange lange tider siden levde det en konge som var så vis, at det gikk ord om visdommen hans over hele landet. Alt hadde han peiling på, og det var akkurat som om kunnskapen om de mest skjulte ting ble båret til ham gjennom lufta. Men han hadde en underlig vane. Hver middag, når alt var tatt av bordet og det ikke mer var noen andre til stede, måtte en betrodd tjener bære frem et fat for ham. Men fatet var tildekt, og ikke en gang tjeneren selv visste hva som var på det, og heller ingen andre mennesker visste det, for kongen tok ikke dekket av, og spiste ikke av det som var på fatet, uten at han var helt alene.

Sånn hadde det vært i lang tid, men så ble tjeneren, en dag da han bar fatet bort, så overvelda av nysgjerrighet, at han ikke kunne holde seg, men tok fatet med seg inn på rommet sitt. Da han hadde låst døra godt, tok han dekket av, og så da en hvit orm ligge på fatet. Ved synet av ormen kom det over ham en uovervinnelig lyst til å smake på den. Han skar av et lite stykke og stakk det i munnen. Men stykket hadde knapt kommet nær tunga hans, før han hørte en underlig surring av fine stemmer utenfor vinduet. Han gikķ bort dit og lytta, og da merka han at det var spurvene som snakka med hverandre og fortalte hverandre alt de hadde sett i mark og skog. Det at han hadde spist av ormen, hadde gitt ham evnen til å forstå dyrenes språk.

Nå falt det seg sånn at akkurat den samme dagen, hadde dronningas vakreste ring forsvunnet, og mistanken falt på kongens mest betrodde tjener, som hadde fri adgang overalt. Kongen lot tjeneren komme framfor ham, skjente og trua, og sa at dersom han ikke innen neste morgen kunne oppgi navnet på gjerningsmannen, så skulle han holdes for den skyldige og miste livet. Det hjalp ikke at tjeneren forklarte at han var uskyldig, han måtte gå med på den beskjeden.

I angst og uro gikk han ned i gården og grubla på hvordan han skulle komme seg ut av denne knipa. Og der satt endene fredelig side om side ved bekken, pussa seg med nebbene og prata fortrolig sammen. Tjeneren ble stående og høre på dem. De fortalte hverandre hvor de hadde vagga omkring den dagen, og hva de hadde funnet å spise. Da sa en av dem ergerlig: «Jeg har noe som ligger og tynger i magen på meg. For jeg kom i farta til å sluke i meg en ring som lå under dronningas vindu.»

Da greip tjeneren anda, bar den inn på kjøkkenet og sa til kokken: «Ta livet av denne; den er feit og velnæret nok.»

«Ja», sa kokken og veide den i hånda. «Den har fråtsa ei stund, denne her, og har alt lenge venta på å komme i gryta.»

Han skar over halsen på den og tok innvollene ut. Og der var dronningas ring i magen på anda. Nå kunne tjeneren lett bevise sin uskyld for kongen, og da kongen gjerne ville gjøre det godt igjen, tillot han ham å be om en tjeneste, og lovte ham den høyeste æresposten han måtte ønske seg ved hoffet.

Men tjeneren avslo alt, og ba bare om en hest og reisepenger, for han hadde lyst til å dra ut og se seg om i verden ei stund. Da han hadde fått bønnen sin oppfylt, dro han av gårde, og kom en dag forbi et vann, hvor han fikk øye på tre fisker som hadde gått seg fast i sivene og stod der og gispa etter vann. Selv om det sies at fiskene er stumme, så hørte han allikevel hvordan de klagde over at de måtte stå her og omkomme så ynkelig. Og siden han hadde et medlidende hjerte, så hoppa han av hesten og slapp de tre fangne fiskene ut i vannet igjen. Der sprella de av glede, stakk hodene opp over vannet og ropte til ham: «Vi skal huske deg for dette, og gjengjelde deg for at du frelste oss.»

Så red han videre, og om ei stund syntes han det var som om han hørte en stemme nede i sanda. Han lytta, og hørte nå hvordan maurkongen klagde: «Om bare menneskene ville holde seg og de klossete dyra sine borte fra oss! Her trår den dumme hesten alle folkene mine ned med de store hovene sine uten nåde eller barmhjertighet!»

Da veik tjeneren hesten inn på en sidevei, og maurkongen ropte etter ham: «Dette skal vi huske og gjengjelde deg!»

Veien førte ham inn i en skog, og der så han en ravnefar og ei ravnemor. De stod ved redet og kasta ungene sine ut av det. «Vekk med dere, kjeltringer!» ropte de. «Vi kan ikke fø på dere lenger. Dere er store nok til å finne mat selv.»

De stakkars ungene lå på jorda og flaksa og slo med vingene og skreik: «Vi er hjelpeløse barn, hvordan skal vi kunne finne oss mat, vi som ikke kan fly en gang! Det blir nok ikke til noe annet enn at vi må dø av sult!»

Da steig gutten ned av hesten, drepte den med sverdet sitt og lot ravnungene få den til mat. Og de kom hoppende, spiste seg mette og ropte: «Dette skal vi huske deg og gjengjelde deg for!»

Nå måtte han bruke sine egne bein, og da han hadde gått mange og lange veier, kom han til en stor by. Der var det en masse larm og trengsel i gatene, og det kom en mann ridende på en hest og kunngjorde: «Kongsdattera ønsker seg en mann. Men den som ønsker å fri til henne, han må gjøre et vanskelig prøvestykke, og kan han ikke det, skal han bøte med livet.»

Mange hadde alt prøvd seg og satt livet til til ingen nytte. Men da gutten så kongsdattera, ble han så forblinda av hennes store skjønnhet, at han glemte enhver fare, trådte frem for kongen og meldte seg som frier.

Straks ble han ført ut til havets strand, og for øynene hans ble en gullring kasta ut i bølgene. Så bød kongen ham at han skulle hente ringen opp igjen fra havbunnen, og føyde til: «Kommer du opp igjen uten ringen, så kaster vi deg uti på ny, og det gjør vi helt til du omkommer i bølgene.»

Alle syntes synd på den vakre gutten. Så forlot de ham og lot ham være alene tilbake ved havet. Han stod på stranda og lurte på hva han skulle gjøre. Da så han med ett tre fisker som kom svømmende, og det var ingen andre enn de han hadde redda livet til. Den mellomste holdt en musling i munnen, som han la bort til guttens føtter på stranda, og da gutten tok den opp og åpna den, så fant han gullringen inni.

Lett og glad gikk han til kongen med den, og tenkte at nå skulle han få den lønna som var utlovt. Men da den stolte kongsdattera fikk høre at han ikke var henne jevnbyrdig, avviste hun ham og krevde at han først skulle gjøre et prøvestykker til. Hun gikk ned i hagen og strødde selv ti sekker med hirsekorn ut i gresset. «Dette kornet må han ha sanka sammen til i morgen, før sola står opp», sa hun, «og det må ikke mangle et eneste korn.»

Gutten satte seg ned i hagen og grunna på hvordan det skulle være mulig å få løst denne oppgaven, men han kunne ikke finne noen utvei. Han satt der tung til sinns, og venta bare på at han neste morgen skulle føres til døden. Men da de første solstrålene falt inn i hagen, så han sekkene stå velfylte ved sida av seg, og det mangla ikke så mye som et eneste korn. Maurkongen hadde kommet om natta med sine tusener og atter tusener av maur, og de taknemmelige dyrene hadde sanka hirsekornene sammen og tatt dem i sekkene, så det ikke mangla et eneste ett.

Kongsdattera kom selv ned i hagen, og måtte undre seg da hun så at gutten hadde utført det som var pålagt ham. Men hun klarte ennå ikke å overgi det stolte hjertet sitt, men sa: «Selv om han har klart begge disse prøvestykkene, så skal han allikevel ikke bli mannen min før han har henta meg et eple fra livets tre.»

Gutten visste ikke hvor livets tre vokste, så han dro av gårde med planer om å gå så langt som beina ville bære ham, men han hadde ikke noe håp om å finne det. Da han så hadde vandra gjennom tre kongeriker, og om kvelden hadde kommet til en skog, la han seg under et tre og ville sove. Da hørte han det suse i greinene, og med ett falt det et gulleple ned i hånda på ham. I det samme fløy det tre ravner ned til ham, satte seg på kneet hans og sa: «Vi er de tre ravneungene som du frelste fra hungersnød. Da vi hadde blitt store, og fikk høre at du lette etter gulleplet, så fløy vi over havet til verdens ende, hvor livets tre vokser, og henta eplet til deg.»

Lett og glad tok nå gutten hjemveien fatt og brakte den vakre kongsdattera gulleplet. Og nå kunne hun ikke komme med noe påskudd mer. De delte livets eple og spiste det sammen. Da ble hjertet hennes full av kjærlighet til ham, og de levde sammen i stor lykke langt inn i alderdommen.

Ordforklaringer

• gjengjelde: gjøre en liknende handling tilbake, betale tilbake
• hirsekorn: korn av hirse, en type matkorn med små frø

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Die weiße Schlange

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Norske oversettelsen Den hvide orm av Ingeborg von der Lippe Konow (1860-1929) fra Household Tales by Brothers Grimm, 1884 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)
• Tyske originalteksten fra Grimms eventyr. Første samling, 1897 (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Henry Justice Ford (1860-1941)

Kilde: The Green Fairy Book, 19?? (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.