Fantepakket

Hanefar sa til hønemor: «Nå er det den tida når nøttene er modne. Nå skal vi gå opp i lia og ete oss skikkelig gode og mette før ekornene kommer og tar dem alle sammen.»

«Ja», svarte hønemor. «Kom, så drar vi på lysttur med hverandre.»

Så gikk de da av sted til lia, og siden dagen var lys, ble de ute helt til om kvelden.

Nå vet jeg ikke om de hadde spist seg så tunge, eller om de var blitt store på det; men kort sagt så ville de ikke gå hjem på sine egne bein, men hanefar måtte lage ei lita vogn av nøtteskall. Da den var ferdig, satte hønemor seg opp i og sa til hanefar: «Nå kan du spenne deg for og dra.»

«Var det ikke mer du ville?» sa hanefar. «Jeg vil heller gå hjem på beina mine, enn å la meg spenne for; nei takk, det var ikke sånn jeg tenkte det. Kusk, det kan jeg nok være og sitte på bukken, men å dra selv, det gjør jeg ikke.»

Mens de tretta sånn, kom det ei and vaggende og sa: «Sånt tyvepakk! Hvem har gitt dere lov til å gå i min nøtteskog? Bare vent, det skal dere ikke ha gjort for ingenting.»

Dermed gikk den med åpent nebb rett på hanefar. Men hanefar var ikke sein; den fór i en fart innpå anda og hogde så kraftig til den med sporene sine, at anda måtte be om nåde, og lot seg gjerne spenne for vogna til straff. Nå satte hanefar seg på bukken og var kusk, og så bar det i vei i ett jag: «Frem med deg, andemor, alt du kan!»

Da de hadde kjørt et stykke, møtte de to fotgjengere, ei knappenål og ei synål. De ropte: «Stopp! Stopp!» og sa at det straks ble stummende mørkt, og da kunne de ikke komme et skritt lenger. Det var dessuten så sølete på veien, og kunne de ikke få kjøre med et stykke; de hadde sittet og drukket øl i skredderherberget ved veien, og der hadde de blitt forsinka. Siden det var magre folk, som ikke tok særlig plass, lot hanefar dem sette seg opp i vogna, men de måtte først love at de ikke tråkka ham eller hønemor på tærne.

Sent om kvelden kom de til et vertshus, og da de ikke ville kjøre om natta, og anda heller ikke lenger var så god til beins, men falt fra den ene sida til den andre, så tok de inn her. Verten kom i førstninga med mange slags indvendinger; han sa at han alt hadde huset fullt, og tenkte kanskje også at dette ikke kunne være rare storfolkene egentlig. Men til slutt, da de talte vel for seg og lovte at han skulle få det egget som hønemor hadde lagt underveis, samt beholde anda, som la ett hver dag, så sa han til slutt at de kunne få være der natta over.

Nå bestilte de alskens god mat på bordet og levde i sus og dus. Men tidlig om morgenen, da dagen begynte å gry, og alle sov ennå, vekka hanefar hønemor, henta egget, knakka hull på det, og så åt de det opp sammen. Skallet kasta de i grua. Så gikk de til synåla, som ennå sov, tok den i hodet og stakk den i setet på vertens lenestol, men knappenåla satte de i håndkleet hans, og så fløy de ut videre av sted over marka.

Anda, som helst ville sove ute under fri himmel, og derfor hadde holdt seg ute i gården, hørte dem flakse av sted. Den gned søvnen av øynene, vagga i vei, og fant snart en bekk som den svømte av sted på, og da kom det mere fart i den enn da den gikk foran vogna.

Først et par timer etter kom verten seg opp av dynene. Han vaska seg og ville etterpå tørke seg på håndkleet. Da fór knappenåla over ansiktet på ham, så han fikk seg en rød rift fra det ene øre til det andre. Så gikk han ut på kjøkkenet og ville tenne seg ei pipe. Men da han kom hen til grua, spratt eggeskallene i øynene på ham.

«I dag er alle ting på skakke», sa han og satte seg ergerlig i bestefarsstolen. Men han kom seg opp igjen i en fart og skreik: «Au! Au!» For synåla hadde stukket ham enda verre, skjønt ikke i hodet denne ganga.

Først nå ble han skikkelig sinna, og fikk en mistanke til de gjestene som hadde kommet så sent kvelden før, og da han gikk for å se etter dem, var de borte. Da lovte han dyrt, at slikt fantepakk ville han aldri slippe inn i sitt hus mer, som spiser mye, betaler ingenting, og til takk holder en for narr i tillegg.

Tysk folkeeventyr fra samlingene til Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Das Lumpengesindel

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

• Norske oversettelsen Fantepak av Ingeborg von der Lippe Konow (1860-1929) fra Grimms eventyr. Første samling, 1897 (Offentlig eiendom - public domain)
• Tyske originalteksten fra Kinder- und Haus-Märchen Band 1, 1857 (de.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Walter Crane (1845-1915)

Kilde: Household Stories by the Brothers Grimm, 1886 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.