Fortellinga om Samuel Bustebart og rullekaka

Det var en gang en gammel katt som het fru Tabita Tvittvik. Hun var ei engstelig mor. Hele tida pleide kattungene hennes å forsvinne, og hver gang de var borte så gjorde de rampestreker.

Da det var tid for bakst hadde hun bestemt seg for å stenge dem inne i et skap.

Hun fanga Muffe og Milli, men kunne ikke finne Tom.

Fru Tabita gikk opp og ned over hele huset og mjaua på Tom Kattepus. Hun sjekka i spiskammerset under trappa, og hun lette på de pene ekstrasoverommene hvor alt var dekka med støvlaken. Hun gikk rett opp trappa og sjekka loftet, men hun kunne ikke finne ham noe sted.

Det var et gammelt, gammelt hus, med mange skap og ganger. Noen av veggene var fire fot tykke, og det pleide å være rare lyder inni dem, som om det skjulte seg ei lita hemmelig trapp der. Og så var det merkverdige små dører i panelet, og ting forsvant om natta – spesielt ost og bacon.

Fru Tabita ble mer og mer urolig, og mjaua noe fryktelig.

Mens mora deres lette gjennom huset, var Muffe og Milli i gang med rampestreker.

Skapdøra var ikke låst, så de dytta den opp og kom ut.

De gikk rett til deigen som var satt til heving i ei gryte foran peisen.

De klappa den med de små myke potene sine: «Skal vi lage noen fine små muffins?» sa Milli til Muffe.

Men akkurat da banka det på inngangsdøra, og i skrekk hoppa Muffe opp i ei meltønne.

Milli løp av gårde til melkebua, og gjemte seg i en tom krukke på steinhylla der melkefatene stod.

Den som kom på besøk var naboen deres, fru Randi. Hun hadde kommet for å låne litt gjær.

Fru Tabita kom ned og mjaua noe fryktelig: «Kom inn kusine Randi, kom inn, og vær så god og sitt ned. Jeg har dessverre vanskeligheter, kusine Randi», sa Tabita, og felte tårer. «Jeg har mista min kjære sønn Thomas. Jeg er redd rottene har tatt ham.» Hun tørka øynene sine med lommetørkleet sitt.

«Han er en slem kattunge, kusine Tabita. Han brukte min beste kyse til snorlek sist jeg kom til te. Hvor har du lett etter ham?»

«Over hele huset! Rottene er alt for mange for meg. Det er så fryktelig å ha sånn en ustyrlig familie!» sa fru Tabita Tvittvik.

«Jeg er ikke redd for rotter. Jeg skal hjelpe deg å finne ham, og med å gi ham ris også. Hva er all denne soten på gnistfangeren?»

«Skorsteinen må feies. – Å, kjære vene, kusine Randi – nå har Muffe og Milli også forsvunnet. Begge har kommet seg ut av skapet.»

Randi og Tabita satt i gang med å nøye gjennomsøke huset en gang til. De sjekka under sengene med Randis paraply, og de rota rundt i skapene. De henta et lys, og sjekka oppi ei kiste med klær oppe på et av loftsrommene. De kunne ikke finne noe, men en gang hørte de ei dør smelle og noen som løp nedenunder.

«Ja, her er det befengt med rotter», sa Tabita i tårer. «Jeg fikk fanga syv ungrotter ut fra et hull på baksida av kjøkkenet, og vi hadde dem til middag sist lørdag. Og en gang så jeg den gamle faderrotta – ei enorm gammel rotte, kusine Randi. Jeg skulle akkurat til å hoppe på ham, da han flekka de gule tennene sine mot meg og smatt ned i hullet.

Rottene går meg på nervene, kusine Randi», sa Tabita.

Randi og Tabita lette og lette. Begge hørte en merkverdig rullende lyd under loftsgolvet. Men det var ikke mulig å se noe.

De vendte tilbake til kjøkkenet. «Her er i alle fall én av kattungene dine», sa Randi, og dro Muffe ut av meltønna.

De rista melet av henne og satt henne ned på kjøkkengolvet. Hun så ut til å være fryktelig redd.

«Å, mor! Mor!» sa Muffe. «Det var ei stor gammel rottedame her på kjøkkenet, og hun har stjålet noe av deigen!»

De to kattene løp for å sjekke gryta med deig. Ganske riktig, det var kloremerker fra noen små fingre, og en klump av deigen var borte.

«Hvilken vei dro hun, Muffe?»

Men Muffe hadde vært alt for redd til å titte ut av tønna igjen.

Randi og Tabita tok henne med seg mens de lette videre, for å holde henne under oppsyn.

De dro til melkebua. Det første de fant var Milli som gjemte seg i ei tom krukke.

De velta krukka over ende, og hun krabba ut.

«Å mor, mor!» sa Milli. «Å! Mor, mor, det var en gammel herrerotte i melkebua – ei fryktelig diger svær rotte, mor. Og han har stjålet noe smør, og kjevla vår.»

Randi og Tabita så på hverandre.

«Ei kjevle og smør! Å, min stakkars sønn Thomas!» utbrøt Tabita, og vred potene sine.

«Ei kjevle?» sa Randi. «Hørte vi ikke en rullende lyd på loftet da vi lette nedi den kista?»

Randi og Tabita skyndte seg ovenpå igjen. Ganske riktig, de kunne fortsatt tydelig høre den rullende lyden under loftsgolvet.

«Dette er alvorlig, kusine Tabita», sa Randi. «Vi må straks sende bud på Sniff Snekker, og be ham ta med seg ei sag.»

* * * * *

Dette er det som hadde skjedd med Tom Kattepus, og det viser hvor dumt det er å gå opp i skorsteinen i et veldig gammelt hus, når man ikke kjenner veien, og det er enorme rotter der.

Tom Kattepus ønska ikke å bli stengt inne i skapet. Da han så at mora hans skulle til å bake, bestemte han seg for å gjemme seg.

Han så seg rundt etter et pent og passende sted, og han bestemte seg for skorsteinen.

Ilden hadde nylig blitt tent, og det var ikke varmt. Men det kom en hvit tett røyk fra de grønne kvistene. Tom Kattepus gikk opp på gnistfangeren og så opp. Det var en stor gammeldags peis.

Selve skorsteinen var vid nok inni til at en mann kunne stå oppreist og gå rundt, så det var mer enn nok plass til en liten kattunge.

Han hoppa rett opp i skorsteinen, og fant balansen oppå jernstanga der man henger kjelen.

Tom Kattepus tok enda et stort hopp bort fra jernstanga, og landa på hylla høyt oppe inni skorsteinen. Noe sot ble skubba ned på gnistfangeren.

All røyken fikk Tom Kattepus til å hoste og harke, og han kunne høre kvistene begynne å knitre og brenne i peisen nedenfor. Han bestemte seg for å klatre helt til toppen, gå ut på taksteinene og prøve å fange spurver.

«Jeg kan ikke gå tilbake. Hvis jeg sklir kan jeg falle i ilden og svi den vakre halen min eller den lille blå jakka mi.»

Skorsteinen var en veldig stor og gammeldags en. Den ble bygd i de dager da folk brente vedkubber i grua.

Pipa stod over taket som et lite steintårn, og dagslyset skinte ned fra toppen via de skråstilte skiferplatene som holdt regnet ute.

Tom Kattepus begynte å bli veldig redd! Han klatra oppover og oppover og oppover.

Så vassa han sidelengs gjennom noen tommer sot. Han var som en liten feier der han gikk.

Det var svært forvirrende i mørket. Det virka som at en kanal bare leda til en annen.

Det var mindre røyk nå, men Tom Kattepus følte seg helt bortkommen.

Han kravla oppover og oppover, men før han kom til toppen av skorsteinen kom han over et sted hvor noen hadde løsna en stein i veggen. Rundt om lå det noen fårebein.

«Dette var merkelig», sa Tom Kattepus. «Hvem har knagd bein her oppe i skorsteinen? Jeg skulle ønske jeg aldri hadde kommet hit! Og for en merkelig lukt? Det ligner på mus, men den er så grusomt sterk. Det får meg til å nyse», sa Tom Kattepus.

Han klemte seg gjennom hullet i veggen, og dro seg langs en høyst ukomfortabel trang gang hvor det nesten ikke var noe lys.

Veldig forsiktig famla han seg videre flere meter. Han var på baksida av golvlista på loftet, der det er et et lite * tegn på bildet.

I mørket falt han plutselig hodestups ned et hull, og landet i en stor haug av skitne filler.

Da Tom Kattepus kom seg på bena igjen og så seg rundt – befant han seg på et sted han aldri hadde sett før, selv om han hadde bodd i dette huset hele sitt liv.

Det var et veldig lite, trangt, fuktig rom, med planker, og bjelker, og spindelvev, og lekter og gips.

Ovenfor – så langt borte som man kunne være – satt ei enorm rotte.

«Hva mener du med å falle ned i senga min fullstendig dekka av sot?» sa rotta og hakka med tennene sine.

«Vær så snill, skorsteinen må feies», sa stakkars Tom Kattepus.

«Anna Maria! Anna Maria!» peip rotta. Det kom en tappende lyd, og ei gammel damerotte stakk hodet sitt rundt en bjelke.

På flekken kasta hun seg over Tom Kattepus, og før han visste hva som hadde skjedd –

Jakka hans hadde blitt dratt av, og han var rulla sammen, og bundet med snorer festa med svært harde knuter.

Anna Maria tok seg av bindinga. Den gamle rotta så på henne og tok seg en snus. Da hun var ferdig satt begge to og stirra på ham med munnene åpne.

«Anna Maria», sa den gamle rotta (som het Samuel Bustebart), «Anna Maria, lag en saftig kattunge-rullekake som jeg kan ha til middag.»

«Da må vi ha deig og en klatt med smør, og ei kjevle», sa Anna Maria, og studerte Tom Kattepus med hodet til den ene sida.

«Nei», sa Samuel Bustebart. «Gjør det ordentlig, Anna Maria, med brødsmuler.»

«Sludder! Brød og deig», svarte Anna Maria.

De to rottene rådslo med hverandre i noen minutter og dro så av gårde.

Samuel Bustebart gikk gjennom et hull i panelet og dro frimodig ned hovedtrappa til melkebua for å hente smør. Han støtte ikke på noen.

Han tok en tur til for å hente kjevla. Han dytta den foran seg med potene sine, slik man ruller tønner foran seg på bryggeriet.

Han kunne høre Randi og Tabita snakke, men de var opptatt med å tenne lyset for å kunne se ned i kista.

De så ham ikke.

Anna Maria gikk ned via golvlista og en vindusskåte, og inn på kjøkkenet for å stjele deigen.

Hun lånte ei lita skål og gravde deigen ut med potene sine.

Hun la ikke merke til Muffe.

Imens lå Tom Kattepus alene under golvet på loftet, han vridde seg rundt og prøvde å mjaue på hjelp.

Men munnen hans var full av sot og spindelvev, og han var bundet fast med så sterke knuter at ingen kunne høre ham.

Utenom en edderkopp da, som kom ut av en sprekk i taket og sjekka knutene kritisk, på trygg avstand.

Den var flink med knuter fordi den hadde for vane å binde fast uheldige spyfluer. Den tilbød seg ikke å hjelpe.

Tom Kattepus vrikka og vred på seg til han var helt utslitt.

Snart kom rottene tilbake og satt i gang arbeidet med å lage ham om til ei kake. Først smurte de ham inn med smør, og så rulle de ham inn i deigen.

«Vil ikke hyssingen bli vanskelig å spise?» spurte Samuel Bustebart.

Anna Maria sa at hun ikke trodde det hadde noe å si, men hun skulle ønske Tom Kattepus ville holde hodet sitt stille så han ikke ødela bakverket. Hun holdt ham fast i ørene.

Tom Kattepus beit og spytta, mjaua og vridde seg, og kjevla den rulla og rulla og rulla og rulla. Rottene holdt i hver sin ende.

«Halen hans stikker ut! Du henta ikke nok deig, Anna Maria.»

«Jeg henta så mye jeg kunne bære», svarte Anna Maria.

«Jeg tror ikke» – sa Samuel Bustebart, og tok seg en pause for å se på Tom Kattepus – «Jeg tror ikke dette vil bli ei god kake. Den lukter sot.»

Anna Maria skulle akkurat til å argumentere imot, da det plutselig begynte å komme andre lyder ovenfra – den raspende lyden til ei sag, og lyden av en liten hund som klorte og bjeffa.

Rottene slapp kjevla og lytta oppmerksomt.

«Vi har blitt oppdaga og avbrutt, Anna Maria. La oss samle eiendelene våre – og alt det andre – og komme oss av gårde med én gang.»

«Jeg frykter at vi må la denne kaka være igjen.»

«Men jeg er overbevist om at knutene ville vært umulig å spise, selv om du påstår noe annet.»

«Kom hit straks og hjelp meg å binde noen fårebein opp i et laken», sa Anna Maria. «Jeg har ei halv røkt skinke gjemt i skorsteinen.»

Sånn gikk det til at innen Sniff Snekker hadde fått plankene opp – var det ikke noen under golvet utenom kjevla, og Tom Kattepus i ei svært skitten kake.

Men det var en sterk lukt av rotter der, og Sniff Snekker brukte resten av morgenen på å sniffe og klynke og logre med halen, og gå rundt og rundt som et håndbor med hodet nedi hullet.

Så spikra han planken ned igjen, la verktøyet sitt i baggen, og gikk nedenunder.

Kattefamilien hadde kommet seg ganske bra. De inviterte ham til å bli til middag.

Deigen hadde blitt skrelt av Tom Kattepus og blitt brukt til å lage kake, fylt med rips for å skjule soten.

De hadde vært nødt til å gi Tom Kattepus et varmt bad for å få smøret av.

Sniff Snekker lukta på kaka. Men måtte beklage at han ikke hadde tid til å bli til middag, for han hadde akkurat gjort ferdig ei trillebår for frøken Potter, og hun hadde også bestilt to hønsebur.

Og da jeg gikk til posthuset senere den ettermiddagen – da så jeg, ved hjørnet lengre opp i veien, herr Samuel Bustebart og kona hans på flukt, med store knyter på ei lita trillebår som ligna veldig på min.

De var akkurat da på vei gjennom porten til loven som tilhørte potetbonden.

Samuel Bustebart peste og var helt andpusten. Anna Maria gikk fortsatt og krangla med ei skarp tone.

Hun så ut til å kjenne veien, og hun så ut til å ha ganske mye bagasje.

Jeg er sikker på at jeg ikke gav henne tillatelse til å låne trillebåra mi.

De gikk inn på loven, og ved hjelp av noe hyssing halte de pakkene sine opp til toppen av høystakken.

Etter dette var det ikke flere rotter hos Tabita Tvittvik på lang tid.

Potetbonden derimot har fått det veldig travelt. Det er rotter og rotter og rotter på loven hans! De spiser opp hønsematen, stjeler havre og kli, og lager hull i melsekkene.

De er alle etterkommere av herr og fru Samuel Bustebart – barn og barnebarn og tippoldebarn.

Det er ingen ende på dem!

Muffe og Milli har vokst opp til å bli svært gode rottefangere.

De går ut på rottejakt i landsbyen, og de har mye å ta seg til. De tar seg betalt per dusin, og lever svært godt av det.

De henger opp rottehalene i rader på lovedøra for å vise hvor mange de har fanga – dusinvis på dusinvis av dem.

Men Tom Kattepus har alltid vært redd for rotter. Han tør aldri å prøve seg på noe større enn –

Ei mus.

SLUTT

---

Britisk kunsteventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

«Til minne om “Sammy”, en intelligent rosenøyd representant av en forfulgt (men ukuelig) rase. En kjær liten venn og en særdeles dyktig tyv.»

Originaltittel: The Tale of Samuel Whiskers or, The Roly Poly Pudding

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Samuel Whiskers, or The Roly Poly Pudding, 1908+ (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Kilde: The Roly-Poly Pudding, 1908 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---