Fortellinga om Jemima Plaskeand

Det er morsomt å se en flokk andunger sammen med ei høne!

– Nå skal du høre historia om Jemima Plaskeand, som ble sint fordi bondekona ikke ville la henne klekke eggene sine selv.

Svigerinna hennes, fru Rebekka Plaskeand, skulle svært gjerne ha overlatt klekkinga til noen andre.

«Jeg har ikke tålmodighet til å sitte i et rede i åtte og tyve dager, men det har heller ikke du, Jemima. Du ville latt eggene bli kalde, og det vet du!»

«Jeg ønsker å klekke mine egne egg. Jeg skal klekke dem helt selv», kvekka Jemima Plaskeand.

Hun prøvde å gjemme eggene sine, men de ble alltid funnet og tatt bort.

Jemima Plaskeand ble ganske frustrert. Så hun bestemte seg for å lage rede et stykke bortenfor gården.

En fin vårettermiddag dro hun av gårde langs grusveien som gikk over åsen.

Hun hadde på seg et sjal og en kysehatt.

Da hun nådde toppen av åsen så hun en skog i det fjerne.

Det så ut som et trygt og rolig sted, tenkte hun.

Jemima Plaskeand var ikke spesielt vant til å fly. Hun løp nedover åsen noen meter og flaksa med sjalet, og så hoppa hun opp i lufta.

Etter å ha kommet ordentlig i gang, fløy hun fint.

Hun gled av gårde over tretoppene helt til hun så et åpent sted midt i skogen, hvor trær og kratt hadde blitt fjerna.

Jemima landa ganske tungt, og begynte å vagge av gårde på leting etter et passe tørt sted å ha redet. Hun likte godt en trestubbe som stod blant noen høye revebjeller.

Men til sin forskrekkelse, oppdaga hun at det satt en elegant kledd herremann på stubben og leste en avis.

Han hadde sorte spisse ører og lysebrune barter.

«Kvakk?» sa Jemima Plaskeand, med hodet og kysa til sida. «Kvakk?»

Den galante herren løfta øynene sine opp over avisen og så undrende på Jemima.

«Har du gått deg bort, frue?» sa han. Han hadde en lang bustete hale som han satt på, for stubben var litt fuktig.

Jemima syntes han var svært sivilisert og kjekk. Hun forklarte at hun ikke hadde gått seg bort, men at hun prøvde å finne et passende sted å bygge rede.

«Ja, er det sånn og forstå!» sa herremannen med de lysebrune bartene, mens han stirra undrende på Jemima. Han bretta avisen sammen, og la den i lomma på frakken sin.

Jemima klagde over den ubrukelige høna.

«Virkelig? Så interessant! Skulle ønske jeg hadde truffet den fuglen. Jeg hadde lært den å passe sine egne saker!

Men når det gjelder et rede, så blir ikke det noe problem. Jeg har en sekk full av fjær i vedskjulet mitt. Nei, kjære frue, du vil ikke være i veien. Du kan sitte der så lenge du ønsker», sa den bustete langhalede herremannen.

Han viste henne vei til et svært gammelt, dystert hus blant alle revebjellene.

Det var bygd av kvistbunter og torv, og til skorstein hadde det to ødelagte bøtter som stod oppå hverandre.

«Dette er sommerboligen min. Du vil nok ikke finne jordhula mi – som er vinterboligen min – like bekvemmelig», sa den gjestfrie herremannen.

Det var et falleferdig skur på baksida av huset, lagd av gamle såpebokser. Herremannen åpna døra, og viste Jemima inn.

Skuret var nesten helt fullt av fjær – du kunne nesten bli kvalt. Men det var komfortabelt og svært mykt.

Jemima Plaskeand var ganske overraska over at det var så mange fjær. Men det var svært komfortabelt, og hun lagde et rede helt uten problem.

Da hun kom ut, satt den brunbartede herremannen på en tømmerstokk og leste avisen – han hadde i alle fall brettet den ut, men han kikka over toppen av den.

Han var så høflig at han nesten virka sørgmodig over å la Jemima dra hjem for natta. Han lovte å ta godt vare på redet hennes frem til hun kom tilbake igjen neste dag.

Han sa at han elska egg og kyllinger. Han ville bli stolt over å ha et velfylt rede i vedskjulet sitt.

Jemima Plaskeand kom hver ettermiddag, og hun la ni egg i redet.

De var grønnhvite og ganske store. Den reveaktige herremannen beundra dem veldig. Han pleide å snu på dem og telle dem når Jemima ikke var der.

Til slutt fortalte Jemima at hun hadde tenkt å begynne å ruge neste dag – «og jeg skal ta med meg en pose korn, så jeg ikke trenger å forlate redet mitt før eggene har klekt. Ellers kan de bli forkjøla», sa den samvittighetsfulle Jemima.

«Frue, du trenger da ikke å bry deg med den posen, jeg kan skaffe deg havre.

Men før du går i gang med den langtekkelige ruginga di, har jeg tenkt å gi deg noe godt. La oss gjøre i stand et middagsselskap, bare for oss to.

Får jeg be deg ta med noen urter fra gårdshagen så vi kan lage en smakfull omelett? Salvie og timian, mynte og to løk, og litt persille. Jeg skal ordne med smult til den fylte – smult til omeletten», sa den gjestfrie herremannen med lysebrune barter.

Jemima Plaskeand var litt enkel av seg. Ikke en gang salvie og løk gjorde henne mistenksom.

Hun gikk rundt i gårdshagen og nappa av biter av alle slags urter som brukes når man lager fylt andesteik.

Og hun vagga inn på kjøkkenet og tok to løk fra ei kurv.

På veien ut møtte hun collie-hunden Kim: «Hva skal du med de løkene der? Jemima Plaskeand, hvor er det du drar hver ettermiddag, helt alene?»

Jemima hadde ganske stor respekt for collien, så hun fortalte hele historia.

Collien lytta, med det kloke hodet sitt til sida. Han gliste da hun beskrev den høflige herremannen med lysebrune barter.

Han stilte mange spørsmål om skogen, og om nøyaktig hvor huset og skuret befant seg.

Så gikk han ut, og traska ned til landsbyen. Han gikk for å se etter to revehundsvalper som var ute på tur med slakteren.

En solfylt ettermiddag gikk Jemima Plaskeand opp grusveien for siste gang. Det var ganske tungt å gå med posen med så mange urtebunter og to løk i.

Hun fløy over skogen, og landa rett ovenfor huset til den bustete langhalede herremannen.

Han satt på en stubbe. Han snuste i lufta, og stirra nervøst rundt i skogen. Da Jemima landa så skvatt han.

«Kom inn i huset så snart du har sett på eggene dine. Gi meg urtene til omeletten. Kom igjen!»

Han var ganske brå. Jemima Plaskeand hadde aldri hørt ham snakke sånn før.

Hun følte seg overraska og ukomfortabel.

Mens hun var inne hørte hun fottrinn som lista rundt på baksida av skjulet. Noen med ei sort nese sniffa under døra og låste den.

Jemima ble fryktelig redd.

Et øyeblikk etter kom de frykteligste lyder – bjeffing, gjøing, knurr og hyl, piping og klynking.

Og aldri mer så man noe til den revebartede herremannen.

Til slutt åpna Kim døra til skuret, og slapp Jemima Plaskeand ut.

Dessverre løp valpene inn og gumla i seg alle eggene før han kunne stoppe dem.

Han hadde et bitt på øret, og begge valpene halta.

Jemima Plaskeand ble brakt hjem, oppløst i tårer på grunn av eggene.

Hun la noen flere i juni, og dem fikk hun lov å beholde selv, men bare fire av dem klekte.

Jemima Plaskeand sa at det var på grunn av nervene hennes, men hun hadde alltid vært dårlig til å ruge.

---

Britisk kunsteventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: The Tale of Jemima Puddle-Duck

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Jemima Puddle-Duck, 1908 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Kilde: The Tale of Jemima Puddle-Duck, 1908 (gutenberg.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---