Fortellinga om Benjamin Blom

En morgen satt en liten kanin i en skråning.

Han spissa ørene og lyttet til klipp-klapp, klipp-klappet til en ponni.

Ei kjerre kom langs veien. Det var herr McGregor som kjørte, og ved sida av ham satt fru McGregor i sin beste kyse.

Så snart de hadde passert, skled lille Benjamin Blom ned på veien, og satte av gårde – med et hopp, et sprett, og et hopp – for å finne slektningene sine som bodde i skogen bak herr McGregors hage.

Den skogen var full av kaninhull; og i det peneste, mest sanddekte hullet av dem alle, bodde Benjamins tante og hans søskenbarn Flopsi, Mopsi, Bomulldott og Petter.

Gamle fru Kanin var enke. Hun tjente til sitt brød ved å strikke kanin-ullgensere og håndvarmere. (En gang kjøpte jeg et par på en basar.) Hun solgte også urter, og rosmarin-te, og kanintobakk (som er det vi kaller lavendel).

Lille Benjamin hadde ikke spesielt lyst til å se tanta si.

Han gikk rundt på baksida av grantreet, og falt nesten rett over sin fetter Petter.

Petter satt for seg selv. Han så ikke godt ut, og var kledd i et rødt bomullslommetørkle.

«Petter», hviska lille Benjamin, «hvem har tatt klærne dine?»

Petter svarte: «Fugleskremselet i herr McGregors hage», og beskrev hvordan han hadde blitt jagd rundt i hagen, og hadde mista skoene sine og jakka si.

Lille Benjamin satt seg ned ved sida av fetteren sin og forsikra ham om at herr McGregor hadde dratt av gårde i ei kjerre, og fru McGregor også, og at de i alle fall kom til å være borte ut dagen, for hun hadde hatt på seg si beste kyse.

Petter sa at han håpte det kom til å regne.

På dette tidspunktet hørte de fru Kanins stemme innenfra kaninhullet: «Bomuldott! Bomulldott! Hent litt mer kamille!»

Petter sa at han tenkte han ville føle seg mye bedre hvis han gikk seg en tur.

De gikk bort hånd i hånd, og kom seg opp på toppen av murveggen i enden av skogen. Derifra så de ned på herr McGregors hage. Det var lett å se Petters jakke og sko der på fugleskremselet, og på hodet hadde den ei gammel skottelue som tilhørte herr McGregor.

Lille Benjamin sa: «Å presse seg under et gjerde ødelegger bare klærne. Den ordentlige måten å gjøre det på, er å klatre ned via pæretreet.»

Petter falt ned med hodet først, men det gjorde ikke noe, siden bedet nedenfor var nyrakt og svært mykt.

Det var sådd salat der.

De etterlot seg mange rare små fotavtrykk over hele bedet, spesielt lille Benjamin, som hadde på seg tresko.

Lille Benjamin sa at det første som måtte gjøres var å få tilbake Petters klær, slik at de kunne bruke lommetørkleet.

De tok dem av fugleskremselet. Det hadde regna på natta, så det var vann i skoene, og frakken hadde krympa litt.

Benjamin prøvde skottelua, men den var alt for stor for ham.

Så foreslo han at de burde fylle lommetørkleet med løk, og ta det med som en gave til tanta hans.

Det virka ikke som om Petter hadde det spesielt fint, han hørte stadig lyder.

Benjamin derimot, følte seg helt hjemme, og spiste et salatblad. Han sa at han hadde for vane å komme til hagen sammen med faren sin for å hente salat til søndagsmiddagen deres.

(Navnet til lille Benjamins pappa var gamle herr Benjamin Blom.)

Salaten var god, det var sikkert.

Petter ville ikke spise noe. Han sa at han ville dra hjem. Akkurat da mista han halvparten av løken.

Lille Benjamin sa at det ikke var mulig å komme seg tilbake via pæretreet når de hadde med seg en masse grønnsaker. Han viste frimodig veien mot andre sida av hagen. De gikk langs en liten plankesti, under en rød solfylt mursteinsvegg.

Musene satt på dørstokken sin og knekte kirsebærsteiner. De blunket til Petter Kanin og lille Benjamin Blom.

Da mista Petter grepet om lommetørkleet igjen.

De gikk blant blomsterpotter og rammer og kar. Petter hørte lyder mer enn noen gang. Øynene hans var større enn bringebærdrops.

Han var et steg eller to foran fetteren sin da han plutselig stoppa.

Dette er hva disse små kaninene så rundt hjørnet!

Lille Benjamin tok bare én liten titt, og så gikk det ikke et halv minutt før han hadde gjemt seg selv og Petter og løken under ei stor kurv...

Katten stod opp, strakte seg, og kom og sniffa på kurva.

Kanskje hun likte lukten av løk!

Uansett så la hun seg ned på toppen av kurva.

Der satt hun i fem timer.

* * * * *

Jeg kan ikke lage ei tegning av Petter og Benjamin under kurva, for det var ganske mørkt, og fordi lukta av løk var helt fryktelig. Det fikk Petter Kanin og lille Benjamin til å gråte.

Sola gikk ned bak trærne, og det var ganske sent på ettermiddagen. Men fortsatt lå katten oppå kurva.

Til slutt kom det et tipp-tapp, tipp-tapp, og noen biter betong falt ned fra veggen over.

Katten titta opp, og så gamle herr Benjamin Blom som spankulerte på toppen av muren til ytterveggen.

Han røykte ei pipe kanintobakk, og hadde en liten kvist i hånda.

Han lette etter sønnen sin.

Gamle herr Blom brydde seg ikke noe om katter.

Han tok et kjempehopp fra toppen av muren og rett ned på katten, slo den bort fra kurva, og sparka den inn i drivhuset mens han klorte av en håndfull hår.

Katten var alt for overraska til å klore tilbake.

Da gamle herr Blom hadde drevet katten inn i drivhuset, låste han døra.

Så gikk han tilbake til kurva, tok sønnen sin Benjamin ut etter ørene, og gav ham ris med den lille kvisten.

Og så tok han nevøen sin Petter.

Så tok han ut lommetørkleet med løken, og marsjerte ut av hagen.

Da herr McGregor kom tilbake rundt en halv time senere, så han flere ting som forvirra ham.

Det så ut som en person hadde gått rundt i hele hagen med et par tresko – bare at fotsporene var så latterlig små.

Han kunne heller ikke forstå hvordan katten hadde klart å stenge seg selv inni drivhuset, og så låst døra på utsida.

Da Petter kom hjem ble han tilgitt av mora si, for hun var så glad da hun så at han hadde funnet skoene sine og frakken sin igjen. Bomulldott og Petter bretta sammen lommetørkleet, og gamle fru Kanin tredde løken på ei snor og hang den fra kjøkkentaket sammen med bunter av urter og kanintobakk.

SLUTT

---

Britisk kunsteventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: The Tale of Benjamin Bunny

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale engelske teksten: The Tale of Benjamin Bunny, 1904 (gutenberg.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Kilde: The Tale of Benjamin Bunny, 1904 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---