Herremannsbruden

Det var en gang en rik kakse som eide en stor herregård, og sølv hadde han på kistebunnen og penger på rente. Men noe var det som mangla, for han var enkemann. En dag var dattera fra nabogården hos ham på arbeid. Henne likte herremannen riktig godt, og siden hun var barn av fattigfolk, så tenkte han at om han bare hinta litt om gifting, så ville hun slå til med det samme. Så sa han til henne at han hadde begynt å tenke på å gifte seg igjen.

«Ja, ja, en kan komme på så mye», sa jenta, hun stod der og smålo, og tenkte at den gamle styggen kunne ha funnet på noe som passa bedre for ham enn å gifte seg.

«Ja, det var meninga at du skulle bli kona mi da», sa herremannen.

«Nei, ellers mange takk! Det var ikke noe å forvente, det», mente hun.

Herremannen var ikke vant med å høre nei, og jo mindre hun ville ha ham, dess mer oppsatt ble han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud etter faren hennes, og sa til han at kunne han gjøre det sånn at han fikk henne, så skulle han gi etter de pengene han hadde lånt, og på kjøpet skulle han få det jordstykket som lå opptil enga hans.

Ja, han skulle nok få rett på dattera, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.

Men alt han snakka med dattera, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun ville ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til opp under ørene, sa hun.

Herremannen venta dag etter dag, men så ble han sint og utålmodig til slutt, og så sa han til jentas far, at om han skulle stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han ville ikke vente lenger.

Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket hadde kommet, så fikk han sende bud etter jenta, som om det var et arbeid hun skulle være med på; og når hun kom, måtte hun bli via så fort som bare det, så hun ikke fikk tid til å skjønne hva som skjedde.

Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han det brygge og bake og lage til bryllups så det holdt.

Da gjestebudsfolket hadde kommet, ropte herremannen på en av guttene sine, og sa han skulle fyke ned til nabomannen sør i gården og be ham sende det han hadde lovt.

«Men er du ikke her igjen på flygende flekken», sa han og hytta med neven, «så skal vel —!» Mere fikk han ikke sagt, for gutten satte av sted som om han var brent.

«Jeg skulle hilse fra husbond og be om det du har lovt ’n», sa gutten til mannen sør i gården; «men det måtte være på røde rappen, for han har det farlig travelt i dag», sa han.

«Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med deg, der går hun», sa nabomannen.

Gutten av sted. Da han kom ned i enga, gikk dattera der og rakte. «Jeg skulle hente det som far din har lovt husbonden», sa gutten.

«Hå, hå, lur meg der!» tenkte hun. «Nei skal du det?» sa hun. «Det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjora på den andre sida av erteåkeren», sa jenta.

Gutten kasta seg på ryggen av den vesle blakke, og red hjem i fullt firsprang.

«Fikk du henne med deg?» sa herremannen.

«Hun står nede ved døra», sa gutten.

«Så lei henne opp på kammerset etter mor», sa herremannen.

«Kjære vene, hvordan skal jeg få til det?!» sa gutten.

«Du bare gjør som jeg sier, du», sa herremannen. «Klarer du henne ikke aleine, så får du ta folkehjelp», sa han; han tenkte at jenta kunne slå seg ugrei.

Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nytta å si imot der i gården. Han gikk ned, og fikk med alle de husmenn som var der. Noen dro i framdelen, og noen skøyv på bak, og så fikk de endelig merra opp trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.

«Nå har jeg gjort det og, husbond», sa gutten. «Men det var et ordentlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården.»

«Ja, ja, du skal ikke ha gjort det for ingen ting», sa husbonden. «Send så kvinnfolkene opp for å pynte henne.»

«Nei men kjære vene da!» sa gutten.

«Ikke noe prat! De skal pynte henne og hverken glemme krans eller krone», sa husbonden.

Gutten ned på kjøkkenet.

«Hør nå jenter», sa han, «nå skal dere opp og pynte den vesle blakke til brud. Husbonden vil nok gi gjestebudsfolket noe å flire av.»

Ja, jentene hengte på den vesle blakke alt det de hadde, og så gikk gutten ned og sa at nå var hun ferdig, og det både med krans og krone.

«Godt og vel, kom med henne!» sa husbonden. «Jeg skal sjøl ta imot henne i døra», sa han.

Det ramla svært i trappene; for hun steg ikke ned i silkesko, den bruden. Men da døra gikk opp og herremannsbruden kom inn i storstuesalen, kan en ikke nekte for at det ble knis og flir. Og herremannen ble vel så fornøyd med den bruden, at de sa han ikke fridde igjen.

Ordforklaringer

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyr, 1928 (no.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)

Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.