Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste ut i verden for å prøve sin lykke, men den yngste ville de ikke ha med, på noe sett eller vis. «Du da», sa de, «du duger ikke til annet enn til å sitte og holde fyrstikker og grave i aska og blåse i glørne du!»
«Ja ja, så får jeg vel gå alene med meg selv jeg», sa Askeladden, «så blir jeg ikke uvenner med følget mitt.»
De to dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de inn i en stor skog. Der satte de seg for å hvile, og skulle få seg mat av nista de hadde med, for de var både trette og sultne. Mens de satt der, kom det ei gammal kjerring opp gjennom ei tue og bad om litt mat. Hun var så gammel og skrøpelig, at hun vrikka på munnen og hakka med hodet og måtte stave seg fram. Hun hadde ikke hatt brødsmulen i munnen sin på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa til henne, at når hun hadde livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem; de hadde lite niste og ingenting å miste.
Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, satte de i veien igjen, og langt om lenge kom de til kongsgården. Der fikk de tjeneste begge to.
Ei stund etter at de hadde reist hjemmefra, sanka Askeladden sammen de smulene som brødrene hans hadde vraka, og la dem i den vesle nisteskreppa si, og tok med den gamle børsa som det ikke var lås på, for han tenkte den kunne alltid være god å ha på veien. Så gikk han av sted.
Da han hadde vandra noen dager, kom han også inn i den store skogen brødrene hans hadde gått igjennom, og da han ble trøtt og sulten, satte han seg under et tre og ville hvile seg og spise. Men han hadde øynene med seg, og mens han tok opp nisteskreppa, fikk han se at det hang et bilde på et tre, og på det var det malt ei ung jomfru eller ei prinsesse, som han syntes var så vakker at han ikke kunne vende øynene sine fra det. Han glemte både maten og skreppa, og tok ned bildet og lå og niglante på det. Rett som det var, kom den gamle kjerringa opp gjennom tua, vrikka på munnen og hakka med hodet og stava seg fram, og så bad hun om litt mat, for hun hadde ikke hatt brødsmulen i munnen sin på hundre år, sa hun.
«Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor», sa gutten, og gav henne av de brødsmulene han hadde. Kjerringa sa at det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, sa hun. Hun gav ham et grått ullgarnsnøste, som han bare skulle trille foran seg, så kom han dit han selv ville. Men bildet sa hun at han ikke skulle bry seg om, han kom bare i ulykke av det. Askeladden syntes at alt var godt og vel, men bildet ville han ikke være foruten. Så tok han det under armen og trilla ullgarnsnøstet foran seg, og det varte ikke lenge før han kom til kongsgården hvor brødrene hans tjente. Der bad han også om tjeneste. De svarte at de ikke hadde bruk for ham, for de hadde nylig fått to tjenestegutter; men da han bad så vakkert, skulle han til sist få lov å være hos stallmesteren og bli opplært til å stelle hestene. Det ville Askeladden gjerne, for hester likte han godt, og han var både flink og flittig, så han lærte snart å stulle og stelle dem, og det varte ikke lenge før alle på kongsgården holdt av ham. Men hver stund han hadde til overs, var han oppe og så på bildet; for det hadde han hengt i en krok på stallværelset.
Brødrene hans var late og dovne, derfor fikk de ofte vondord og hugg. Og da de så det gikk bedre med Askeladden enn dem selv, ble de misunnelige på ham, og sa til stallmesteren at han var en avgudsdyrker; han bad til et bilde og ikke til Vårherre. Enda stallmesteren syntes vel om gutten, var det ikke lenge før han sa det til kongen. Men kongen bare glefsa og beit etter ham; han var nå ofte sur og sørgmodig, for døtrene hans var røvet av et troll. Men de tuta så lenge i ørene på kongen, at han ville ha greie på hva det var gutten hadde for seg. Da han kom opp på stallværelset og fikk se bildet, så var det den yngste dattera hans som var malt på det. Men da brødrene til Askeladden hørte det, var de straks på pletten og sa til stallmesteren:
«Dersom broren vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen igjen dattera hans.»
En kan nok vite at det var ikke lenge før stallmesteren gikk til kongen med det, og da kongen hørte det, ropte han på Askeladden og sa: «Brødrene dine sier at du kan skaffe dattera mi igjen, og nå skal du gjøre det.»
Askeladden svarte at han hadde aldri visst at det var kongens datter før kongen sa det selv, og kunne han frelse henne og hente henne, så skulle han visst gjøre sitt beste. Men to dager måtte han ha til å tenke seg om og ruste seg på. Det skulle han få.
Gutten tok fram det gråe ullgarnsnøstet og kasta i veien, og det trilla foran og han gikk etter, til han kom til den gamle kjerringa som han hadde fått det av. Henne spurte han hva han skulle gjøre, og hun sa han skulle ta med den gamle børsa si, og tre hundre kasser med spiker og hesteskosøm, og tre hundre tønner bygg og tre hundre tønner gryn og tre hundre slaktede griser og tre hundre okseskrotter, og trille nøstet i veien til han traff en ravn og en trollunge, så kom han nok fram; for de to var av slekta hennes. Ja, gutten gjorde som hun sa. Han gikk innom i kongsgården og tok den gamle børsa si, og bad kongen om spiker, kjøtt og flesk, og hester og gutter og kjøredoning til å få det fram med. Kongen syntes det var mye forlangt; men om han kunne skaffe dattera tilbake, skulle han få alt han ville kreve, om det så var halve riket, sa han.
![[Illustrasjon: Askeladden følger garnsnøstet]](/../Images/am113a.png)
Da gutten hadde gjort seg klar, trilla han nøstet i veien igjen, og han hadde ikke gått mange dagene før han kom til et høyt berg. Der satt det en ravn oppe i ei furu. Askeladden gikk til han kom tett innunder, og begynte å sikte og peke med børsa si.
«Nei, ikke skyt, ikke skyt meg, så skal jeg hjelpe deg», skreik ravnen.
«Jeg har aldri hørt noen kyte av ravnesteik», sa gutten, «og siden du er så redd for livet ditt, så kan jeg gjerne spare deg.»
Så kasta han børsa, og ravnen kom flyvende ned og sa: «Her oppe på dette fjellet går det en trollunge som har tulla seg bort, så han ikke kan komme ned igjen. Jeg skal hjelpe deg opp, så kan du følge den hjem og få deg ei lønn, som du vel kan behøve. Når du kommer dit, så byr trollet deg alt det gildeste han har, men det skal du ikke velge. Du skal ikke ta noe annet enn det lille gråe eselet som står bakom stalldøra.»
Så tok ravnen gutten på ryggen og fløy opp på berget med ham og satte ham av der. Da han kom et stykke innover, hørte han trollungen klynka og bar seg ille, fordi den ikke kunne komme ned igjen. Gutten snakka nok så vel med den, de ble venner og vel forlikt. Og han tok på seg å hjelpe den ned, og så skulle han følge trollungen hjem til trollgården, for at han ikke skulle tulle seg bort på hjemveien. Så gikk de til ravnen, og han tok dem på ryggen begge to og bar dem rett til bergtrollet.
Da trollet fikk se ungen sin igjen, ble han så glad at han glemte seg selv og sa til gutten at han kunne følge med inn og ta hva han ville ha, fordi han hadde frelst sønnen hans. Han bød ham både gull og sølv og alt det som rart og dyrt var, men gutten sa han helst ville ha seg en hest. Ja, han skulle få hest, sa trollet, og så bar det til stallen med dem. Der var det fullt av de gildeste hester, de skinte både som sol og måne, men gutten syntes de alle sammen var for store til ham. Så gløtta han bakom stalldøra, og da han fikk se det lille gråe eselet som stod der, sa han: «Det vil jeg ha, det er passer for meg. Faller jeg av, så er jeg ikke lenger fra jorda enn som så.» Trollet ville nødig miste eselet, men siden han hadde sagt det, måtte han stå ved det. Så fikk gutten eselet med sadel og bissel og alt det som tilhørte, og så fór han av sted.
De reiste gjennom skog og mark, over fjell og vide heier. Da de hadde reist lenger enn langt, spurte eselet gutten om han så noe.
«Nei, jeg ser ikke annet enn et høyt berg som det blåner i», sa gutten.
«Ja, det berget skal vi gjennom», sa eselet.
«Skal vi virkelig det?» sa gutten.
Da de var ved berget, kom det farende mot dem en enhjørning, som om den ville ete dem levende. «Nå tror jeg at jeg blir redd, jeg», sa gutten.
«Å, ikke vær det», sa eselet. «Less av et par snes okseskrotter og be den bore hull og lage vei gjennom berget», sa det.
Gutten gjorde det. Da enhjørningen hadde blitt mett, lovte de den et par snes slakta svin, om den ville gå foran og bore hull i berget, så de kom igjennom. Da den hørte det, bora den hull og brøyt vei gjennom berget så fort at de hadde nok med å følge den, og da den var ferdig med det, kasta de av et par snes slakta svin til den.
Da de var kommet vel fra dette, reiste de langt bort igjennom landene, og så kom de gjennom skog og mark, over fjell og ville heier igjen. «Ser du noe nå?» spurte eselet.
«Nå ser jeg ikke annet enn himmel og fjell», sa gutten.
Så reiste de langt, og lenger enn langt, og da de kom høyere opp, ble fjellet jevnere og flatere, så de kunne se videre om seg. «Ser du noe nå?» sa eselet.
«Ja, jeg ser noe langt langt borte», sa gutten. «Det glitrer og skinner som ei lita stjerne.»
«Den er nok ikke så veldig liten», sa eselet.
Da de hadde reist langt, og lenger enn langt igjen, så spurte eselet: «Ser du noe nå?»
«Ja, nå ser jeg noe langt borte; det skinner som en måne», sa gutten.
![[Illustrasjon: Askeladden ser et lys langt borte]](/../Images/am113b.png)
«Det er ingen måne», sa eselet. «Det er sølvslottet vi skal til», sa det. «Når vi kommer dit, ligger det tre drager på vakt foran porten. De har ikke vært våkne på hundre år, så det har grodd mose på øynene på dem.»
«Jeg tror jeg blir litt redd dem, jeg», sa gutten.
«Å, ikke vær det», sa eselet. «Du får vekke den yngste og kaste i den et par snes okseskrotter og slaktesvin, så snakker den nok til de andre to, så du kommer inn på slottet.»
De reiste langt, og lenger enn langt, før de kom fram til slottet. Men da de kom dit, var det både stort og gildt, og alt det de så, var støpt av sølv, og utenfor porten lå dragene og stengte for den, så ingen kunne komme inn. Men de hadde hatt det stille og rolig, og hadde ikke blitt særlig forstyrra på vakten sin, for de var så mosegrodde at ikke noen kunne se hva de var lagd av, og borte på sidene på dem begynte det å gro småskog mellom mosetuene. Gutten vekte den minste av dem, og den begynte å gni øynene sine og skrape mosedottene av dem.
Da draga fikk se at det var folk, kom den imot ham med gapet på vid vei; men da stod gutten klar og kasta i den okseskrotter og slengte i den slakta svin, til den hadde blitt mett og ble litt rimelig å snakke med. Gutten bad at den skulle vekke kameratene sine og be dem flytte seg unna, så han kunne komme inn i slottet. Men det torde og ville den ikke, sa den i førstninga, for de hadde ikke vært våkne og ikke smakt mat på hundre år. Den var redd de skulle fare i ørska og somle i seg både levende og dødt. Gutten mente at det ikke var noe problem, for de kunne legge igjen en hundre okseskrotter og en hundre slaktesvin og reise unna et stykke, så kunne de vel få ett seg mette og samle seg, til de kom tilbake igjen. Ja, det ville draga også, og så gjorde de så. Men før dragene ble ordentlig våkne og fikk mosen av øynene på seg, fór de om og ørska og glefsa både etter likt og ulikt, og den yngste draga hadde nok med å passe seg for dem, til de hadde fått teften av kjøttet. Da slukte de ned hele okser og svineskrotter, og åt til de var mette. Siden ble de nokså spake og føyelige, og slapp gutten imellom seg inn i slottet. Der var det så gildt at han aldri hadde trodd det kunne være så gildt noe sted. Men det var tomt for folk, for han gikk fra den ene stua til den andre og lukka på alle dørene, men han så ingen. Jo, til sist så gløtta han inn gjennom døra til et kammer han ikke hadde sett før. Der inne satt det ei prinsesse og spant, og hun ble glad og lykkelig da hun fikk se ham.
«Nei, nei, tør det komme kristne folk hit?» ropte hun. «Men det er nok best at du går igjen, ellers kunne trollet drepe deg. For her bor det et stort troll med tre hoder.»
Gutten mente at han ikke ville flytte seg om trollet så hadde syv. Da prinsessa hørte det, ville hun at han skulle prøve om han kunne svinge det store rustne sverdet som hang bak døra.
Nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det en gang.
«Ja», sa prinsessa, «når du ikke orker det, så får du ta deg en slurk av den flaska som henger på sida, for det gjør trollet når han skal ut og bruke det.»
Gutten tok seg et par slurker. Så kunne han svinge sverdet, som om det var en bakespade.
Rett som det var, kom trollet susende. «Hu, her lukter så kristen mannlukt!» skreik det.
«Det gjør det», sa gutten, «men du trenger ikke å blåse i nesa for det, du skal ikke ha vondt av den lukta lenge», sa han, og så hogde han alle hodene av det.
Prinsessa ble så glad som om hun hadde fått noe godt. Men da det gikk litt tid, ble hun tungsindig. For hun lengta etter søstera si, som var røvet av et troll med seks hoder, og bodde på et slott av gull, tre hundre mil bortenfor verdens ende.
Gutten mente at det ikke var verre det, han kunne hente både prinsessa og slottet, og så tok han sverdet og krukka, satte seg på eselet, og ba dragene bli med og frakte kjøttet og flesket og spikrene han hadde.
Da de hadde vært på veien ei stund og reist langt langt bortover både land og strand, så sa eselet en dag: «Ser du noe?»
«Jeg ser ikke annet enn land og vann og himmel og høye hamrer», sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt.
«Ser du noe nå?» sa eselet.
Ja, da han hadde sett seg vel for, så han se noe langt langt borte. Det skinte som en lita stjerne, sa gutten.
«Det blir nok større», sa eselet.
Da de hadde reist et langt stykke igjen, spurte eselet: «Ser du noe nå?»
«Nå ser jeg det skinner som en måne», sa gutten.
«Ja ja», sa eselet.
Da de hadde reist langt, og lenger enn langt, bortover land og strand, over haug og hei igjen, spurte eselet: «Ser du noe nå?»
«Nå synes jeg det skinner mest som sola», sa gutten.
«Ja, det er gullslottet vi skal til», sa eselet. «Men utenfor ligger en linnorm som stenger for veien og holder vakt.»
«Jeg føler jeg blir redd for den, jeg», sa gutten.
«Å, ikke vær det», sa eselet. «Vi får dekke over den med noen lag kvister og legge imellom lag av hesteskosøm og tenne ild på, så blir vi vel kvitt den.»
![[Illustrasjon: Første gullslott som henger i lufta]](/../Images/am113c.png)
Langt om lenge kom de bort imot der hvor slottet hang, men linnormen lå foran og stengte for veien dit. Så ga gutten dragene et godt mål med okse- og svineskrotter for at de skulle hjelpe ham, og de brøyt over den et lag kvist og ved, og et lag spiker og hesteskosøm, til de hadde brukt opp de tre hundred kassene som de hadde. Og da det var gjort, satte de varme på og brente linnormen lys levende opp.
Da de vel var ferdige med den, fløy den ene draga under og løfta slottet opp, og de to andre fór høyt til værs og løfta ut lenkekrokene som de hang i, og så satte de det ned på marken. Da det var gjort, gikk gutten inn, og her var det enda gildere enn i sølvslottet. Men folk så han ikke, før han kom inn i det innerste værelset; der lå prinsessa på ei gullseng. Hun sov så dypt som om hun skulle være død. Men det var hun ikke, selv om han ikke var kar for å vekke henne, for hun var rød og hvit som melk og blod.
Rett som gutten stod og så på henne, kom trollet farende. Da det satte det første hodet inn gjennom døra, skreik det: «Huff, her lukter så kristen mannlukt!»
«Kanskje», sa gutten, «men du trenger ikke å blåse så hardt i nesa for det. Du skal ikke lenge ha vondt av det», sa han.
Og så hogde han alle hodene av det, som om de satt på kålstilker. Så tok dragene gullslottet på ryggen og fór hjem med det – de var ikke lenge om veien, skal jeg tro, og satte det ved sida av sølvslottet, så det skinte både vidt og bredt.
Da prinsessa fra sølvslottet kom til vinduet om morgenen og fikk se det, ble hun så glad at hun sprang over i gullslottet straks på timen. Men da hun fikk se søstera si, som lå og sov som hun var død, sa hun til gutten at de ikke kunne få liv i henne før de fikk dødsens og livsens vann, og det stod i to brønner på begge sider av et gullslott som hang i lufta ni hundre mil bortenfor verdens ende, og der bodde den tredje søstera.
Ja, det var ikke annen råd, mente gutten, enn at han fikk hente det også, og det var ikke lenge før han var på vei. Så reiste han langt, og lenger enn langt, gjennom mange riker, gjennom mark og skog, over fjell og fjære, over berg og bølger. Til slutt kom han til verdens ende, og enda reiste han både langt og lenge, over hei og haug og høye hamrer.
«Ser du noe?» sa eselet en dag.
«Jeg ser ikke noe annet enn himmel og jord», sa gutten.
«Ser du noe nå?» sa eselet, da det hadde gått noen dager.
«Ja, nå synes jeg jeg skimter noe høyt oppe og langt borte, liksom ei lita stjerne», sa gutten.
«Det er nok ikke så veldig lite», sa eselet.
Da de hadde reist ei stund igjen, spurte eselet: «Ser du noe nå?»
«Ja, nå synes jeg det skinner som en måne.»
«Jaså», sa eselet.
Så reiste de noen dager til.
«Ser du noe nå?» spurte eselet.
«Ja, nå skinner det som sola», svarte gutten.
«Dit skal vi», sa eselet. «Det er gullslottet som henger i lufta. Der bor det ei prinsesse som er røvet av et troll med ni hoder. Men alle de ville dyr som i verden er, ligger på vakt og stenger for veien dit», sa eselet.
«Huff, jeg føler at jeg blir redd nå, jeg!» sa Gutten.
«Å, ikke vær det», sa eselet. Og så sa det, at det ikke var noen fare så lenge han ikke gav seg til å stanse der, men reiste så snart han hadde fylt krukkene sine med vannet; for det var ikke framkommelig mer enn én time om dagen, og det var høydags. Men var han ikke kar til å bli ferdig på den tida og komme unna, så reiv de ham i tusen stykker.
Ja, det skulle han gjøre, sa gutten. Han skulle nok ikke bli der for lenge.
![[Illustrasjon: Andre gullslott som henger i lufta]](/../Images/am113d.png)
Klokka tolv kom de fram. Da lå alle de ville og vonde dyr som var til, som et gjerde foran porten og på to sider av veien. Men de sov som stokk og stein, og det var ikke ett av dem som rørte på labben en gang. Gutten gikk imellom dem og passa godt på, så han hverken trådte på tærne eller haletippene til dem, og fylte krukkene sine med livets og dødens vand, og mens han gjorde det, så han på slottet, som var støpt av blanke gullet. Det var det gildeste han hadde sett, og han mente det måtte være enda gildere innvendig.
«Pytt, jeg har tida til det», tenkte Askeladden, «jeg kan alltid se meg om en halvtimes tid», og så lukka han opp og gikk inn.
Men der var det gildere enn gildt. Han gikk fra den ene staselige stua til den andre. Det var så det dryssa av gull og perler og alt det dyreste som var til. Folk fantes det ikke. Men til slutt kom han inn i et kammer. Der lå ei prinsesse og sov på ei gullseng igjen, som om hun var død. Men hun var så gild som den gildeste dronning, og rød og hvit som blod og sne, og så vakker at han aldri hadde sett noe som var så vakkert, utenom bildet hennes; for det var hun som var avbilda. Gutten glemte både vannet han skulle hente, og dyrene og hele slottet, og så bare på prinsessa, og han syntes han aldri kunne bli mett av å se på henne. Men hun sov som en død, og han var ikke god for å få henne våken.
Da det led mot kvelden, kom trollet susende, og bråkte og smelte i porter og dører så det brakte i hele slottet. «Huff, her lukter så kristen mannlukt!» sa det og stakk det første hodet inn av døra og snøfta.
«Det kan nok hende», sa gutten, «men du trenger ikke å blåse så berget revner, for det. Du skal ikke lenge ha vondt av det», sa han, og dermed så hogde han alle hodene av det.
Men da han var ferdig med det, var han så trett at han ikke kunne holde øynene oppe. Så la han seg på senga ved sida av prinsessa, og hun sov både natta og dagen, som om hun aldri skulle våkne; men ved midnattstid var hun våken et øyeblikk, og da sa hun til ham at han hadde frelst henne. Men hun måtte være der i tre år til, kom hun ikke hjem til ham da, fikk han komme og hente henne.
Da klokka gikk til ett den andre dagen, først da våkna han, og hørte at eselet begynte å skrike og låte så ille, og så tenkte han at det var vel best at han gav seg på hjemveien. Men først klippa han ei rute ut av kjolen til prinsessa og tok med seg. Hvordan det var eller ikke, så hadde han somla der så lenge at dyrene begynte å våkne og røre på seg, og da han hadde kommet opp på eselet, omringa de ham, så han syntes det begynte å se farlig ut. Men eselet sa at han skulle skvette noen dråper av dødens vann på dem. Det gjorde han, og så styrta de på flekken og rørte ikke et lem mere.
Mens de var på hjemveien, sa eselet til gutten: «Når du nå kommer til ære og herlighet, skal du se at du glemmer meg og det jeg har gjort for deg, så jeg kommer på knærne av sult.»
Nei, det skulle aldri skje, mente gutten.
Da han kom hjem til prinsessa med livsvannet, skvetta hun noen dråper på søstera si, så hun våkna, og da ble det stor glede, og det stod herlig til med dem.
Så reiste de hjem til kongen, og han var også blid og glad, fordi han hadde fått dem igjen. Men han gikk og lengta og lengta etter at det skulle være forbi med de tre årene, til den yngste dattera skulle komme. Gutten som hadde henta dem, gjorde han til en mektig mann, så han ble den første i landet, nest etter kongen selv. Men det var mange som var misunnelige, fordi han hadde blitt slik en storkar, og så var det én, som selvfølgelig het ridder Rød, som de sa ville ha den eldste prinsessa. Han fikk henne til å skvette litt av dødsens vann på gutten, så han sovna av.
Da de tre årene var omme, og det led et stykke uti det fjerde, kom det seilende et fremmed krigsskip, og på det var den tredje søstera, og hun hadde med seg et tre års gammelt barn. Hun skikka bud opp til kongsgården, og sa at hun ikke ville sette sin fot på land før de sendte den som hadde vært på gullslottet og frelst henne. Så sendte de en av de høyeste der på kongsgården, og da han kom på skipet til prinsessa, strøyk han hatten av og bukka og krumma seg.
«Kan det være din far, min sønn?» sa prinsessa til barnet, som lekte med et gulleple.
«Nei, min far kryper ikke som en ostemakk», sa guttungen.
Så sendte de én til av samme slag, og det var ridder Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessa sendte bud med ham, at sendte de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessa. Men han bukka ikke for mye på seg, skal jeg tro. Han bare nikka på hodet og tok fram ruta han hadde klippa ut av kjolen til prinsessa på gullslottet.
«Det er min far», ropte barnet, og gav ham gulleplet det lekte med.
Så ble det stor glede og herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, fordi han hadde fått kjæleungen sin igjen. Da det kom for dagen, det som ridder Rød og den eldste prinsessa hadde gjort med gutten, ville kongen at de skulle rulles i hver sin spikertønne; men Askeladden og den yngste prinsessen bad for dem, og så slapp de.
Da de skulle til å feire bryllup i kongsgården, så var det en dag gutten stod og så ut igjennom vinduet, det var på vårsida, da de skulle til å slippe ut hestene og dyrene, og den siste som kom ut av stallen, var eselet; men det var så utsulta, at det kom på knærne ut gjennom stalldøra. Da ble han så ille ved, fordi han hadde glemt det, at han gikk ned og ikke visste hva godt han skulle gjøre det. Men eselet sa at det beste han kunne gjøre, var å hogge hodet av det. Det ville han helst ikke, men eselet ba så vakkert at han til slutt måtte gjøre det, og i det samme hodet falt på gårdsplassen, var det forbi med trollhammen som var kasta på det, og der stod den vakreste prins som noen ville se. Han fikk den andre prinsessen, og så feira de bryllup, så det hørtes og spurtes over syv kongeriker.
Så bygde de bro
Så lappa de sko
Så fikk de små prinser
I hver eneste ro
![[Illustrasjon: Mange små barn]](/../Images/am113e.png)
Ordforklaringer
Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)
Kilde: Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.