Tre sitroner

Det var en gang tre brødre som hadde mista foreldrene sine, og da det ikke var noe etter dem, måtte de ut i verden og friste lykken. De to eldste rusta seg ut så godt de kunne; men den yngste ham kalte de Tyrihans, fordi han alltid satt i peisen og holdt tyrilysen; ham ville de ikke ha med. De reiste ut i grålysinga om morgenen. Men hvordan de gikk eller ikke gikk, så var Tyrihans akkurat like tidlig på kongsgården som de andre. Da de var kommet dit, bad de om tjeneste. Kongen sa at han ikke hadde noe å la dem gjøre, men siden de var så ivrige, fikk han vel skaffe dem noe, – det kunne alltid være noe å gjøre på slik en stor gård. De kunne slå spiker i veggen, og når de hadde blitt ferdig med det, kunne de ta dem ut igjen. Når de var ferdige med det, skulle de bære ved og vann til kokken på kjøkkenet. Tyrihans var den flinkeste til å slå spiker i veggen og til å ta dem ut igjen, og den flinkeste var han til å bære ved og vann også. Derfor ble brødrene misunnelige på ham, og sa det, at han hadde sagt seg god for å skaffe kongen den vakreste prinsesse som fantes i tolv kongeriker; for kongen hadde mista dronninga si og var blitt enkemann. Da kongen fikk høre det, sa han til Tyrihans at han skulle gjøre det han hadde sagt, kunne han ikke det, skulle de legge ham på hoggestabben og slå hodet av ham.

Tyrihans svarte at han hverken hadde sagt det eller tenkt det, men siden kongen var så streng, fikk han vel prøve. Så fikk han ei nisteskreppe på nakken og gikk av gårde. Men han var ikke kommet langt i skogen før han ble sulten, og ville smake på nista de hadde gitt ham med fra kongsgården. Da han vel hadde satt seg i ro og mak under ei gran ved sida av veien, kom det hinkende ei gammel kjerring, og spurte hva han hadde i skreppa si.

«Kjøtt og flesk», sa gutten. «Er du sulten, så kom og få deg et stykke du også, gamlemor!»

Ja, hun takka og spiste, og sa hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, og så hinka hun bortigjennom skogen.

Da Tyrihans var god og mett, kasta han skreppa på nakken og la av sted igjen. Men han hadde ikke kommet langt før han fant ei pipe. Den syntes han det kunne være moro å ha å blåse i på veien, og det varte ikke lenge før han fikk lyd i den, skal tro. Men da myldra det frem med småtroll, og de spurte i munnen på hverandre: «Hva har min herre å befale, hva har min herre å befale?»

Tyrihans sa at han visste ikke noe om at han var herre over dem; men skulle han befale, så ville han at de skulle skaffe ham den vakreste prinsessa som fantes i tolv kongeriker.

Ja, det var ingen sak, mente småtrollene. De visste godt hvor hun var, og veien kunne de vise ham, så han kunne gå bort og ta henne selv, for de hadde ingen makt til å røre henne.

De viste ham veien, og så kom han frem både godt og vel. Det var ikke noen som la to stikker i kors for ham en gang. Det var et trollslott, og der satt det tre nydelige prinsesser. Men da Tyrihans kom inn, ble de så rent tullete, at de føyk omkring hverandre som forskremte lamunger, og rett som det var, ble de til tre sitroner som lå i vinduet.

Tyrihans ble så ille til mote og så rent ulykkelig over dette, at han ikke visste sin arme råd. Men da han hadde tenkt seg litt om, tok han og stakk sitronene i lomma; han trodde de kunne være gode å ha om han skulle bli tørst på reisa, for han hadde hørt at sitroner skulle være sure.

Da han kom et stykke på veien, ble han så varm og tørst. Vann var det ikke å finne noen steder, og han visste ikke hva han kunne ha å leske seg på. Så kom han til å tenke på sitronene, og tok opp en av dem og beit hull på. Men nedi den satt prinsessa til opp under armene og skreik: «Vann, vann!» Hvis hun ikke fikk vann, måtte hun dø, sa hun.

Ja, gutten løp i ring og lette etter vann, som om han var rent fra seg. Men vann var det ikke, og vann fant han ikke, og rett som det var, så var hun død.

Da han hadde gått et stykke til, ble han enda mere varm og enda mere tørst, og da han ikke fant noe han kunne leske seg med, tok han den andre sitronen og beit hull på den. Inne i den satt det også ei prinsesse til opp under armene, og hun var enda nydeligere enn den første. Hun skreik på vann, og sa at fikk hun ikke vann, døde hun på timen.

Tyrihans fór omkring og lette både under stein og mose, men vann fant han ikke, og så døde den prinsessa også.

Tyrihans syntes det ble verre og verre, og det ble det også, for dess lenger han kom, dess varmere blei det. Marka var så tørr og avsvidd, at det ikke fantes en vanndråpe, og det var ikke langt fra at han nesten var halvdød av tørst. Han kvidde seg lenge for å bite hull på den sitronen han hadde igjen, men til slutt var det ingen annen råd. Da han hadde bitt hull, satt det ei prinsesse nedi den også. Hun var den nydeligste i tolv kongeriker, og hun skreik at fikk hun ikke vann, så døde hun på timen.

Tyrihans løp og skulle hente vann, og denne ganga møtte han kongens møller. Han viste ham veien til mølledammen. Da han kom til dammen med henne og fikk gitt henne vann, kom hun helt ut av sitronen og var helt naken. Tyrihans måtte la henne få det plagget han hadde til å kaste om seg, og så gjemte hun seg i et tre, mens han gikk opp til kongsgården og skulle skaffe henne klær, og fortelle kongen at han hadde fått henne, og hvordan det var gått til alt sammen.

Mens dette stod på, kom kokkejenta ned til mølledammen og skulle hente vann. Da hun fikk se det nydelige ansiktet som speilte seg i dammen, trodde hun det var sitt eget, og hun ble så glad at hun tok til å nynne og danse, fordi hun hadde blitt så vakker. «Fanden bære vann, og ikke du som er så vakker!» sa hun og kasta vannbøttene. Men om litt fikk hun se at ansiktet i dammen hørte til prinsessa som satt i treet. Da ble hun så sint at hun reiv henne ned av treet og kasta henne ut i dammen. Men selv slengte hun kjolen til Tyrihans omkring seg og krøyp opp i treet.

Da kongen kom og fikk se den stygge svarte kokkejenta, ble han både rød og bleik. Men da han hørte at de sa hun var den nydeligste i tolv kongeriker, så syntes han at han ikke kunne annet enn tro at det var noe i det, og synd syntes han også det var på Tyrihans, som hadde hatt så masse å gå igjennom før han fikk henne. Hun blir vel kanskje bedre med tida, tenkte han også, når hun blir pynta og får gilde klær på, og så tok han henne med seg hjem. Der ble det sendt bud etter parykkmakere og sypiker, og hun ble pynta og kledd som ei prinsesse, men alt de vaska og pynta henne, så ble hun svart og stygg likevel.

Om ei stund skulle underkokken gå til dammen etter vann, og så fikk hun en stor sølvfisk i bøtta si. Hun bar den opp og viste kongen den, og han syntes den var gjev og gild; men den stygge prinsessa sa at det var noe trollskap, og at de skulle brenne den opp – for hun skjønte straks hva det var.

Ja, fisken ble brent, og den andre morgenen fant de en sølvklump i aska. Den kom kokken opp med og fortalte det til kongen, og han syntes det var underlig. Men prinsessa sa at det var bare trollskap og bad dem grave den ned i møkkdynga. Kongen ville helst ikke, men hun lot ham hverken ha ro eller fred, og så sa han til slutt at de fikk gjøre det.

Men den andre dagen stod det et stort nydelig lindetre der de hadde gravd sølvklumpen ned, og den linda hadde blader som glitra som sølv. Da de fortalte kongen det, syntes han at det var underlig. Men prinsessa sa at det var ikke annet enn trollskap, og linda skulle de hogge ned straks. Kongen ville det helst ikke, men prinsessa plagde ham så lenge at til slutt måtte han føye henne i det også.

Da jentene skulle ut og ta flisene av linda til å brenne på peisen, var det bare sølv. «Det er ikke verdt å si noe om det til kongen eller prinsessa igjen», sa en av dem, «for da skal vel disse også brennes og smeltes. Det er bedre at vi gjemmer dem i komoden vår. Det kan være godt å ha når det en gang kommer et menneske, og vi skal gifte oss.»

Ja, det ble de enige om. Men da de hadde båret på det en stund, ble det så forskrekkelig tungt. Da de skulle se etter hva dette kunne komme av, var flisene blitt omgjort til et barn, og det varte ikke lenge før det var den nydeligste prinsesse noen kunne se. Jentene kunne nok skjønne at dette ikke gikk riktig til. De skaffa henne klær, og fløy bort og fikk fatt på gutten som skulle hente den nydeligste prinsesse i tolv kongeriker, og sa det til ham. Og da Tyrihans kom, fortalte hun ham hvordan det hadde gått til alt sammen, at kokka hadde revet henne ned i dammen, og at hun hadde vært både sølvfisken og sølvklumpen og linda og flisene, og at hun var den rette.

Det var ikke så greit å få tak i kongen, for den stygge svarte kokka hang over ham både sent og tidlig. – Men til slutt fant de på å si at det hadde kommet krigsbud fra nabokongen. Så fikk de ham ut, og da han fikk se den nydelige prinsessa, ble han så inntatt i henne at han straks ville drikke bryllup, og da han fikk høre hvor ille den stygge svarte kokka hadde fart med henne, så sa han at henne skulle de ta og trille i ei spikertønne. Så feira de bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.

Ordforklaringer

• tyrilyse: liten fakkel laget av tyri, dvs. furuved gjennomtrukket av harpiks
• gild: flott, staselig

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Udvalgte folkeeventyr. Ny samling, 1907 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.