På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen, bodde det en gang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så godt som halvvoksne, måtte ofte reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også snarveien til Hedalen.
En gang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefangere hadde bygd seg ei hytte ved Mæla. Der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanga dem, og derfor tok de snarveien over Langmyrene. Men det var alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene, derfor kunne de ikke få hus noen steder, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en liten sti, og da mørket kom på dem, mista de stien, og ikke fant de fuglefangerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme frem, gav de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg ei barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så reiv de opp lyng og mose, som de gjorde liggeplasser av. Ei stund etter at de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøfta og snuste sterkt. Guttene la øret til, og lytta vel etter om det skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så ble snusinga enda sterkere og sa:
«Det lukter kristent blod her!»
Så hørte de noe gikk så tungt at jorda skalv under det, og da kunne de skjønne at trollene var ute.
«Gud hjelpe oss, hva skal vi gjøre nå?» sa den yngste gutten til bror sin.
«Å, du får bli stående under furua, der du står, og være klar til å ta posene og skynde deg av gårde når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa», sa den andre.
I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var på høyde med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det bytta de på å bruke. De hadde et hull i panna som de la det i, og styrte det med hånda. Den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første.
«Legg på sprang!» sa den eldste av guttene; «men løp ikke for langt, før du ser hvordan det går. Siden de har øyet så høyt, har de vanskelig for å se meg når jeg kommer bak på dem.»
![[Illustrasjon: Gutten sniker seg inn på de tre trollene]](/../Images/am082b.png)
Ja, broren sprang føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak på dem og hogde til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo opp et forferdelig skrik, og det første trollet blei så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen om å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt sammen to potteskåler, og så klart var det, at enda det var kullmørke natta, blei det som lyse dagen da han så igjennom det.
Da trollene merka at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som var til, om han ikke straks på timen gav dem igjen øyet.
«Jeg er ikke redd for troll og trusler», sa gutten. «Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje.»
«Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!» skreik trollene.
Men gutten mente at det gikk ikke så fort. Han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han. Fikk han ikke være i fred, skulle han hogge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek.
Da trollene hørte dette, ble de redde og begynte å gi gode ord. De bad nokså vakkert at han måtte gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer i tillegg, så skulle de få øyet, men enn så lenge ville han ha det.
Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med. Men så gav en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde ei kjerring sammen alle tre også. Om ei stund svarte det i en fjellknatt langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro. Da hun så fikk høre hvordan det hadde gått til, begynte hun også å true med trollskap. Men trollene ble redde, og bad om at hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker på om han tok hennes øye også. Så kasta hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøyk hjem til fjellknatten med trollene, og sida den tida har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og lukta etter kristent blod.
Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Eventyr, 1928 (no.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)
Kilde: Samtlige tegninger og studier til Norske folkeeventyr. Andet oplag, 1910 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.