En kveld ved Andelva

Advarsel: Historia inneholder dystre elementer, og kan være ubehagelige for noen.

«Dud og pine, det er den gode ideal av en skotske urretelven», sa en ung engelskmann, en kjenning som jeg hadde truffet i Eidsvoldsbakken, og som jeg fulgte ned til Andelva i Bårlidalen, hvor han ville fiske.

«Her kan vi få urret», fortsatte han, «men elven er ikke så klar som den skull' vær'; den skull' vær' så klar som kristal. Og ser De hva sjeneri det er her! For når jeg fisk', jeg ser ikke etter fisk bare, men på hvert malerisk træ som speile seg i elven, på hver flye som flir', jeg hør etter hver fugl som sing'.»

Mens han tolka sin begeistring for naturen med dette språket og satte sammen stanga, kasta jeg meg ned i gresset med sigaren min. Rundt i bakken blomstra rødknapp og mjødurt, blåklokker, finnskjegg og den røde kneisende geiteramsen. Over meg svaia de lange myke bjerkekvistene i draget fra elva. Nede ved bredden blåna det her og der av forglemmegei i starrgresset, som vokste frodig mellom steinene. Elva går stridt her, i stryk og hvirvler, men rett nedenfor stanser den opp i ei bakevje, akkurat som om den angrer sin egen vilterhet – Andelva, som ellers er så stille og vennlig.

Over på den andre sida var bakkeryggen dekka av or, hvit-stammet bjørk og mørke graner. På mosebunnen, der er det skyggefulle svale steder. En sånn fred og stillhet vet bare de som selv har ligget her nede en heit sommerdag og svalt seg i de friske luftningene fra elva, eller som gjennom en anonym forfatterinnes fine skildringer her oppefra, har fornemma «den alveaktige, drømmeriske duften» som hviler over denne stedet.

Nedenfor på broa stod et par jenter og så nysgjerrig og forundra på den rare engelskmannen og de kunstige svingene med fiskestanga. Det ligger jo også en ubeskrivelig ynde i disse svingningene av en fin smekker stang, som føres av en flink fluefisker. Som et blink farer snøret gjennom lufta, ruller som et hjul bortover elva eller snor seg som en slange, drysser med glitrende vannstøv når det svinges inn igjen, og stanga bøyer og bukter seg som et siv i fiskerens hånd.

Mens han flytta seg nedover elva skritt for skritt, lå jeg og blåste tobakksskyer opp i myggedansen mot den blåe himmelen, og lytta til den syngende klangen av ljåen, til fossesusen og fuglekvitteret, som lød sterkere og sterkere ettersom kveldssvalheten falt på. Jeg lå halvt som i drømme, da jeg ble vekka av et klart: «God kveld!»

Ei middelaldrende bondekone stod med et strikketøy i hånda nede på stien, og så undrende på fiskeren og de raske bevegelsene hans med stanga.

Jeg svarte på hilsenen, og hun la til: «Han fisker nok med fluer, han der? Tørr jeg gå forbi, tror du?»

«Det kan du nok. Når du holder deg nær borttil fiskeren, er det ikke farlig. Men si meg hvor er du fra?» spurte jeg, for både i vesen og tale var det noe usedvanlig med henne.

«Jeg bor i ei lita stue oppå åshøyden østenfor storelva», svarte hun.

«Da heter du sikkert Anne Marie, og har vært barnepike på prestegården, har du ikke? Jeg har hørt folk snakke om alle eventyrene og historiene dine.»

«Jasså, har du det? Da er du vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er du da, om jeg får lov å spørre?» sa hun.

Jeg gjorde rede for meg, og ba så Anne Marie fortelle meg noe, helst noe om huldra, for jeg visste at hun var vant til slike forespørsler, og at det ikke var nødvendig å gå de vanlige omveiene eller frykte for avslag.

«Det kan være farlig å tale om huldra så sent», sa hun smilende. «For det er gjerne i kveldinga og i solrendinga hun er ute. Men dersom du ikke blir redd, skal jeg nok fortelle.»

«Bare fortell du», sa jeg. «Jeg er ikke redd for det som er verre, langt mindre for huldra og de usynlige.»

«Det var et stort bryllup på en gård et sted», begynte hun, «og med i det bryllupet skulle også en husmann. På veien til bryllupsgården, akkurat mens han gikk over en åker, fant han ei melkesil, en sånn en som de lager av kuhaler. Den så ikke annerledes ut enn som ei brun tue. Han tok den opp, for han tenkte noen hadde mista den, og ville gi den til kjerringa si, til å gjøre rein trekar med. Men da han kom frem i gjestebudgården, var det ingen som ville se 'n. Alle de andre hilste både brud og brudgom på, snakka med dem, og skjenkte dem også, men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkkenmesteren og bad de andre til bords, men han bad 'n ikke. Og ingenting fikk 'n heller, for han ville ikke sette seg inntil bordet selv når ikke noen bad 'n. Så blei han sint og tenkte: «Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden det ikke er noen som bryr seg om meg.»

Da han kom hjem, så sa han: «God kveld, her er jeg igjen.»

«Jessu navn, kommer du igjen nå da?» sa kjerringa.

«Ja det var ingen som brydde seg om meg eller ville se meg», svarte mannen. «Og når de ikke bryr seg noe om meg, så syntes jeg ikke jeg hadde noe å gjøre der heller.»

«Men hvor er du henne? Jeg hører deg nok, men jeg kan ikke se deg», sa kjerringa.

Mannen hadde blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.

«Hva er det for snakk? Ser du meg ikke? Er du også blitt galen?» sa han. «Det er sant, her har du ei gammel hårsil jeg fant bortpå jordet», sa han og kasta den på benken. Da så hu 'n; men med det samme var huldrehatten borte, for han skulle bare ha den til låns. Så skjønte han hvordan det hang sammen, og gikk til bryllupsgården igjen. Og da tok de gildt imot 'n, og han fikk både skjenk og sete ved bordet.»

«Om jeg fant en sånn hatt, Anne Marie», sa jeg, «skulle jeg holdt den mere i ære. Selv om Vårherre har gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, kunne jeg nok ønske å gjøre den helt usynlig noen ganger.»

«Ja, det var sant», sa Anne Marie og lo. «Det syntes guttene på Nordstrand også, sønnene der, Kristoffer og Torvald, som siden fikk begge jentene på Råholt. De hadde sånn lyst til å komme bort til Råholt uten at noen så dem, og derfor ville de gjerne få lånt seg en huldrehatt. Nå visste de at det var et stort tre oppe i Strandsåsen, og der var det underjordiske, for trollfolket hadde lånt både øl og andre ting, og da ble spannet satt til dem der, og der stod det også når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at de skulle ha med seg et sort lam eller ei sort katte, og gå dit tre torsdagskvelder på rad og be: «Kjære la meg få låne den gamle bestefarshatten, så skal du få ei svart katte for lånet!» Å ja, de fikk seg da ei svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder, og bad om den gamle bestefarshatten, men tredje kvelden kom det ut én som var så stor og stygg at de løp av gårde. «Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt! Her har du katten likevel!» skreik de og kasta katten, og fløy hodestups ut over åsen.»

«Til frierer å være, var det ikke stort hjertelag i de karene, Anne Marie», sa jeg. «En sånn hatt er det verdt å våge litt for.»

«Det kan De ha rett i», svarte Anne Marie. «Men siden vi snakker om friere, så skal jeg fortelle om en underjordisk, som de sa fridde til ei jente her i bygda. Det var på Holstad. Den tida jeg blei gift, var det sånn ei vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og fridde til. Han bodde ved kirka, og hadde sett henne en gang hun spiste bær av et tre på prestejordet. Han kom bestandig om natta, og hver gang han var der, var hun så usigelig engstelig. Dette fortalte hun kjerringa der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne, men hun var så usigelig engstelig. Kjerringa råda henne til å fyre over senga med svovel. Da han kom, hadde hun ikke fått gjort det ennå; men så bad hun ham komme igjen neste torsdagskvelden og ta med seg en god venn, om han hadde noen, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun – for å bli kvitt ham.

Om torsdagskvelden kom han til sundet, og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han kom ikke så snart som frieren ville, og derfor fikk han en øredask så han trilla bortover marka, og da var den andre alt igjennom bommen, og sundmannen hørte at det noe kjørte nordover så det føyk; men han så ingen.

Da han kom frem, hadde Mari fyrt over senga med svovel, og så måtte han sitte på en stol ved sida. Han ba henne bli med ham hjem, og ville gi henne gullklokka, men hun torde ikke ta imot den, for hun var så usigelig engstelig.

«Ja jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg», sa han til slutt, «det er Inger Margrete. Men det skal hun komme til å unngjelde dyrt.»

Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde hengt 'n, eller at han var skyld i det, i det minste. Og den samme kvelden som dette skjedde, så Ingebrett Prestegården fem rever, som dansa rundt det stedet hvor han hengte seg.

Vi bodde på Nøtterhaugen på den tida, jeg og mannen min; vi var ute og lytta den kvelden han hadde sagt han skulle komme og hente henne, for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte ingentingen.»

Ennå mens hun fortalte, kom det en mann bortover stien. De raske fottrinnene virka så kjente for meg. Før jeg kunne se hvem det var, ropte han: «Goddag Asbjørnsen! Og sir John – og Anne Marie! Å, hun har visst fortalt Dem eventyr. God kveld, mine herrer! Men fisker De med flue her, sir John? Her finnes ikke annet enn gjedde.»

«Det trudd' jeg straks», svarte sir John selvklok. «Den elv så meg så suspicious ut, ikke sant, Asbjørnsen? Og når her er gjedd'», vedble han, «er her ikke urret, for den eter både ham og dit og dett og den ændre.»

Den fremmede var en kjenning fra byen, og vel inne i alle forhold her oppe. Han råda meg til å besøke Anne Marie hjemme i stua hennes for å få høre mere, og viste meg den mot himmelranden i en uthugning i barskogen oppe i øståsen. Dagen etter gikk jeg opp til henne, og fikk høre mange eventyr og sagn. Og da Anne Maries eget stabbur var tomt, viste hun meg til Per Graver som et uuttømmelig skattkammer.

Ordforklaringer

• husmann: en mann som har fått tildelt et stykke jord mot visse arbeidsplikter
• gild: flott, staselig
• sundmann: ferjemann som kjører folk over et sund (trangt og smalt vann mellom to større vann)
• Vorma: ei elv i Akershus fylke, som renner ut i Glomma

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Norske huldre-eventyr og folkesagn. Fjerde utgave. Folkeutgave, 1914 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Karl-Robert Rønning

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.