Det var en gang en mann som skulle reise til skogs etter ved. Så møtte han en bjørn.

«Kom med hesten, ellers slår jeg i hjel alle sauene dine til sommeren», sa bjørnen.

[Illustrasjon]

«Å trøste og bære meg heller!» sa mannen. «Det finnes ikke vedpinnen hjemme. Du får da la meg kjøre hjem et lass ved, ellers fryser vi rent i hjel. Jeg skal komme igjen med hesten til deg i morgen.»

Ja, det skulle han få lov til, det ble de enige om, men dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine til sommeren, sa bjørnen.

Mannen fikk veden på og ruslet hjemover, men han var ikke veldig glad i det som lå foran, det kan en nok vite. Så møtte han en rev.

«Hva er det du er så sturen for?» spurte reven.

«Å, jeg møtte en bjørn oppi her», sa mannen, «og ham måtte jeg love han skulle få hesten min i morgen på denne tida, for fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene mine til sommeren.»

«Pytt! Ikke verre?» sa reven. «Vil du gi meg den feiteste bukken din, skal jeg nok fri deg for det jeg.»

Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.

«Når du kommer til bjørnen med hesten i morgen», sa reven, «så skal jeg rope oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden, – og siden får du hjelpe deg selv.»

Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, begynte det til å rope oppi ura.

«Tsju, hva er det?» sa bjørnen.

«Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden», sa mannen. «Jeg kjenner ham på stemmen», sa han.

«Har du sett noen bjørn her, Erik?» ropte det borti skogen.

«Si nei!» sa bjørnen.

«Nei, jeg har ikke sett noen bjørn», sa Erik.

«Hva er det som står ved sleden din da?» ropte det borti skogen.

«Si det er en gammal tyristokk», hviska bjørnen.

«Å, det er bare en gammal tyristokk», sa Erik.

«Slike tyristubber bruker vi å ta og velte på sleden hos oss», ropte det borti skogen. «Orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe deg.»

«Si at du hjelper deg selv, og velt meg på sleden», sa bjørnen.

«Nei takk, jeg hjelper meg nok selv jeg», sa mannen, og velta bjørnen på sleden.

«Slike tyristubber bruker vi å binde fast hos oss», ropte det borti skogen. «Vil du ha hjelp?» spurte det.

«Si at du hjelper deg selv, og bind meg fast du», sa bjørnen.

«Nei takk, jeg hjelper meg nok selv», sa mannen, og gav seg til å binde bjørnen fast med alle de rep han hadde, så den ikke kunne røre på en labb en gang.

«Slike tyristubber bruker vi å hugge øksa i hos oss, når vi har bundet dem fast», ropte det borti skogen; «for da styrer vi bedre i de store bakkene», sa det.

«Lat som du hugger øksa i meg, du», hviska bjørnen.

Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen, så den lå død på flekken, og han og reven var venner og vel forlikt. Men da de kom bortimot gården, sa reven:

«Jeg skulle nok ha lyst til å følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får vente her, til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit.»

Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpa. Da han hadde satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.

«Hvor skal du hen?» sa kjerringa hans.

«Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den snille reven som frelste hesten vår», sa mannen, «for jeg har lovt ham det.»

«Det skulle pokkeren gi den tjuvereven noen bukk», sa kjerringa. «Hesten har vi jo, og bjørnen i tillegg, og reven har visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verdt, og har han ikke gjort det, så kan han gjøre det», sa hun. «Nei, ta et par av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter ham du, så blir vi kanskje kvitt den tjuvradden», sa kjerringa.

Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde hunder, putta dem i sekken og dro av sted med.

«Har du bukken?» sa reven.

«Ja, kom og ta den!» sa mannen, han løste opp sekkebåndet og slapp hundene på den.

«Huff!» sa reven og gjorde et hopp. «Det er sant som de sier for et gammalt ord, at vel gjort blir ille lønna, og nå ser jeg at det også er sant at frende er frende verst», sa han, – han så at de røde hundene satte etter ham.

[Illustrasjon]


Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyrbog for børn: Norske folkeeventyr, 1917 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Erik Werenskiold (1855-1938)

Kilde: Eventyrbog for børn: Norske folkeeventyr, 1917 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.