Tommeliten (Asbjørnsen & Moe)

Det var en gang ei kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger. Derfor kalte de ham også Tommeliten.

Da han var kommet til skjells år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut å fri, for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og mora satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der var slik ei stor prinsesse. Men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt fordi han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen.

«Pip, pip!» sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han frem, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere.

Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Mora lette etter ham, og ropte og gråt, men borte var han.

«Pip, pip!» sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten, og kom frem av øret på hesten. Så måtte han love at han ikke skulle gjemme seg oftere.

Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen. Han kunne ikke holde seg. Mora hun lette og gråt og ropte på ham, men borte var han og borte ble han. Og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noen vis.

«Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa «Pip, her er jeg!» og lo og godta seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen. Men rett som det var, så nøys hesten, og så nøys den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den.

Mora tok ham nå og putta ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne at han ikke kunne bryte arta.

Da de kom til kongsgården så ble det snart trolovelse, for prinsessa syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved sida av prinsessa. Men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp. Og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessa tatt og hjulpet ham opp på bordet.

Nå gikk det både godt og vel så lenge han kunne ete av tallerken, men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i. Men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet, det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet. Men rett som det var kom prinsessa med ei stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten så han dumpa uti og drukna i smørøyet.

Ordforklaringer

• kommet til skjells år og alder: blitt voksen
• bryte arta: gå imot sin natur, være noe annet enn man er

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Nye Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1927 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Rike Per Kremmer og andre eventyr. 5. opplag, 1939 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.