Grimsborken

Det var en gang et par rike folk som hadde tolv sønner. Men den yngste ville ikke være hjemme lenger da han hadde blitt voksen, han ville ut og prøve sin lykke i verden. Foreldrene sa de syntes han hadde det godt og vel hjemme, og at han gjerne kunne bli hos dem, men han hadde ingen ro på seg: Han ville og han skulle av gårde, og så måtte han da få lov. Da han hadde gått ei god stund, kom han til en kongsgård. Der bad han om tjeneste, og det fikk han.

Kongsdattera der i landet hadde blitt tatt inn i fjellet av et troll, og kongen hadde ikke flere barn. Derfor var både han og hele landet i stor sorg, og kongen hadde lovt ut kongsdattera og halve riket til den som kunne frelse henne. Men det var ingen som kunne det, enda det var nok av dem som prøvde på det.

Da nå gutten hadde vært der et års tid eller så, ville han hjem igjen og treffe foreldrene sine, men da han kom hjem var foreldrene døde, og brødrene hadde delt alt de eide og hadde mellom seg, så det ikke var noe igjen til gutten.

«Skal jeg ikke ha noe etter far og mor, jeg da?» spurte gutten.

«Hvem kunne vite at du var til ennå, som har rangla og flakka sånn omkring?» svarte brødrene. «Men det er det samme: Oppe i heiene går det tolv hopper, dem har vi ikke delt ennå, og vil du ha dem for din del, kan du ha dem.»

Ja, det var gutten vel fornøyd med. Han takka for det, og la av sted opp i heiene, der de tolv hoppene gikk og gressa.

Da han kom opp dit og fant dem, hadde hver sin sugerfole, og med den ene hoppa gikk en stor borket folunge. Den var i slikt hold at det skinte i den.

«Du er vakker du, vesle folungen min», sa gutten.

«Ja, men vil du slå i hjel de andre folungene, så jeg kan få suge alle hoppene et år, skal du se jeg skal bli stor og vakker da!» sa folen.

Ja, det gjorde gutten, han slo i hjel alle tolv folene, og gikk så hjem igjen.

Da han så kom igjen neste året og skulle se til folen og hoppene, var den så feit, så feit, at det glinsa i huden på den, og så stor var den at gutten nesten ikke kunne komme opp på den, og alle hoppene hadde fått hver sin folunge igjen.

«Ja, det er sant at jeg fikk noe bra igjen fordi jeg lot deg suge alle hoppene mine», sa gutten til enåringen. «Men nå er du stor nok, nå får du være med meg.»

«Nei, jeg får gå her et år til», sa folen. «Slå nå i hjel de tolv folungene, så kan jeg suge alle hoppene dette året også, så skal du se jeg skal bli stor og vakker til sommeren!»

Ja, det gjorde gutten igjen. Og da han kom opp i heiene det andre året og skulle se til folen sin og hoppene sine, hadde de hver sin folunge på nytt. Men borkefolen var så stor at gutten slett ikke nådde opp da han ville ta i nakken på den for å kjenne hvor feit den var, og så blank var den at det lyste av den.

«Stor og vakker var du i fjor, folen min, men i år er du enda gildere», sa gutten. «Sånn en hest finnes ikke i kongens gård. Men nå får du bli med meg.»

«Nei», sa borken igjen. «Jeg får gå her enda et år. Slå nå bare i hjel de tolv folungene igjen, så jeg kan suge hoppene dette året også, så skal du få se meg til sommeren!»

Ja, gutten gjorde det også. Han slo i hjel alle folungene, og så gikk han hjem igjen.

Men da kan kom igjen neste året og skulle se til borkefolen og hoppene sine, ble han rent redd. Så stor og grovvoksen hadde han aldri trodd hest kunne bli. For Borken måtte legge seg ned på alle fire, før gutten kunne klartre opp på den. Han hadde nok med å komme opp på den, enda den lå, og så smekkfeit var den at det glinsa og skinte i den som i et speil.

Og den gangen var ikke Borken uvillig til å følge med gutten. Han satte seg da opp på den, og da han kom ridende hjem til brødrene sine, slo de hendene i hop og forkorsa seg, for slik en hest hadde de hverken sett eller hørt snakk om.

«Dersom dere nå vil skaffe meg så god skoning under hesten, og så gild sal og bissel som gives kan», sa gutten, «så skal dere få alle tolv hoppene mine, slik som de står og går oppe i heiene, og de tolv folungene deres også» – det året hadde også hver hoppe fått sin fole.

Det ville brødrene gjerne, og så fikk gutten sånn skoning under hesten, at steinsplintene fløy høyt i lufta når han red bortover fjellheiene, og sånn gullsal og sånt gullbissel fikk han, at det lyste og blinka lang vei av det.

«Nå reiser vi til kongsgården!» sa Grimsborken – det var navnet dens. «Men husk godt på å be kongen om godt stallrom og godt fôr til meg.»

Ja, det lovte gutten han ikke skulle glemme.

Han red av gårde, og en kan nok vite han ikke brukte lange tida på å komme til kongsgården, sånn hest som han hadde.

Da han kom der, stod kongen ute på trammen, og han glante og glodde på ham som kom ridende. «Nei, nei!» sa han, «sånn kar og sånn hest har jeg aldri sett i mitt levende liv før.» Og da gutten spurte om han kunne få tjeneste på kongsgården, ble kongen så glad at han var ferdig til å danse der han stod på trammen. Det kan vel hende at han skulle få tjeneste.

«Ja, men godt stallrom og forsvarlig fôr vil jeg ha til hesten min», sa gutten.

Ja, han skulle få høy og havre, så mye Borken ville ha. Og alle de andre ridderne måtte ta hestene sine ut av stallen, der skulle Grimsborken stå alene, så den kunne ha riktig godt rom.

Men det varte ikke lenge før de andre på kongsgården ble misunnelige på gutten, og de visste ikke alt det vonde de ville gjøre ham, når de bare turte. Til slutt fant de på å si til kongen at han hadde sagt seg god for å frelse kongsdattera, som trollet hadde tatt inn i berget for lang tid sida, når han bare ville. Straks kalte kongen ham frem for seg, og sa at det og det visste han gutten hadde sagt seg god for, og nå skulle han gjøre det. Kunne han, så visste han at kongen hadde lovt ut både dattera og halve riket, og det skulle han riktig og redelig få, men kunne han ikke, skulle kan drepes. Gutten nekta at han hadde sagt det, men det hjalp ikke. Kongen ville ikke høre på det øret, og så var det ikke annen råd enn at han måtte si at han fikk vel prøve.

Han gikk da ned i stallen, trist og lei seg var han. Så spurte Grimsborken hva han var så trist for. Det fortalte gutten, og sa han ikke visste hva han skulle gjøre for noe. «For å frelse kongsdattera, det er vel rent umulig det», sa gutten.

«Å, det kunne vel la seg gjøre», sa Grimsborken. «Jeg skal hjelpe deg. Men vel skodd må du først få meg. Du må forlange tyve pund jern og tolv pund stål til skoning, og én smed til å smi og én til å legge under.»

Ja, det gjorde gutten, og det ble ikke svaret nei til det: Han fikk både jernet og stålet og smedene, og så ble Grimsborken skodd både godt og vel, og gutten dro ut fra kongsgården så føyken stod etter.

Men da han kom til berget som kongsdattera var tatt inn i, så gjaldt det om å komme opp etter bergveggen og dit han skulle inn i fjellet, for berget stod ende opp og ned, så bratt som en stuevegg og så glatt som ei glassrute. Første gangen gutten red i veien, kom han nok et stykke opp etter fjellveggen, men så gled Borken med begge framføttene, og de ned igjen så det dundra i heia. Andre gangen han red, kom han et stykke lenger opp, men så glapp den ene framfoten, og ned bar det som om du skulle hørt et jordskred. Men tredje gangen sa Borken: «Nå får vi prøve oss!» Og så satte han i veien så steinen spruta himmelhøyt om dem, og så kom de opp. Gutten red inn i fullt firsprang, nappa kongsdattera opp på salknappen, og ut igjen, før trollet fikk tenkt på så mye som å reise seg – og så var kongsdattera frelst.

Da gutten kom tilbake til kongsgården, var kongen både glad og velnøyd med det at han hadde fått igjen dattera si, det kan du nok vite. Men hvordan det var eller ikke var, så hadde de andre på kongsgården fått stelt opp kongen, så han var sint på gutten likevel.

«Takk skal du ha for at du har frelst dattera mi», sa han til gutten da han kom inn på slottet med henne, og så ville han gå sin vei.

«Hun skulle være min, likeså vel som din nå, for du er vel en mann for ditt ord», sa gutten.

«Ja, ja», sa kongen, «ha henne skal du, siden jeg har sagt det. Men først skal du få sola til å skinne inn her på kongsgården.» For det var et stort høyt fjell like utenfor vinduene som stod og skygga, så sola ikke kunne skinne inn.

«Det stod nok ikke i avtalen det», svarte gutten. «Men det hjelper vel ingen bønn, jeg får vel prøve mitt beste, for kongsdattera vil jeg ha.»

Han ned til Borken igjen, og fortalte hva kongen forlangte, og så mente Grimsborken at det var vel råd. Men ny skoning måtte først under ham, og den skulle det tyve pund jern og tolv pund stål til. To smeder måtte det også til, én til å smi og én til å legge under, så skulle de vel få sola til å skinne i kongsgården. Da gutten forlangte dette, fikk han det med en gang, det syntes kongen for skam skyld ikke han kunne nekte ham. Og så ble det da lagt ny skoning under Grimsborken, og det skoning som dugde. Gutten satte seg på, og så bar det vel i veien igjen, og for hvert hopp Grimsborken gjorde, sank fjellet femten alen ned i jorda, og slik holdt de på til kongen ikke kunne se mere til fjellet.

Da gutten kom ned igjen på kongsgården, spurte han kongen om ikke kongsdattera skulle være hans nå heller, for nå visste han ikke annet enn at sola skinte i slottet, sa han. Men så hadde de andre på kongsgården stelt opp kongen igjen, og så svarte han at gutten nok skulle få henne, han hadde aldri tenkt annet, men først skulle han skaffe henne så gild brudehest som han hadde brudgomshest. Gutten sa at det hadde kongen aldri snakka om før, og nå syntes han at han hadde fortjent kongsdattera. Men kongen ble ved sitt, og dersom gutten ikke kunne det, skulle han miste livet også, sa kongen.

Gutten gikk ned i stallen igjen, og trist og ille ved var han, det kan du nok vite. Der fortalte han til Grimsborken at nå hadde kongen forlangt at han skulle skaffe kongsdattera så gild brudehest som han hadde brudgomshest, ellers skulle han miste livet. «Det blir ugreit nok, tenker jeg», sa han, «for maken din finnes vel ikke i verden.»

«Å jo, det er maken til meg», svarte Grimsborken. «Men lett blir det ikke å få den, den er i helvete den. Men vi får vel prøve. Nå skal du gå opp til kongen og forlange ny skoning under meg, og til den må det tyve pund jern og tolv pund stål igjen, og to smeder, én til å smi og én til å legge under. Men pass godt på at hakene og grevene blir skikkelig skarpe. Og tolv tønner rug og tolv tønner bygg og tolv okseskrotter må vi ha med oss; og alle tolv oksehudene, med tolv hundre spiker i hver, må du også forlange. Alt det må vi ha, og ei tjæretønne også, med tolv tønner tjære i.»

Gutten gikk opp til kongen og forlangte alt Grimsborken hadde sagt, og kongen syntes nå igjen det var skam å nekte ham det, og så fikk han det alt ihop.

Så satte han seg opp på Grimsborken og red av gårde, og da han så hadde ridd langt, langt bort over berg og heier, spurte Borken: «Hører du noe?»

«Ja, det suser så fælt oppi lufta, jeg mener jeg blir redd, jeg», sa gutten.

«Det er alle de ville fugler som er i skogen som kommer flygende. De er sendt ut for å stoppe oss», sa Grimsborken. Men skjær hull på kornsekkene du, så får de så mye å stime med at de glemmer oss.

Ja, det gjorde gutten, han skar hull på kornsekkene, så byggen og rugen rant utover til alle sider. Så kom alle de ville fugler som var i skogen, så tykt at det svartna for sola. Men da de fikk se kornet, så kunne de ikke holde seg, men slo seg ned og tok på å hakke og pikke opp kornet og rugen, og til slutt røyk de sammen og sloss seg imellom. Gutten og Grimsborken gjorde de ikke noe, dem glemte de fullstendig.

Nå red gutten igjen både langt og lenge, over berg og daler, over åser og moer. Så tok Grimsborken til å lytte igjen, og så spurte den gutten om han hørte noe nå.

«Ja, nå hører jeg det bråker så stygt i skogen på alle kanter, jeg mener jeg blir redd nå», sa gutten.

«Det er alle de ville dyr som er i skogen, det», sa Grimsborken. «De er sendt ut for å stoppe oss. Men kast bare ut de tolv okseskrottene, så har de nok å gjøre med dem, og så glemmer de oss.»

Ja, gutten kasta ut okseskrottene, og så kom alle de ville dyrene i skogen, både bjørn og ulv og løve og alle slags fæle dyr. Men da de fikk se okseskrottene, fór de sammen og sloss om dem så blodet rant, og gutten og Grimsborken glemte de fullstendig.

Så red gutten bortover igjen, det var mange, mange blåner, for med Grimsborken gikk det ikke seint, kan en nok vite. Så knegde Borken.

«Hører du noe?» sa han.

«Jo, jeg hørte likesom en folunge knegge så fint, langt, langt borte», svarte gutten.

«Det er nok en voksen folunge det», sa Grimsborken. «Det høres så fint ut fordi han er så langt fra oss.»

Så reiste de et godt stykke, en blåne eller vel så det, igjen.

Så knegde Grimsborken på nytt. «Hører du noe nå?» sa han.

«Ja, nå hørte jeg tydelig det knegde som en voksen hest», svarte gutten.

«Ja, du får nok høre den én gang ennå», sa Grimsborken, «da skal du høre hva slags stemme det er i den.»

De reiste en blåne eller vel så det igjen, så knegde Grimsborken tredje gangen. Men før den fikk spurt gutten om han hørte noe, så knegde det borti heia så gutten tenkte at både berg og fjell skulle revne.

«Nå er den her», sa Grimsborken. «Skynd deg nå og kast over meg oksehudene med spikerne i, og tjæretønna kaster du bortetter bakken. Klyv så opp i den store grana der. Når den kommer, spruter den varme ut av begge neseborene, og så tar det fyr i tjæretønna. Legg så vel merke til: Dersom flammene stiger, så vinner jeg, men dersom den faller, så taper jeg. Men ser du jeg vinner, så kaster du på den bisselet – det må du ta av meg, og så blir den spak.»

Akkurat da gutten hadde fått kasta spikerhudene over Grimsborken og tjæretønna bortover bakken og vel var kommet oppi grana, så kom det en hest så varmen spruta av den, og så fløy det ild i tjæretønna med det samme, og den og Grimsborken tok til å slåss så steinen dansa himmelhøyt. De beit og de slo både med framføttene og med bakføttene, og noen ganger så gutten på dem, og noen tider så han på tjæretønna, men til slutt steig flammene: For der den andre hesten beit og der den slo, så traff den spikerhudene, og så måtte den gi seg. Da gutten så det, var han ikke sein om å komme ned av treet og få kasta bisselet på den, og da var den så spak at han kunne styre den med en tvinnetråd. Den hesten var også borkete, og så lik Grimsborken at ingen kunne skille den ene fra den andre.

Gutten satte seg opp på den borkete hesten han hadde fanga, og red hjem igjen til kongsgården, og Grimsborken sprang med løs. Da han kom der, stod kongen ute på tunet.

«Kan du nå si meg hva som er hesten jeg har fanga, og hva for en jeg hadde før?» sa gutten. «Kan du ikke det, så mener jeg dattera di er mi.»

Kongen gikk og så på begge Borkene, både høyt og lavt, både framme og bak, men det var ikke et hår annerledes på den ene enn på den andre.

«Nei», sa kongen, «det kan jeg ikke si deg. Og siden du har skaffa dattera mi en så gild brudehest, skal du ha henne. Men én ting må vi prøve først, om det er så laga. Nå skal først hun gjemme seg to ganger», sa han, «og siden skal du gjemme deg to ganger. Dersom du kan finne henne de gangene hun har gjemt seg, men ikke hun finne deg på gjemmestedet ditt, så er det så laga, og så skal du ha kongsdattera.»

«Det står nå ikke i avtalen, det heller», sa gutten. «Men vi får vel prøve, siden det skal være sånn.» Og så skulle kongsdattera til å gjemme seg først.

Hun skapte seg til ei and, og lå og svømte på vannet som var tett utenfor kongsgården. Men gutten gikk bare ned i stallen og spurte Grimsborken hvor hun hadde gjort av seg. «Å, du trenger bare ta børsa di og gå ned til dammen, og sikte på den anda som ligger og svømmer der», sa Grimsborken, «så kommer hun nok frem igjen.»

Gutten nappa børsa og dro ned til vannet, han. «Jeg vil nok ha meg denne anda, jeg», sa han, og gav seg til å sikte på den.

«Nei, nei, kjære vene, skyt ikke! Det er meg», sa kongsdattera. Så hadde han funnet henne den gangen.

Andre gangen skapte hun seg til et brød, og la seg på bordet mellom fire andre; og så lik var hun de andre brødene, at ingen kunne skille dem fra hverandre. Men gutten gikk ned i stallen til Grimsborken igjen, og sa at nå hadde kongsdattera gjemt seg, og han visste slett ikke hvor det var blitt av henne. «Å, ta bare og slip en dyktig brødkniv, og lat som du vil skjære tvert igjennom det tredje brødet fra venstre hånd, av de fem brødene som ligger på kjøkkenbordet på kongsgården, så kommer hun nok frem igjen», sa Grimsborken.

Ja, gutten opp på kjøkkenet og til å slipe den største brødkniven han kunne finne, greip så det tredje brødet fra venstre hånd og satte kniven på det, som om han skulle skjære det tvert igjennom.

«Jeg vil ha meg en skalk av dette brødet», sa han.

«Nei, kjære vene, skjær ikke! Det er meg!» sa kongsdattera igjen, og så hadde han funnet henne andre gangen også.

Så skulle han til å gjemme seg. Men ham ga Grimsborken så gode råd at han ikke var mulig å finne igjen. Først skapte han seg til en klegg og gjemte seg i det venstre neseboret til Grimsborken. Kongsdattera gikk og lette og snuste alle steder, både høyt og lavt. Og så ville hun opp i spiltauet til Grimsborken også, men han til å bite og slå om seg, så hun ikke turte våge seg dit, og så kunne hun ikke finne ham.

«Ja, siden jeg ikke kan finne deg, så får du komme frem igjen av deg selv», sa hun, og straks stod gutten der på stallgolvet.

Andre gangen sa Grimsborken igjen hva han skulle gjøre seg til, og denne gangen skapte han seg til en jordklump og satte seg mellom hoven og skoen på den venstre framfoten til Borken. Kongsdattera gikk og lette og lette igjen, både ute og inne, og til slutt kom hun da i stallen og ville opp i spiltauet til Grimsborken. Ja, denne gangen lot han henne komme opp til seg, og hun snuste både høyt og lavt. Men under hovene kunne hun ikke komme, han stod for fast på beina til det, Grimsborken. Og så kunne hun ikke finne gutten.

«Ja, så får du komme frem igjen av deg selv da, siden jeg ikke kan finne deg», sa kongsdattera, og i det samme stod gutten ved sida av henne på stallgolvet.

«Ja, nå er du mi», sa gutten til kongsdattera, «for nå kan du se det er så laga», sa han til kongen.

«Ja, er det så laga, så får det så bli», sa kongen.

Det ble lagd til bryllup både vel og snart, og gutten satte seg på Grimsborken, og kongsdattera på maken hans – så du kan nok vite at kirkeveien ikke tok lange tida.

---

Ordforklaringer

• hoppe: damehest
• sugerfole: ung hest som ennå drikker morsmelk
• borket: gulaktig, gråhvit eller lysebrun farge på en hest
• gild: flott, staselig
• forkorse seg: korse seg, uttrykker forbauselse eller bønn til Gud, gjøre korstegn med armen, ta hånden fra panne til bryst til venstre skulder til høyre skulder
• pund: vektenhet, 1 pund er ca. en halv kilo
• blåne: fjell som er så langt borte man kan se, og ser blåaktig ut (et synsbedrag forårsaket av atmosfæren)
• spiltau: spilt, båsen i en stallen hvor hesten står bundet

---

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Nye Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1927 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Nye Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1927 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---