Det var en gang en konge som hadde syv sønner, og dem var han så glad i, at han aldri kunne være uten dem alle på én gang. Én måtte alltid være hos ham. Da de var voksne, skulle de seks ut og fri. Men den yngste ville faren ha igjen hjemme, og til ham skulle de andre ta med seg ei prinsesse til kongsgården. Kongen gav da de seks de gildeste klær noen hadde sett, så det lyste lang vei av dem, og hver sin hest, som kosta mange, mange hundre daler, og så reiste de. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre. Så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen. Men de glemte rent at de skulle ha med seg ei prinsesse til Askeladden som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine.
Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett forbi en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.
![[Illustrasjon: Risen kommer over prinsene og prinsessene]](/../Images/am037a.png)
Kongen venta og venta på de seks sønnene sine, men alt han venta så kom det ingen. Han gikk og sørga og sturte, og sa han aldri kunne bli ordentlig glad mere. «Hadde jeg ikke deg igjen», sa han til Askeladden, «ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg fordi jeg har mista brødrene dine.»
«Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg», sa Askeladden.
«Nei, det får du ikke lov til», sa faren, «du blir bare borte, du også.»
Men Askeladden ville og skulle av sted, og han tigde og bad så lenge, til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde. Men det brydde ikke Askeladden seg om, han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. «Farvel, far!» sa han til kongen. «Jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også», og dermed reiste han.
Da han hadde ridd et stykke, kom han til en ravn som lå i veien og flaksa med vingene og ikke orka å komme unna, så sulten var den.
«Å, kjære vene! Gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød», sa ravnen.
«Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller», sa kongssønnen, «men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg». Og så gav han ravnen noe av nista han hadde fått med seg.
Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk. Der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.
«Å, kjære vene! Hjelp meg ut i vannet igjen», sa laksen til kongssønnen. «Jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg».
«Hjelpa du gir meg, blir vel ikke stor», sa kongssønnen, «men det er synd du skal ligge her og sulte i hjel.» Og så skøyv han fisken uti igjen.
Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en ulv. Den var så sulten at den lå og dro seg i veien.
«Kjære vene! La meg få hesten din», sa ulven. «Jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg. Jeg har ikke fått et mål mat på to år.»
«Nei», sa Askeladden, «det kan jeg ikke gjøre. Først kom jeg til en ravn, han måtte jeg gi nista mi, så kom jeg til en laks, han måtte jeg hjelpe uti vannet igjen, og nå vil du ha hesten min. Det er ikke mulig, for da har jeg ikke noe å ri på.»
«Jo kjære, du må hjelpe meg», sa gråbeinen. «Du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg igjen i din ytterste nød», sa den.
«Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor, men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig», sa kongssønnen.
Da nå ulven hadde spist opp hesten, tok Askeladden bisselet og bandt i kjeften på den, og sadelen og la på ryggen av den, og nå var ulven blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte av sted med kongssønnen som ingenting. Så fort hadde han aldri ridd før.
«Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg vise deg risegården», sa gråbeinen, og om litt kom de der. «Se her er risegården», sa den. «Der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres. Der borte er døra til trollet, der skal du gå inn.»
«Nei, det tør jeg ikke», sa kongssønnen, «han tar livet av meg.»
«Å nei», svarte ulven. «Når du kommer inn der, treffer du ei kongsdatter. Hun sier deg nok hva du bør gjøre, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!»
Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte. Men i det ene kammerset satt kongsdattera, slik som ulven hadde sagt, og så vakker ei jomfru hadde Askeladden aldri sett før.
«Å, Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?» sa kongsdattera da hun fikk se ham. «Det blir din visse død, det. Den risen som bor her kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg.»
«Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel, jeg», sa Askeladden. «Og brødrene mine, som står i stein her utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også», sa han.
«Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en utvei», sa kongsdattera. «Nå skal du krype inn under senga der, og så må du lytte vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg nå for all del helt stille.»
Ja, han krøyp da under senga, og ikke før var han innunder, så kom risen.
«Hu! Her lukter så kristen mannelukt inne!» sa risen.
«Ja, her kom det ei skjære flygende med et mannebein og slapp ned igjennom pipa», sa prinsessa. «Jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukta gikk vel ikke så snart bort likevel, den.»
Ja, så sa risen ikke mer om det.
Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdattera: «Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare turte.»
«Hva er det for en ting?» spurte risen.
«Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg», sa kongsdattera.
«Å, det er noe du ikke trenger bry deg med, men ellers så ligger det under dørhella», sa risen.
«Å hå! Der skal vi vel se å finne det», tenkte Askeladden, som lå under senga.
Neste morgen stod risen fælt tidlig opp og strøyk til skogs, og ikke før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdattera til å lete under dørhella etter hjertet hans. Men alt det de gravde og lette, så fant de ikke noe. «Denne gangen har han lurt oss», sa prinsessa, men vi får vel prøve ham ennå en gang.» Så sanka hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhella – den hadde de lagt slik den skulle ligge. Og da det led mot den tida de venta risen hjem, krøyp Askeladden under senga igjen.
Straks han var vel innunder, kom risen. «Huttetu! Her lukter så kristen mannelukt inne!» sa risen.
«Ja, her kom ei skjære flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennom pipa», sa kongsdattera. «Jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.» Så tidde risen still, og sa ikke mer om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhella.
«Å, det er nok jeg», sa kongsdattera.
«Hva er vitsen med det da?» spurte risen.
«Å, jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der», sa prinsessa.
«Jasså, men ellers ligger det ikke der, du», sa risen.
Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdattera igjen hvor hjertet hans var, for hun var så glad i ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.
«Å, det ligger borti skapet der på veggen», sa risen.
«Jasså», tenkte Askeladden og kongsdattera, «da skal vi vel prøve å finne det.»
Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøyk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått, før Askeladden og kongsdattera var i skapet og lette etter hjertet hans. Men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. «Ja ja, vi får da friste én gang til», sa kongsdattera. Hun staste ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøyp Askeladden under sengen igjen.
![[Illustrasjon: Kongsdattera pynter skapet]](/../Images/am037b.png)
Så kom risen. «Huttetu! Her lukter så kristen mannelukt!» sa risen.
«Ja, for litt siden kom her ei skjære flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennom pipa», sa kongsdattera. «Jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel.»
Da risen hørte det, sa han ikke mer om det. Men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt hele skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.
Jo, det var da kongsdattera.
«Hva skal nå det narreriet være god for?» spurte risen.
«Å, jeg er nå så glad i deg at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der», sa kongsdattera.
«Kan du være så galen å tro slikt?» sa risen.
«Ja, jeg må vel tro det når du sier meg det», sa kongsdattera.
«Å, du er ei tulle», sa risen. «Der hjertet mitt er, der kommer du aldri!»
«Men det er da fint å vite hvor det er henne likevel», sa prinsessa.
Ja, så kunne risen ikke holde seg lenger, han måtte si det. «Langt, langt borte i et vann ligger ei øy», sa han. «På den øya står ei kirke. I den kirka er en brønn. I den brønnen svømmer ei and. I den anda er et egg, og i det egget – der er hjertet mitt, du.»
Tidlig om morgenen, det var ikke grålyst enda, strøyk risen til skogs igjen. «Ja, nå får jeg av sted, jeg også», sa Askeladden. «Bare jeg kunne finne veien!» Han sa da farvel til kongsdattera så lenge, og da han kom utenfor risegården, stod ulven der enda og venta. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han av sted til brønnen i kirka, bare han visste veien. Så bad ulven ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han. Og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.
Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over, men gråbeinen bad ham bare at han ikke skulle være redd. Og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirka, men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. «Du får rope på ravnen», sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen. Og straks kom ravnen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirka. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte frem og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han stod og lokka og lokka, og til sist fikk han lokka den bort til seg og greip den. Men med det samme han løfta den opp av vannet, slapp anda egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. «Ja, nå får du rope på laksen», sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen. Så kom laksen og henta opp egget. Og så sa ulven at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skreik risen.
«Klem én gang til», sa ulven, og da Askeladden gjorde det, skreik risen enda ynkeligere, og bad både vakkert og pent for seg. Han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme i stykker hjertet hans.
«Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet», sa ulven, og det gjorde Askeladden.
Ja, det var trollet straks villig til. Han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.
«Klem nå egget i stykker», sa ulven. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.
Da han nå hadde blitt kvitt risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på ulven. Der stod alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem igjen til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, hver med sin brud. «Men den vakreste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel», sa kongen, «og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin.»
Så ble det feira gjestebud både vel og lenge, og har de ikke feiret fra seg, så feirer de ennå.
Ordforklaringer
- daler: spesialdaler, gammel norsk sølvmynt, 5 mark, 120 skilling, tilsvarer rundt 230 kroner i dag
- rise: stort troll, ond kjempe
- gråbein: ulv
Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Eventyr, 1928 (no.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Otto Sinding (1842-1909)
Kilde: Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg, 1879 (nb.no)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.