Det var en gang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle dra ut i verden og finne seg ei kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy ei skjorte på én dag, ellers ville han ikke ha henne til sønnekone. Hver av dem gav han en hest og en ny rustning, og de dro da ut i verden for å lete etter koner. Men da de hadde kommet et stykke på veien, sa de at de ikke ville ha med seg Askeladden, for han dugde ikke til noen ting.

Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre, eller hvor han skulle dra. Han ble så sørgmodig at han steig av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet ei lita stund, begynte ei av tuene i gresset å røre på seg, og frem av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere så Askeladden at det var ei nydelig lita jente, men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se til Dukka i gresset. Jo, det ville han, og det gjorde han også.

[Illustrasjon: Askeladden treffer Dukka i gresset]

Da han var kommet ned dit, satt Dukka i gresset på en stol. Hun var så vakker og så pynta, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning, og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg ei kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy ei skjorte på én dag. «Men vil du gjøre det, og du vil bli kona mi, så ønsker jeg ikke å reise lenger», sa Askeladden til Dukka i gresset.

Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet og vevd og sydd skjorta, men den ble så ørende liten, ikke lenger enn som så –.

Denne reiste nå Askeladden hjem med, men da han kom frem med den var han skamfull, fordi den var så liten. Likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukka i gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg. Men nei, det ville hun ikke. Hun sa hun ville sitte og kjøre i ei sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de av sted, han på hesten og hun i sølvskjea, og begge hestene som dro henne var to små hvite mus. Men Askeladden holdt seg alltid på den andre sida av veien, for han var så redd at han skulle komme til å ri inn på henne, hun som var så ørliten.

[Illustrasjon: Dukka i gresset rir i sølvskjea]

Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann. Der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre sida av veien, og velta skjea, så Dukka i gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen, men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt akkurat like stor som et annet voksent menneske, og mye vakrere enn hun var før. Så satte han henne foran seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, hadde også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste. Men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien. På hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda mye styggere og fælere.

Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden, ble de alle misunnelige på ham, men kongen ble så glad i dem begge at han jagde alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukka i gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid. Og er de ikke døde, så lever de ennå.

[Illustrasjon: Brødrene og konene deres sendes bort]


Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyrbog for børn: Norske folkeeventyr, 1917 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.


Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Kilde: Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr. Andet Oplag, 1905 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.