Det var en gang et par folk som hadde gifta seg sammen. De hadde hver sin datter. Kjerringdattera var lei og lat og ville aldri gjøre noe, og manndattera var flink og villig, men enda kunne hun aldri gjøre mora til lags, og både kjerringa og dattera ville gjerne være kvitt henne.
![[Illustrasjon: Manndattera sammen med kjerringa og kjerringdattera]](/../Images/am015a.png)
Så skulle de en gang sitte ved brønnen og spinne begge to. Kjerringdattera skulle spinne lin, men manndattera fikk ikke annet enn bust.
«Du er nå alltid så flink og så arbeidsom du», sa kjerringdattera, «men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med deg.»
Ja, så ble de enige om at den som det først røyk av for, skulle i brønnen. Rett som det var, så gikk det av for manndattera, og så måtte hun i brønnen. Men da hun nådde bunnen, slo hun seg ikke, og vidt og bredt omkring så hun ikke annet enn ei vakker grønn eng.
Hun gikk et stykke bortover enga, så kom hun til et risgjerde. Det skulle hun over.
«Å, trå ikke så hardt på meg du», sa risgjerdet, «så skal jeg hjelpe deg en annen gang, jeg.»
Hun gjorde seg så lett som ei fjær og trådde så varsomt at hun nesten ikke kom nær det en gang.
Så gikk hun et stykke til, så kom hun til ei stripete ku med ei melkebøtte på horna. Det var ei stor, vakker ku, og juret stod så fullt og stint.
«Å, vær så snill og melk meg du», sa kua, «for jeg er så melkesprengt. Drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.»
Manndattera, hun gjorde som kua ba. Bare hun tok i spenene, så spruta melka i bøtta. Så drakk hun seg utørst, og resten helte hun på klovene, og bøtta hang hun på horna igjen.
Da hun så hadde gått et stykke til på enga, møtte hun en stor sauebukk, og den hadde så tykk og lang ull at den gikk og dro den etter seg, og på det ene hornet hang ei stor saks.
«Å, klipp meg du», sa bukken, «for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til å kveles. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på meg, så skal jeg hjelpe deg igjen.»
Ja, hun var straks villig, og bukken la seg opp i fanget hennes, og den lå så stille, og hun klipte den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet en gang. Så tok hun så mye hun ville av ulla, og resten virra hun om halsen på bukken.
Litt lenger fram kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle greinene var bøyd mot jorda, og inne ved stammen stod det ei lita stang.
«Å, vær så snill og plukk eplene av meg du», sa treet, «så greinene mine kan få retta seg, for det tar på å stå så krokete. Men vær snill å slå smått og forsiktig, så du ikke slår meg forderva. Spis så mye du vil, og legg resten innved rota, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.»
Ja, hun plukka dem hun kunne nå, og siden tok hun stanga og slo ned de andre forsiktig, så spiste hun seg mett, og resten la hun pent inn til rota.
Så gikk hun et langt, langt stykke, og så kom hun til en stor gård, og der bodde ei trollkjerring med dattera si. Der gikk hun inn og spurte om hun kunne få tjeneste.
«Å, det kan ikke nytte», sa trollkjerringa. «Vi har hatt mange, men ingen av dem har dugd til noe.»
Men hun ba så vakkert at de endelig skulle ta henne i tjeneste. Ja, de tok henne da også, og så ga trollkjerringa henne et såld og ba henne hente vann i det. Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld, men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen, sang småfuglene:
«Klin i leire,
stikk i strå!
Klin i leire,
stikk i strå!»
Ja, det gjorde hun, og så kunne hun bære vann i såldet nokså godt. Men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun:
«Det har du ikke sugd av ditt eget bryst!»
Så sa trollkjerringa hun skulle gå i fjøset og måke og melke, men da hun kom dit, var det ei skuffe så stor og tung der, at hun ikke greide å bruke den, hun kunne ikke løfte den en gang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulle gjøre det. Men fuglene sang at hun skulle ta limeskaftet og kaste ut litt, så føyk alt det andre etter. Det gjorde hun, og ikke før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måkt og feid. Nå skulle hun til å melke kuene, men de var så urolige, de både sparka og spente, så hun slett ikke kunne komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:
«Liten streng,
liten sup,
til alle småfugler sprut!»
Ja, det gjorde hun, hun sprøyta en liten streng av melka ut til småfuglene, så stod alle kuene stille og lot henne melke seg, og de hverken spente eller sparka, de letta ikke en fot en gang.
Da trollkjerringa så hun kom inn med melka, sa hun: «Det har du ikke sugd av ditt eget bryst! Men nå kan du ta denne svarte ulla og vaske hvit.»
Dette visste jenta nå slett ikke hvordan hun skulle bli ferdig med, for hun hadde aldri sett at noen hadde kunnet vaske svart ull hvit. Men allikevel sa hun ingenting, hun tok ulla og gikk ut til brønnen med. Så sang småfuglene at hun skulle ta ulla og ha den opp i den store bøtta som stod der, så ble den nok hvit.
«Nei, nei», sa trollkjerringa da hun kom inn med ulla, «deg nytter det ikke å ha, du kan jo gjøre hva det skal være. Du kom til å ergre livet av meg til slutt! Det er best du får reisepass.»
Så satte trollkjerringa fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og så skulle hun få lov til å ta det hun ville, og det skulle være lønna hennes. Hun visste ikke hva for et hun skulle ta, men småfuglene sang:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»
Hun tok det blå, slik som fuglene sang. «Tvi vøre deg og da!» sa trollkjerringa, «det skal du komme til å få igjen for!»
Da manndattera nå skulle reise, skøyt trollkjerringa ei glødende jernstang etter henne. Men hun smatt bakom døra med det samme og gjemte seg, så den ikke traff henne, for småfuglene hadde sagt henne hva hun skulle gjøre for noe.
Hun gikk nå så fort hun kunne, men da hun kom bortover til epletreet, hørte hun det tok til å dure så i veien. Det var trollkjerringa og dattera hennes som kom etter. Jenta ble så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
«Kom hit til meg du», sa epletreet, «så skal jeg hjelpe deg. Gå under greinene mine og gjem deg, for får de fatt på deg, så tar de skrinet fra deg og river deg i hjel.»
Ja, det gjorde hun, og rett som det var, så kom trollkjerringa og dattera.
«Har du sett om noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa.
«Å ja», sa epletreet. «Det sprang ei forbi her for ei stund sida, men hun er så langt borte at dere når henne aldri igjen.»
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.
Jenta gikk et stykke fram, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure på nytt, så hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg, så redd og skremt ble hun, for hun kunne nok skjønne at trollkjerringa igjen hadde tenkt seg om.
«Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg», sa bukken. «Gjem deg under ulla mi, så ser de deg ikke, ellers tar de skrinet fra deg og river deg i hjel.»
Rett som det var, så kom trollkjerringa farende.
«Har du sett om noen jente har gått her, du?» sa hun til bukken.
«Å ja», sa bukken, «jeg så ei for ei stund sida, men hun sprang så fort at du tar ikke henne igjen.»
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem.
Da jenta hadde kommet så langt som til kua, hørte hun det tok til å dure så i veien igjen.
«Kom hit til meg du», sa kua, «så skal jeg hjelpe deg. Gjem deg under juret mitt, ellers kommer trollkjerringa og tar skrinet fra deg og river deg i hjel.»
Det varte ikke lenge før hun kom.
«Har du sett om noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa til kua.
«Ja, jeg så ei for ei stund sida, men hun er langt borte nå, for hun sprang så fort. Henne tar du nok ikke igjen», sa kua.
Trollkjerringa snudde da og reiste hjem igjen.
Da jenta hadde kommet et langt, langt stykke fram, og hun ikke var langt fra risgjerdet, hørte hun det tok til å dure så på nytt igjen, og hun ble både redd og skremt, for hun kunne nok skjønne at det var trollkjerringa som hadde snudd om igjen.
«Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg», sa risgjerdet. «Kryp under kvistene mine, så de ikke ser deg, ellers tar de fra deg skrinet og river deg i hjel.»
Ja, hun inn under kvistene i risgjerdet.
«Har du sett om noen jente har gått her, du?» sa trollkjerringa til risgjerdet.
«Nei, jeg har ikke sett noen jente», svarte risgjerdet, og var så sint at det freste av det, og så gjorde det seg så stort at det ikke var til å tenke på å komme over det, og så ble det ikke noen annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem.
Da manndattera hadde kommet vel hjem, ble både kjerringa og dattera hennes enda mer misunnelige på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne.
Hun fikk ikke lov å være inne hos dem, de jagde henne ut i grisehuset, der skulle hun holde til. Her vaska hun pent og rent, og så lukka hun opp skrinet og ville se hva det var hun hadde fått i lønn. Og med det samme hun lukka det opp, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det at både vegger og tak ble hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård. Da stemora og dattera fikk se dette, ble de rent ute av seg, og ga seg til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært.
«Å», sa hun, «dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn. Det var slike folk og slik en kone å tjene hos at det fins ikke maken.»
Ja, så ville kjerringdattera endelig av sted og tjene, så hun også kunne få seg et slikt gullskrin. De satte seg da til å spinne igjen. Men da skulle kjerringdattera spinne bust og manndattera lin, og den som det først røyk av for, skulle i brønnen. Det varte ikke lenge før det røyk for kjerringdattera, det kan en nok vite, og så kasta de henne i brønnen.
Nå gikk det på samme måte. Hun falt til bunns, men slo seg ikke, og så kom hun på ei vakker grønn eng.
Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.
«Trå ikke hardt på meg du, så skal jeg hjelpe deg igjen», sa det.
«Å, hva bryr jeg meg om en kvisthaug», sa hun, og gjorde seg tung og trådde på risgjerdet så det knakte i det.
Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.
«Vær snill og melk meg du», sa kua, «så skal jeg hjelpe deg igjen. Drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine.»
Ja, det gjorde hun da, hun melka kua, og så drakk hun så lenge hun orka, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og bøtta slengte hun bortover bakken.
Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og dro ulla etter seg.
«Vær så snill og klipp meg du, så skal jeg tjene deg igjen jeg», sa bukken. «Ta så mye av ulla du vil, men virr resten om halsen på meg.»
Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klipte store hull i skinnet, og all ulla tok hun med seg.
Om ei lita stund kom hun til epletreet, som stod ganske krokete og bar på eplene sine.
«Vær så snill og plukk eplene av meg du, så greinene mine kan rette seg, for det tar så på å stå krokete», sa epletreet. «Men vær forsiktig, så du ikke slår meg forderva. Spis så mye du vil, men legg resten pent inn til rota, så skal jeg hjelpe deg igjen.»
Hun plukket de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunne nå med stanga. Men hun brydde seg ikke om noen ting, og reiv og slo ned store greiner, og åt til hun ikke orka mer, og så kasta hun resten under treet.
Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der trollkjerringa bodde. Der ba hun om tjeneste.
Trollkjerringa sa hun ikke ville ha noen tjenestejente, for enten dugde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøyt henne for det hun hadde. Kjerringdattera ga seg ikke allikevel hun, men mente fortsatt at hun ville ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulle ta henne, om hun dugde til noe.
Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet, men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:
«Klin i leire,
stikk i strå!
Klin i leire,
stikk i strå!»
Men hun brydde seg ikke om det fuglene sa. Hun kasta leire etter fuglene så de fløy langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld og fikk bank av trollkjerringa.
Så skulle hun måke i fjøset og melke kuene, men det var hun nå rent for god til, syntes hun. Likevel gikk hun da til fjøset. Men da hun kom dit, kunne hun slett ikke rå med skuffa, så stor var den. Fuglene sa det samme til henne som til manndattera, at hun skulle ta limen og kaste ut litt, så fløy det andre etter, men hun tok limen og kasta etter fuglene. Da hun skulle melke, var kuene så urolige at de spente og sparka, og hver gang hun hadde fått litt i bøtta, slo de den over ende. Fuglene sang:
«Liten streng,
liten sup,
til alle småfugler sprut!»
Men hun dengte og slo kuene, kasta og slengte alt hun kom over etter fuglene, og oppførte seg så det var rent upassende. Og hun fikk da heller ikke hverken måkt eller melka. Da hun så kom inn, fikk hun både hogg og skjenn av trollkjerringa. Og så skulle hun vaske den svarte ulla hvit, men det gikk ikke bedre med det.
Dette syntes trollkjerringa var for ille, og så satte hun fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og sa at henne hadde hun ikke bruk for, hun dugde ikke til noen verdens ting, men til lønn skulle hun likevel få lov til å ta det skrinet hun ville. Da sang fuglene:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»
Hun brydde seg ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så ga hun seg på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte etter henne.
Da hun kom hjem, ble det stor glede på mora, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det, og de tenkte at både vegger og tak skulle bli forgylt. Men da de åpna skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdattera lukka opp munnen, så var det på samme måte; det velta ut både ormer og padder og all den styggedom som tenkes kunne, så det var umulig å være i hus med henne til slutt. Det var lønna hun fikk for tjenesten hun hadde hos trollkjerringa.
![[Illustrasjon: Fuglene som synger verset om skrinene]](/../Images/am015b.png)
Ordforklaringer
- bust: stritt og stivt hår fra dyr
- risgjerde: tynt gjerde laget av kvister og pinner
- stinn: full, fullstappet
- såld: beholder med hull i bunnnen, ei grov sil, til å rense korn, frø, stein o.a. fra annen løsmasse
- uvøren: uforsiktig, respektløs, vill
Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)
Kilde: Veslefrikk med fela og andre eventyr, 1941 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)
Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)
Kilde: Eventyrbog for børn: Norske folkeeventyr, 1917 (nb.no)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.