De tre mostrene

Det var en gang en fattig mann, som bodde i ei stue langt borti skogen og levde av skytteri. Han hadde ei eneste datter, og hun var både vakker og ven. Da mora var død tidlig, og jenta alt var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også.

«Ja, datter mi», sa faren, «riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steike, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel.»

Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde gått ei stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronninga syntes så vel om henne at de andre tjenestepikene ble rent misunnelige på henne. De fant på å si til dronninga at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer, for dronninga gjorde så mye av alle slags håndarbeider.

«Ja, har du sagt det, skal du gjøre det», sa dronninga. «Men litt lengre tid kan du vel få.»

Jenta, stakkar, turde ikke si at hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv. Det fikk hun, og ditopp ble det båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt, og var ille ved og visste ikke sin arme råd. Hun stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke hvordan hun skulle gjøre det – hun hadde aldri før sett en hjulrokk ei gang.

Men mens hun satt slik, kom det inn til henne ei gammal kone.

«Hva feiler deg, barnet mitt?» sa hun.

«Å», svarte jenta, «det kan vel ikke nytte jeg sier deg det. Du kan jo ikke hjelpe meg likevel!»

«Det kan ingen vite det», sa kona. «Kan hende jeg turde vite råd for det likevel, jeg.»

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer. «Og jeg, min stakkar», sa hun, «jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk en gang, og enda skulle jeg spinne så mye i et jevndøgn!»

«Ja, det er det samme det, barn», sa kona. «Vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg. Så kan du gå bort og legge deg til å sove.»

Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.

Om morgenen da hun våkna, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert garn. Dronninga ble så glad over det vakre garnet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til dronninga, at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, på fire og tyve timer. Dronninga sa igjen, at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det. Men om det ikke ble akkurat på fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre dag. Jenta turde ikke si nei da heller, men bad om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til.

Så kom det inn ei gammal kone igjen, og spurte: «Hva feiler deg, barnet mitt?»

Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun da hva hun var så sørgmodig for.

«Ja», svarte kona, «det er det samme. Vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg. Så kan du gå bort og legge deg til å sove.»

Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun rett bort og la seg.

Da hun våkna, lå bunken på bordet, vevd så nett og så tett som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronninga med, og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer sjalu på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på.

Til sist så fortalte de dronninga, at nå hadde hun sagt seg god for å sy opp vevbunken til skjorter på fire og tyve timer.

Ja, det gikk like ens som før: Jenta turde ikke si at hun ikke kunne sy. Hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen ei gammal kone til henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag. Det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som kona sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våkna, fant hun bunken oppsydd til skjorter liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene hadde navn og var fullt ferdige.

Da dronninga fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen at hun slo hendene i hop: «For så vakker søm har jeg verken hatt eller sett», sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som sitt eget barn.

«Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham», sa hun til jenta, «for du trenger aldri leie bort noen ting. Du kan sy og spinne og veve alt sammen selv.»

Da jenta var så vakker og prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn ei gammal stygg kjerring, med ei lang nese – den var visst tre alen lang.

Så stod bruden opp, og neide og sa: «God dag, moster!»

«Er det moster til min brud?» sa prinsen.

Ja, hun var da det.

«Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da», sa prinsen, men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med.

Men rett som det var, så kom det igjen ei gammal stygg kjerring inn. Hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døra.

Straks reiste bruden seg opp, og hilste: «God dag, moster!» og prinsen spurte igjen, om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa, at når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.

Men ikke før hadde hun satt seg, så kom det igjen ei gammal stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og rennende at det var fælt å se.

Bruden reiste seg igjen og hilste: «God dag, moster!» og prinsen bad henne også sette seg inn til bordet. Men glad var han ikke, og han tenkte ved seg selv:

«Gud hjelpe meg for mostre min brud har!»

Da han hadde sittet litt, kunne han ikke bære seg, men spurte: «Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?»

«Det skal jeg nok si deg», sa den ene. «Jeg var like så vakker jeg som bruden din da jeg var på hennes alder. Men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakka og nikka med spinning, så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du nå ser.»

«Og jeg», sa den andre, «like siden jeg var ung, har jeg sittet og skubba fram og tilbake på vevfjøla, og av det er baken min blitt så stor og hoven som du ser.»

Så sa den tredje: «Like fra jeg var ganske liten, har jeg sittet og stirra og sydd natt og dag. Av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger.»

«Ja så», sa prinsen, «det var vel jeg fikk vite det. For kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!»

Ordforklaringer

• moster: tante på morssida, søster til mor
• ven: vakker, pen
• pund: vektenhet, 1 pund er ca. en halv kilo
• alen: lengdemål, ca. 0,63 meter, avstanden fra albu til fingerspiss
• vevfjøl: planken på benken en sitter på når en vever

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Digitalt fargelagt av Karl-Robert Rønning.

Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1909 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.