I et visst kongerike, i et visst land, levde det og var det en tsar og en tsarina. De hadde tre sønner – alle unge og ugifte, og så modige at det verken kan fortelles om i et eventyr eller skrives ned med penn. Den yngste het Ivan Tsarevitsj. Tsaren sa dette til dem:
«Mine kjære barn, hver av dere skal nå ta dere ei pil, spenne de stramme buene deres og skyte i forskjellige retninger; på den gårdsplassen der pila faller, der skal dere fri.»
Den eldste broren skøyt – og pila falt ned i en herregård, rett foran jomfruburet. Den mellomste skøyt – og pila fløy inn i kjøpmannens gård og stansa ved den røde balkongen, og på balkongen stod det ei skjønn jente, kjøpmannens datter. Den yngste skøyt – og pila traff et skittent sumpområde, og en frosk plukka den opp. Ivan Tsarevitsj sa:
![[Illustrasjon: Frosken kommer med pila til Ivan]](/../Images/aa269a.png)
«Hvordan kan jeg ta en frosk til kone? En frosk er ikke min like!»
«Ta henne!» svarte tsaren. «Det er nok din skjebne.»
Så gifta tsarsønnene seg: Den eldste med herremannsdattera, den mellomste med kjøpmannsdattera, og Ivan Tsarevitsj med frosken. Tsaren kalte dem til seg og befalte:
«Nå skal konene deres bake et mykt, hvitt brød hver til i morgen.»
Ivan Tsarevitsj vendte sorgfull tilbake til sine gemakker, med hodet bøyd lavere enn skuldrene.
«Kvekk-kvekk, Ivan Tsarevitsj! Hvorfor er du så sorgfull?» spurte frosken. «Har du hørt et ubehagelig ord fra din far?»
«Hvordan er det mulig for meg å ikke sørge? Min hersker og far har befalt at du skal lage et mykt, hvitt brød til i morgen.»
«Sørg ikke, tsarevitsj! Legg deg og hvil deg; morgendagen er klokere enn kvelden!»
Hun la tsarevitsjen til å sove og kasta av seg froskehuden – og ble til ei vakker dame, Vasilisa den vise. Hun gikk ut på den røde balkongen og ropte med høy røst:
«Barnepiker og ammer! Samle dere, gjør dere klare, lag et mykt, hvitt brød, slik det jeg spiste hos min kjære far!»
Neste morgen våkna Ivan Tsarevitsj, og så at frosken allerede hadde brødet klart – og så praktfullt et brød var det at det verken kan tenkes eller gjettes, bare fortelles om i eventyr! Brødet var utsmykka med mange finurlige mønstre, og på sidene kunne man se kongelige byer og portene deres. Tsaren takka Ivan Tsarevitsj for brødet og ga straks en ny befaling til de tre sønnene sine:
![[Illustrasjon: Brød utsmykka med finurlige mønstre]](/../Images/aa269b.png)
«Nå skal konene deres veve hvert sitt teppe i løpet av ei natt.»
Ivan Tsarevitsj vendte sorgfull tilbake, med hodet bøyd lavere enn skuldrene.
«Kvekk-kvekk, Ivan Tsarevitsj! Hvorfor er du så sorgfull? Har du hørt et hardt og ubehagelig ord fra din far?»
«Hvordan er det mulig for meg å ikke sørge? Min hersker og far har befalt deg å veve et silketeppe i løpet av ei natt.»
«Sørg ikke, tsarevitsj! Legg deg og hvil deg; morgendagen er klokere enn kvelden!»
Hun la ham til sengs, og selv kasta hun av seg froskehuden – og ble til ei vakker dame, Vasilisa den vise. Hun gikk ut på den røde balkongen og ropte med høy røst:
«Barnepiker og ammer! Samle dere, gjør dere klare til å veve et silketeppe – slik som det jeg satt på hos min kjære far!»
Som sagt, så gjort. Neste morgen våkna Ivan Tsarevitsj, og frosken hadde allerede teppet klart – og så vidunderlig et teppe at det verken kan tenkes eller gjettes, bare fortelles om i eventyr. Teppet var utsmykka med gull og sølv, og med finurlige mønstre. Tsaren takka Ivan Tsarevitsj for teppet og ga straks en ny befaling: At alle tre tsarsønnene skulle komme og vise seg frem for ham sammen med konene sine.
Igjen vendte Ivan Tsarevitsj sorgfull tilbake, med hodet bøyd lavere enn skuldrene.
«Kvekk-kvekk, Ivan Tsarevitsj! Hvorfor sørger du? Har du hørt et uvennlig ord fra din far?»
«Hvordan er det mulig for meg å ikke sørge? Min hersker og far har befalt at jeg skal komme og vise meg frem for ham sammen med deg. Og hvordan kan jeg vise deg frem blant folk?»
«Ikke sørg, tsarevitsj! Dra alene til tsaren som gjest, og så kommer jeg etter deg. Når du hører bulder og brak, si: Det er den lille frosken min som kommer i et lite skrin.»
De eldre brødrene kom med konene sine og viste seg frem for kongen, pynta og staselige. De stod og lo av Ivan Tsarevitsj:
«Hva, bror, kommer du uten kone? Du kunne i det minste tatt henne med i et tørkle! Hvor fant du en slik skjønnhet, egentlig? Måtte du lete gjennom alle sumper i riket?»
Plutselig hørtes en masse bulder og brak – så hele palasset rista. Gjestene ble skremt, hoppa opp fra plassene sine og visste ikke hva de skulle gjøre. Men Ivan Tsarevitsj sa:
«Frykt ikke, mine herrer! Det er den lille frosken min som kommer i et lite skrin.»
Ei gullbelagt vogn, trekt av seks hester, kom flyvende bort til tsarens trapp, og ut steg Vasilisa den vise – med en skjønnhet så stor at det verken kan tenkes eller gjettes, bare fortelles om i eventyr! Hun tok Ivan Tsarevitsj ved hånda og førte ham til de store eikebordene og de broderte dukene.
Gjestene begynte å spise og drikke, feste og glede seg. Vasilisa den vise drakk av et glass og helte resten i venstre erme; og hun spiste svane og la beina i høyre erme. De eldre tsarsønnenes koner så finurlighetene hennes og begynte å gjøre det samme. Etterpå, da Vasilisa den vise gikk for å danse med Ivan Tsarevitsj, vifta hun med venstre hånd – og det oppstod en innsjø. Hun vifta med høyre – og hvite svaner begynte å svømme på vannet. Tsaren og gjestene ble helt forbløffa.
![[Illustrasjon: Vasilisa skaper en innsjø med svaner mens hun danser]](/../Images/aa269c.png)
Da de eldre svigerdøtrene gikk for å danse, vifta de med venstre hånd – og spruta vann; de vifta med høyre – og et bein traff tsaren rett i øyet! Tsaren ble derfor sint og jagde dem bort i vanære.
I mellomtida fant Ivan Tsarevitsj et ledig øyeblikk, hvor han løp hjem, fant froskehuden og brant den opp på et stort bål. Da Vasilisa den vise kom tilbake, lette hun etter den, men huden var borte. Da ble hun trist, og sa til tsarevitsjen:
«Åh, Ivan Tsarevitsj! Hva har du gjort? Hadde du bare venta litt, ville jeg vært din for alltid. Men nå må jeg ta farvel! Let etter meg bak den niende landegrense, i det trettiførste kongeriket – hos Kosjtsjej den Udødelige.»
Så ble hun til en hvit svane og fløy ut gjennom vinduet.
Ivan Tsarevitsj gråt bittert, ba til Gud i alle fire retninger og gikk dit øynene bar. Vet ikke om han gikk nært eller langt, lenge eller kort – men til slutt møtte han en gammel mann:
«God dag, unge mann», sa han. «Hva søker du etter, hvor går du?»
Og tsarevitsjen fortalte om sin ulykke.
«Åh, Ivan Tsarevitsj! Hvorfor brente du froskehuden? Du tok den ikke på, og du skulle ikke tatt den av! Vasilisa den vise var klokere og visere enn sin far. Så han ble sint på henne og befalte at hun skulle være en frosk i tre år. Men her har du et nøste, der hvor det ruller skal du følge etter, uten å være redd.»
![[Illustrasjon: Ivan snakker med den gamle mannen]](/../Images/aa269d.png)
Ivan Tsarevitsj takka den gamle og fulgte nøstet. Han gikk over ei åpen eng, og der møtte han en bjørn.
«La meg få drepe dette dyret!» sa han.
Men bjørnen sa:
«Ikke drep meg, Ivan Tsarevitsj, så skal jeg hjelpe deg igjen en dag.»
Så gikk han videre, og da fløy det ei and over ham. Tsarevitsjen sikta med geværet og ville skyte fuglen, men da sa den med menneskestemme:
«Ikke skyt meg, Ivan Tsarevitsj, så skal jeg hjelpe deg igjen en dag.»
Han sparte den og gikk videre. Så kom en hare løpende. Tsarevitsjen tok igjen geværet og sikta, men haren sa med menneskestemme:
«Ikke skyt meg, Ivan Tsarevitsj, så skal jeg hjelpe deg igjen en dag.»
Ivan Tsarevitsj sparte den og gikk videre, helt til han nådde det blåe hav, og der så han ei gjedde ligge på stranda og gispe etter luft.
«Åh, Ivan Tsarevitsj», sa gjedda, «ha medlidenhet med meg, og kast meg ut i havet igjen.»
Han kasta den ut i havet igjen og gikk videre langs kysten.
![[Illustrasjon: Ivan treffer gjedda som ligger på stranda]](/../Images/aa269e.png)
Om det var lenge eller kort, så rulla nå nøstet bort til ei hytte. Hytta stod på hønseføtter og snurra rundt. Ivan Tsarevitsj sa:
«Hytte, hytte! Stå som før, slik mor satte deg – med fronten mot meg og ryggen mot havet.»
Hytta snudde seg med ryggen mot havet og fronten mot ham. Tsarevitsjen gikk inn og så seg rundt. På ovnen, på den niende mursteinen, lå Baba-Jaga med beinharde føtter, med nesa vokst opp i taket, med snørr hengende over terskelen, og brystene bundet opp på en krok, mens hun satt og slipte tennene sine.
«Hallo, min gode mann! Hvorfor har du kommet til meg?» spurte Baba-Jaga.
«Vel, gamle skrukkekjerring! Du burde først ha gitt meg mat og muligheten til å vaske meg, og så spurt!»
Baba-Jaga ga ham da mat og drikke, og dampa ham i badstua, og tsarevitsjen fortalte at han lette etter kona si, Vasilisa den vise.
«Å, henne vet jeg om!» sa Baba-Jaga. «Hun er nå hos Kosjtsjej den Udødelige. Henne blir det vanskelig å få tak i. Og det blir ikke lett å overvinne Kosjtsjej, for hans død er på tuppen av ei nål, den nåla er i et egg, egget i ei and, anda i en hare, haren i ei kiste, og kista står oppi et høyt eiketre, og det treet vokter Kosjtsjej som sitt eget øye.»
Baba-Jaga viste ham hvor treet vokste. Da Ivan Tsarevitsj kom dit visste ikke hva han skulle gjøre, og hvordan han skulle få tak i kista. Plutselig kom bjørnen løpende frem, og den reiv opp treet med rota. Kista falt ned og ble knust i biter, og ut sprang haren og løp av gårde så fort den kunne. Men se, straks kom en annen hare ut, tok den igjen, greip den og reiv den i filler. Så fløy anda ut av haren og steig høyt til værs. Mens den fløy kom den andre anda, kasta seg etter den og slo til – og anda mista egget, som falt i havet.
Ivan Tsarevitsj, som så den uunngåelige ulykka, brast i gråt. Men da kom gjedda svømmende og tok egget i munnen. Han tok imot egget, knuste det, fant nåla og brakk av tuppen: Og Kosjtsjej, uansett hvor mye han kjempa og raste, måtte dø!
Ivan Tsarevitsj gikk inn i Kosjtsjejs hus, tok med seg Vasilisa den vise og vendte hjem. Etter det levde de sammen lenge og lykkelige.
![[Illustrasjon: Utsmykning med blomster]](/../Images/aa269f.png)
Ordforklaringer
- tsar: russisk keiser eller konge
- tsarina: russisk keiserinne eller dronning, kona til tsaren
- tsarevitsj: russisk prins, sønnen til tsaren
- Baba-Jaga: russisk eventyrheks
Russisk folkeeventyr fra samlingene til Alexander Nikolayevich Afanasyev (1826-1871). (Offentlig eiendom - public domain)
Originaltittel: Царевна-лягушка [Tsarevna-lyagushka]
Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Basert på den originale russiske teksten fra Народные русские сказки [Narodnye russkie skazki], 1873 (ru.m.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)
Oversatt med støtte fra KI.
Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.
Illustratør: Ivan Bilibin (1876-1942)
Kilde: Сказки: Царевна-Лягушка [Skazki: Tsarevna-Lyagushka], 1901 (archive.org)
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.