Vasilisa den vakre

I et visst kongerike levde det en kjøpmann. I tolv år levde han i et ekteskap og fikk bare ei datter, Vasilisa den vakre. Da mora døde, var jenta åtte år gammel. På dødsleiet kalte kjøpmannskona dattera til seg, tok fram ei dukke fra under teppet, ga den til henne og sa:

«Hør, min kjære Vasilisa! Husk mine siste ord, og gjør etter dem. Snart dør jeg, og sammen med mine foreldres velsignelse gir jeg deg denne dukka. Ta godt vare på den, ha den alltid hos deg og ikke vis den til noen. Og når du rammes av sorg, gi den mat og be om råd. Da vil den spise og si deg hvordan du kan lindre ulykken.»

Deretter kyssa mora dattera si og døde.

Etter at kona var død sørga kjøpmannen som seg hør og bør, men begynte etter hvert å tenke på å gifte seg igjen. Han var en god mann, og det mangla ikke på friere, men den han likte best var ei enke. Hun var allerede godt voksen, og hadde to døtre som var på omtrent samme alder som Vasilisa – hun var altså både erfaren husmor og mor. Kjøpmannen gifta seg med enka, men han hadde blitt lurt; for hun var ikke noen god mor for Vasilisa. Vasilisa var den vakreste i hele bygda, men stemora og stesøstrene var misunnelige på skjønnheten hennes, og plagde henne derfor med all slags tungt arbeid for at hun skulle bli mager av slit og mørk av sol og vind. Det var ikke til å holde ut!

Vasilisa bar alt uten å klage, og ble vakrere og fyldigere for hver dag, mens stemora og døtrene hennes bare ble tynnere og styggere av all misunnelsen, selv om de alltid satt med hendene i fanget som fine fruer. Hvordan kunne det skje? Jo, Vasilisa fikk hjelp av den lille dukka si. Uten den, hvordan skulle jenta ha klart alt dette arbeidet? Vasilisa spiste ikke selv før hun hadde lagt igjen den beste biten til dukka, og om kvelden, når alle hadde lagt seg, stengte hun seg inne i kottet der hun bodde, og serverte dukka mens hun sa:

«Her, dukka mi, spis og hør på min sorg! Jeg bor i min fars hus, men ser ingen glede; den onde stemora mi jager meg fra den lyse verden. Lær meg hvordan jeg skal være og leve og hva jeg skal gjøre.»

Dukka spiste, ga henne råd og trøsta henne i sorgen, og neste morgen var alt arbeidet gjort for Vasilisa; hun kunne bare hvile i skyggen og plukke blomster, mens bedene var luket, kålen vanna, vannet henta og ovnen fyrt opp. Dukka viste henne også urter mot solbrenthet. Det var godt å leve sammen med dukka.

Flere år gikk. Vasilisa vokste opp og ble ei gifteferdig jente. Alle frierne i byen kom for å be om hennes hånd, de så ikke en gang på døtrene til stemora. Stemora ble enda sintere og svarte alle frierne:

«Jeg gifter ikke bort den yngste før de eldste!» Og når hun hadde sendt frierne bort, tok hun ut sin vrede ut på Vasilisa med å slå henne.

En dag måtte kjøpmannen reise bort hjemmefra i lang tid for å drive handel. Stemora flytta da til et annet hus, og ved dette huset lå det en mørk skog, og i en lysning i skogen stod det ei hytte, og i den hytta bodde Baba-Jaga: Hun slapp ingen inn, og spiste mennesker som kyllinger. Etter innflyttinga sendte kjøpmannens kone den forhatte Vasilisa stadig inn i skogen etter ett eller annet, men hun kom alltid trygt hjem: Dukka viste henne veien og holdt henne unna hytta til Baba-Jaga.

Høsten kom. Stemora ga de tre jentene kveldsarbeid: Ei skulle flette blonder, ei skulle strikke strømper, og Vasilisa skulle spinne, og alle fikk hver sin oppgave. Hun slukka ilden i hele huset, lot bare én eneste lysestump bli stående der hvor jentene jobba, og la seg til å sove. Og jentene jobba. Da lyset var nesten nedbrent, tok en av stemoras døtre ei tang for å rette på veken, men i stedet slukka hun lyset – som mora hadde befalt – som om det var et uhell.

«Hva skal vi gjøre nå?» sa jentene. «Det er ikke ild igjen i hele huset, og vi er ikke ferdige med oppgavene våre. Noen må hente ild hos Baba-Jaga!»

«Jeg ser godt nok med nålene!» sa hun som fletta blonder. «Jeg går ikke.»

«Jeg går heller ikke!» sa hun som strikka strømper. «Jeg ser godt med strikkepinnene!»

«Du må hente ilden!» ropte de begge. «Gå til Baba-Jaga!» Og de dytta Vasilisa ut av stua.

Vasilisa gikk til kottet sitt, satte fram den tilberedte middagen for dukka og sa:

«Her, dukka mi, spis og hør på min sorg: De sender meg for å hente ild hos Baba-Jaga, og Baba-Jaga kommer til å spise meg!»

Dukka spiste, og øynene hennes begynte å skinne som to lys.

«Ikke vær redd, min kjære Vasilisa», sa hun. «Gå dit jeg sender deg, bare pass på å alltid holde meg her hos deg. Så lenge jeg er med deg, vil Baba-Jaga ikke kunne gjøre deg noe.»

Vasilisa gjorde seg klar, la dukka i lomma, og etter å ha korsa seg, gikk hun inn i den mørke skogen.

Hun gikk og skalv. Plutselig red en rytter forbi henne: Han var hvit, kledd i hvitt, hesten under ham var hvit, og seletøyet til hesten var også hvitt – og det begynte å gry av dag.

Hun gikk videre, da kom det en annen rytter: Han var rød, kledd i rødt og på en rød hest – og sola steg opp.

Vasilisa gikk hele natta og hele dagen, og først neste kveld kom hun til lysninga der Baba-Jagas hytte stod. Gjerdet rundt hytta var lagd av menneskebein, og på gjerdet stod det menneskeskaller med øyne. I stedet for dørstolper var det menneskebein, i stedet for låser var det hender, og som lås – en munn med skarpe tenner. Vasilisa ble stiv av skrekk og stod som forsteina. Plutselig kom en rytter igjen: Han var svart, kledd i svart og på en svart hest. Han red opp til Baba-Jagas port og forsvant som om han sank i jorda – og det ble natt. Men mørket varte ikke lenge. Alle hodeskallene på gjerdet fikk lys i øynene, og hele lysninga ble opplyst som om det var midt på dagen. Vasilisa skalv av frykt, men visste ikke hvor hun skulle flykte, så hun ble bare stående der.

Snart hørtes det en fryktelig lyd i skogen: Trærne knakte og tørre blader rasla; Baba-Jaga kom ut av skogen! Hun red i en morter, styrte med en støter og feide etter seg med en kost. Hun kom til porten, stoppa opp, og etter å ha snust rundt seg, ropte hun:

«Fy fy! Her lukter det russisk ånd! Hvem er det som er her?»

Vasilisa gikk med frykt bort til den gamle og bukka dypt, og sa:

«Det er meg, bestemor! Døtrene til stemora mi har sendt meg for å hente ild hos deg.»

«Bra», sa Baba-Jaga. «Jeg kjenner til dem. Bo først her og jobb for meg, så skal du få ild. Hvis ikke, så spiser jeg deg!»

Så snudde hun seg mot porten og ropte:

«Hei, mine sterke låser, åpne dere! Mine brede porter, slå opp!»

Portene åpna seg, og Baba-Jaga red plystrende inn, og Vasilisa fulgte etter, og alt ble låst igjen. Da de kom inn i stua, strakte Baba-Jaga seg ut og sa til Vasilisa:

«Kom hit med det som er i ovnen. Jeg er sulten.»

Vasilisa tente ei flis fra en av hodeskallene på gjerdet, og begynte å ta maten ut fra ovnen og servere Baba-Jaga, og maten var nok til ti personer. Fra kjelleren henta hun kvass, honning, øl og vin. Den gamle spiste alt og drakk alt, til Vasilisa lot hun det bare være igjen litt suppe, ei skorpe brød og et stykke smågris. Så la Baba-Jaga seg for å sove, og sa:

«Når jeg drar i morgen, skal du sørge for å feie gårdsplassen, vaske hytta, lage middag, gjøre klar tøyet, gå til kornkammeret og ta med ei kvart tønne hvete, og rense den for svartfrø. Du må bli ferdig med alt sammen, ellers så spiser jeg deg!»

Etter denne beskjeden snorka Baba-Jaga, og Vasilisa satte restene fra den gamle foran dukka, brast i gråt og sa:

«Her, dukka mi, spis og hør på min sorg! Baba-Jaga har gitt meg tungt arbeid og truer med å spise meg hvis jeg ikke gjør alt sammen. Hjelp meg!»

Dukka svarte:

«Ikke vær redd, Vasilisa den vakre! Spis middag, be en bønn og legg deg og sov. Morgenen er klokere enn kvelden!»

Tidlig neste morgen våkna Vasilisa, og Baba-Jaga var allerede oppe. Hun kikka ut av vinduet: Øynene i hodeskallene hadde slukna. Da blinka den hvite rytteren – og det ble helt lyst. Baba-Jaga gikk ut på gårdsplassen og plystra. Foran henne kom morteren med støteren og kosten. Den røde rytteren fór forbi, og sola steg. Baba-Jaga satte seg oppi morteren og dro av gårde, styrte med støteren og feide etter seg med kosten. Vasilisa ble igjen alene. Hun så seg rundt i Baba-Jagas hus, undra seg over overfloden som var der, og ble stående å tenke: Hvilken jobb skulle hun begynne med først? Men da hun så seg rundt, var alt arbeidet var allerede gjort, dukka hadde til og med rensa de siste svartfrøene fra hveten.

«Åh, du har vært min redning!» sa Vasilisa til dukka. «Du har frelst meg fra problemene mine.»

«Du har bare igjen å lage middag», svarte dukka og krøyp ned i Vasilisas lomme igjen. «Lag den med Guds hjelp, og hvil deg med god samvittighet!»

Mot kvelden hadde Vasilisa dekt bordet og venta på Baba-Jaga. Det begynte å skumre, den svarte rytteren føyk forbi porten – og det ble helt mørkt; bare øynene i hodeskallene lyste. Trærne knakte, bladene rasla – og så kom Baba-Jaga ridende. Vasilisa tok henne i mot.

«Er du ferdig med alt?» spurte Jaga.

«Se selv, bestemor!» svarte Vasilisa.

Baba-Jaga inspiserte alt, og ble irritert over at hun ikke hadde noe å bli sint for. Hun sa:

«Vel og bra!»

Så ropte hun:

«Mine trofaste tjenere, mine hjertens venner, mal hveten min!»

Tre par hender kom til syne. De tok tak i hveten og bar den ut av syne. Baba-Jaga spiste seg mett, la seg til å sove og ga Vasilisa en ny ordre:

«I morgen skal du gjøre det samme som i dag, og i tillegg ta valmuefrø fra kornkammeret og rense det for jord, korn for korn. Ser du her? Noen har i ondskap blanda jord i det!»

Den gamle sa dette, snudde seg mot veggen og begynte å snorke, mens Vasilisa begynte å mate dukka si. Dukka spiste og sa, som dagen før:

«Be til Gud og legg deg til å sove, morgenen er klokere enn kvelden. Alt skal bli gjort, min kjære Vasilisa!»

Tidlig neste morgen dro Baba-Jaga igjen av gårde i morteren sin, og Vasilisa og dukka gjorde straks alt arbeidet. Den gamle kom tilbake, inspiserte alt og ropte:

«Mine trofaste tjenere, mine hjertens venner, press olje ut av valmuefrøene!»

Tre par hender kom frem, tok valmuefrøene og bar dem ute av syne. Baba-Jaga satte seg til bords og spiste, mens Vasilisa stod taus.

«Hvorfor sier du ikke noe til meg?» sa Baba-Jaga. «Du står der jo bare som en stum!»

«Jeg tør ikke», svarte Vasilisa, «men hvis jeg får lov, vil jeg gjerne spørre deg om noe.»

«Spør i vei, men ikke alle spørsmål fører til noe godt. Vet du for mye, blir du fort gammel!»

«Jeg vil bare spørre deg, bestemor, om det jeg så: Da jeg kom hit, red en rytter forbi meg på en hvit hest, han var selv hvit og kledd i hvitt. – Hvem er han?»

«Det er min klare dag», svarte Baba-Jaga.

«Så red en annen rytter forbi meg på en rød hest, han var selv rød og kledd i rødt. — Hvem er han?»

«Det er min røde sol!» svarte Baba-Jaga.

«Og den svarte rytteren som red forbi meg ved porten din, bestemor – hvem er han?»

«Det er min mørke natt — alle er de mine trofaste tjenere!»

Vasilisa huska også de tre parene med hender, men sa ingenting.

«Hvorfor spør du ikke mer?» sa Baba-Jaga.

«Dette får være nok. Du sa det jo selv, bestemor, at den som vet mye, blir fort gammel.»

«Fint at du bare spør om det du så utenfor gården», sa Baba-Jaga, «og ikke om det som skjer her inne! Jeg liker ikke at man bærer ut skitt fra huset, og de som er altfor nysgjerrige spiser jeg! Og nå spør jeg deg: Hvordan klarer du å utføre alt arbeidet jeg gir deg?»

«Jeg får hjelp av min mors velsignelse», svarte Vasilisa.

«Er det sånn det har seg! Da kom deg bort herfra, velsignede datter! Jeg trenger ikke velsignede!»

Hun dro Vasilisa ut av stua og dytta henne ut gjennom porten, tok en hodeskalle med lysende øyne fra gjerdet, satte den på en pinne og ga den til henne, og sa:

«Her har du ild til din stemors døtre. Ta den, det var jo derfor de sendte deg hit.»

Vasilisa løp hjem i lyset fra hodeskallen, som ikke slukna før det ble morgen. Og mot kvelden neste dag, nådde hun til slutt hjemmet sitt. Da hun nærma seg porten, ville hun kvitte seg med hodeskallen.

«De trenger vel ikke ild hjemme lenger», tenkte hun.

Men plutselig hørtes en hul stemme fra hodeskallen:

«Ikke kast meg, ta meg med til stemora di!»

Hun så opp mot stemoras hus, og siden hun ikke så lys i noen av vinduene, bestemte hun seg for å gå dit med hodeskallen. For første gang ble hun tatt vennlig imot, og de fortalte at etter at hun dro, hadde de ikke hatt ild i huset: De klarte ikke å få den i gang selv, og den ilden de fikk fra naboene slukna straks de kom inn i stua med den.

«Kanskje ilden din vil holde seg!» sa stemora.

De bar hodeskallen inn i stua, og øynene i hodeskallen stirra bort på stemora og døtre hennes, og brant dem! De prøvde å gjemme seg, men uansett hvor de løp, fulgte øynene dem og brant – og ved morgengry var de helt forkulla; bare Vasilisa ble ikke rørt.

Neste morgen gravde Vasilisa ned hodeskallen i jorda, låste huset og dro til byen, hvor hun ba om å få bo hos ei gammel, enslig dame. Hun levde der og venta på faren sin. En dag sa hun til den gamle dama:

«Det er kjedelig å sitte uten noe arbeid, bestemor! Gå og kjøp det beste linet du finner, jeg kan i det minste spinne.»

Den gamle kjøpte noe godt lin, og Vasilisa satte seg til å arbeide. Det hele gikk som en lek – garnet ble jevnt og fint som hårstrå. Det samla seg mye garn, og det var nå på tide å begynne å veve, men de kunne ikke finne ei vevgrind som passa til Vasilisas garn, og ingen ville ta på seg oppgaven med å lage ei. Vasilisa ba derfor dukka si om hjelp, og den sa:

«Finn ei gammel vevgrind, en gammel vevstol og litt hestehår til meg, så skal jeg lage alt for deg.»

Vasilisa skaffa det som trengtes og la seg til å sove, og i løpet av natta lagde dukka en praktfull vevstol. Mot slutten av vinteren var stoffet ferdig – så tynt og fint at man kunne tre det gjennom ei nål i stedet for en tråd. Om våren ble stoffet bleika, og Vasilisa sa til den gamle dama:

«Selg dette stoffet, bestemor, og behold pengene selv.»

Den gamle så på stoffet og gispa:

«Du store, barnet mitt! Slike stoffer er det bare tsaren som kan ha på seg, jeg tar det med til palasset.»

Så gikk hun til tsarens palass og vandra frem og tilbake foran vinduene. Tsaren fikk øye på henne og spurte:

«Hva ønsker du, gamle dame?»

«Deres keiserlige majestet», svarte hun, «jeg har med meg en sjelden vare, og jeg vil ikke vise den til noen andre enn deg.»

Tsaren befalte at hun skulle slippes inn, og da han så stoffet, ble han helt forbløffa.

«Hva vil du ha for det?» spurte tsaren.

«Det har ingen pris, kjære tsar! Jeg gir det til deg i gave.»

Tsaren takka og sendte den gamle dama hjem med flere gaver.

De skulle da begynne å sy skjorter til tsaren av stoffet. De klippa det til, men fant ingen syerske som kunne ta på seg arbeidet. De lette lenge, og til slutt kalte tsaren den gamle dama til seg og sa:

«Du klarte å spinne og veve dette stoffet, så da kan du også sy skjortene.»

«Det var ikke jeg, deres majestet, som spant og vevde stoffet», sa den gamle, «det var fosterdattera mi – ei ung jente.»

«Da skal hun sy dem!»

Den gamle dama dro hjem og fortalte alt dette til Vasilisa.

«Jeg visste at dette arbeidet ikke ville gå meg forbi», sa Vasilisa.

Hun låste seg inne i stua si og begynte å sy. Hun arbeida uten stans, og snart var et dusin skjorter ferdige.

Den gamle dama tok skjortene med seg til tsaren, og Vasilisa vaska seg, kledde seg pent og satte seg ved vinduet. Hun satt og venta for å se hva som kom til å skje. Da så hun at en tjener fra tsaren kom til den gamle dama. Han gikk inn i stua og sa:

«Tsaren ønsker å møte den dyktige jenta som har sydd skjortene, og belønne henne med egne hender.»

Vasilisa dro og trådte frem for tsaren. Da han så Vasilisa den vakre, ble han straks hodestups forelska i henne.

«Nei, for en skjønnhet», sa han. «Jeg vil aldri være adskilt fra deg. Du skal bli min hustru.»

Så tok tsaren Vasilisa ved de hvite hendene hennes, satte henne ved sin side, og snart ble bryllupet feira. Snart kom også Vasilisas far hjem, og han gleda seg over datteras skjebne og ble boende hos henne. Den gamle dama tok Vasilisa med seg, og dukka bar hun alltid med seg i lomma – til sitt livs ende.

---

Ordforklaringer

• Baba-Jaga: russisk eventyrheks
• korse seg: forkorse seg, uttrykker forbauselse eller bønn til Gud, gjøre korstegn med armen (ta hånda fra panne til bryst til venstre skulder til høyre skulder)
• kvass: syrlig drikk som ligner mørkt øl
• vevgrind: båndgrind, et veveredskap. Brukes til å flytte annen hver hovedtråd opp og ned, så man kan trekke garnet mellom dem.
• tsar: russisk keiser eller konge

---

Russisk folkeeventyr fra samlingene til Alexander Nikolayevich Afanasyev (1826-1871). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Василиса Прекрасная [Vasilisa Prekrasnaya]

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på den originale russiske teksten fra Народные русские сказки [Narodnye russkie skazki], 1873 (ru.m.wikisource.org) (Offentlig eiendom - public domain)

Oversatt med støtte fra KI.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

---

Illustratør: Ivan Bilibin (1876-1942)

Kilde: Сказки: Василиса Прекрасная [Skazki: Vasilisa Prekrasnaya], 1902 (archive.org)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.

---