Reveenka

    Det var en gang en rev og ei revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde så godt ihop som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var vel mye for ham. Så ble han syk og døde. Og alt det revemor sørga og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
    Men da han var kommet godt i jorda, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banka det tre slag på døra til revehuset.
    «Å, gå ut, du Korse, og se hva det er», sa reveenka.
    Hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så stod det en bjørn på gårdsplassen.
    «God kveld», hilste bjørnen.
    «God kveld igjen», sa Korse.
    «Er reveenka hjemme i kveld?» spurte han.
    [Illustrasjon: Bjørnen hilser på Korse]
    «Hun sitter inne», svarte jenta.

    «Hva tar hun seg til i kveld,
    låter hun ille eller vel?»

spurte bjørnen.

    «Hun sørger over husbonds død
    og gråter nesa sår og rød -

hun vet ikke sin arme råd hun», sa kjetta.

    «Be henne ut å gå,
    skal hun få et godt råd!»

sa bjørnen.
    Da kjetta kom inn, spurte matmora:

    «Hvem er det som tasser og banker på,
    så jeg ikke må kveldsfred få?»

    «Det er frierne dine», svarte kjetta. «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.»
    «Hva farge har kofta?» spurte revefrua.
    «Ven vakker brun», sa jenta, «svær kar og kvast syn», sa hun.

    «La 'n gå, la 'n gå!
    Jeg trenger ikke hans råd.»

    Korse gikk bort og gløtta på døra, og sa:

    «Hun ber deg heimatt gå,
    hun vil ikke ha noe råd.»

    Ja, så var det ikke annet å gjøre, bamsen måtte snu og fare sin vei dit han kom fra.
    Neste lørdagskvelden banka det på igjen. Den gangen stod en ulv utenfor.
    «God kveld», sa ulven, «er reveenka hjemme?»
    Jo, hun var da det.
    «Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel?» spurte han.
    «Å, hun vet ikke sin arme råd», svarte jenta. «Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død.»
    «Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd», sa ulven.
    «Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsfred få?» spurte reveenka.
    «Å det er friere, vet jeg», sa kjetta. «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd», sa hun.
    Nei, først ville revefrua vite hva slags farge kofta hadde.
    «Ven vakker grå, lang kropp og lite på», svarte Korse.
    «La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!» sa enka, og da gråtassen fikk det budet, måtte han reise tilbake igjen, han også.
    Tredje lørdagskvelden gikk det like dan. Det banka tre slag på døra, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.
    «God kveld», sa han.
    «God kveld igjen», svarte hun. «Er det fremmendfolk ute og farer så sent på kvelden?» sa hun.
    Ja, det var da det, og så spurte han også, om reveenka var hjemme og hva hun tok seg til.
    «Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død», svarte jenta.
    «Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd», sa haren.
    «Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» sa matmora til Korse.
    «Det er nok friere det, mor!» svarte jenta.
    Ja, så ville hun vite hva farge kofta hadde denne gangen.
    «Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit», sa kjetta.
    Men det ble ikke bedre, det: «La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd», svarte reveenka.
    Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag på døra til revehuset igjen.
    «Gå ut og se hva som er på ferde du», sa enka til tjenestejenta.
    Da kjetta kom ut, stod det en rev på dørhella.
    «God kveld og takk for sist», sa reven.
    «Sjøl takk for sist», svarte jenta.
    «Er revefrua hjemme?» spurte han.
    «Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød», sa jenta, «hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!»
    «Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd», sa reven.
    Så gikk Korse inn.
    «Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsfred få?» spurte matmora.
    «Å du vet da det», sa kjetta, «det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, så skulle du få gode råd.»
    «Hva farge har kofta?» spurte reveenka.
    «Ven vakker rød, - just som hans, som er død», svarte kjetta.

    «Kjære, be ham inn å sjå,
    han har gode råd!»

sa enka.

    «Send meg hit mine sokker små,
    jeg vil gjerne med ham gå.
    Send meg hit mine sko og knappe,
    jeg vil gjerne med ham lakke.»

    Han ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reveenka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.
    [Illustrasjon: Reveenka tar imot reven]

* * *    

Ordforklaringer

    gravøl: sju dagers gjestebud etter en begravelse, gammel skikk
    kjette: hunkatt
    vadmel: grovt vevet ulltøy
    lakke: rusle, spasere, gå rolig

* * *

Lastet fra: EventyrForAlle.no

Les og hør kjente og ukjente eventyr,
gratis på norsk.

* * *

Norsk folkeeventyr fra samlingene til Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), Jørgen Moe (1813-1882) og Moltke Moe (1859-1913). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no) (Offentlig eiendom - public domain)

Teksten er redigert av Karl-Robert Rønning.

Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/.

* * *

Illustratør: Theodor Kittelsen (1857-1914)

Digitalt fargelagt av Karl-Robert Rønning.

Kilde: Barne-Eventyr av Asbjørnsen og Moe, 1930 (nb.no)

Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.