Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en fattig prest som var kommet ny til en bygd og skulle ut og gjøre seg kjent med menigheten sin.

Først tok han fatt på storbygden og gikk fra hus til hus; og hvor han kom, satte de frem for ham alt det beste de hadde av mat og av drikke, og bad ham endelig ikke forsmå det ringe de hadde å by på.

Nå var det både år og dag siden presten hadde hatt mulighet til å spise seg ordentlig mett. Han lot seg ikke be to ganger, men åt og drakk og ble triveligere og triveligere for hvert besøk han gjorde.

Så var det en dag at presten møtte klokkeren sin.

«Det er snart på tide du blir kjent med dem som bor i utkanten av sognet ditt», mente klokkeren.

«Der sier du et sant ord», sa presten. «Kom, så legger vi i vei med det samme.»

Ja, klokkeren hadde ikke noe imot å få seg en tur, og så dro de av gårde.


De gikk og de gikk. Men veien var lang og lite fremkommelig for folk som var uvant med å ta seg frem i ulende.

Sent om kvelden kom de til en rødmalt gård som lå for seg selv øverst oppe på en bratt bakke, og da var de så sultne og utkjørte at de mest ikke orket å stå på føttene.

Mannen og kjerringen som eide gården, ble sjeleglad da de fikk rede på hvem fremmedfolket var. De bad dem værsågod stige inn, og mannen tok ølbollen og gikk i kjelleren og tappet opp øl av kaggen, og kjerringen hengte gryten i skjerdingen og tok på å koke rømmegraut, for hun hadde hørt at «han far» skulle være slik en koselig matprest.

Så dekket hun bordet med alskens god tørrmat, og til slutt kom hun med grautfatet og bad fremmedfolket flytte seg borttil og ta for seg av rettene.

Men presten var så sulten etter turen at han bent frem var redd for å skjemme seg ut i folks omdømme ved å spise for meget, og så bad han klokkeren passe på å trå ham på foten når han syntes han hadde ett nok.

Og det lovte klokkeren.

Så gikk de til bords, og straks presten var ferdig med bordbønnen, grep han skjeen og langet ut etter grautfatet for å få stillet det verste suget før han gav seg i kast med tørrmaten.

Nå hadde mannen og kjerringen en stor bikkje gående inne i stuen. Den tasset bortil bordet for å snike seg til en smakebete, og i iveren satte den ene framlabben på venstre foten til presten.

Straks la presten skjeen fra seg og knepte hendene over den slunkne maven sin, for han trodde det var klokkeren som hadde gitt ham det avtalte tegnet.

Men klokkeren la i seg rømmegraut og tørrmat om hverandre, og kunne ikke begripe hva det gikk av presten som sluttet med å spise før han riktig var begynt, enda han bar seg for at han var sulten. Og kjerringen, stakkar, som hadde hørt Gud og hver mann snakke om at presten var en slik velsignet matkrok, var rent på gråten for at han ikke kunne spise av hennes mat.


Oppe på loftsvalen var det to dører i bredden. Den ene gikk til det kammerset hvor sjølvefolket lå, den andre til gjestekammerset hvor presten og klokkeren skulle ligge.

Men på gjestekammerset var det bundet opp noen klessnorer, for kjerringen brukte å henge opp lintøyet der til ettertørk når hun hadde rullet, og hun hadde ikke sanset å ta dem ned da hun gjorde rommet i stand til det fine fremmedfolket sitt.

Ut på natten våknet presten av at tarmene skrek i ham etter mat. Han tenkte på den gode grauten som stod på klaffebordet i stuen, og dultet til klokkeren.

«Stå opp klokker, og gå ned etter en tallerken graut til meg», sa han.

«Gå sjøl», svarte klokkeren.

Månen skinte inn vinduet og det var nokså lyst inne på kammerset. Presten steg frem av sengen og ruslet i bare skjorten ned til grautfatet.

«La døren stå oppe, så kjenner du kammerset vårt igjen på klessnorene», sa klokkeren. «Og glem ikke å ta med en klatt graut til meg når du kommer opp.»

Ikke før var presten gått, så spratt klokkeren opp og løste ned alle snorene. Så lirket han forsiktig opp døren inn til sjølvefolket og bandt dem opp der og listet seg ut igjen og lot døren stå åpen.

Ikke før var det unnagjort, så kom presten med en diger klatt graut i klypen. Han så den åpne døren og snorene som skimret frem i måneskinnet, og trodde det var gjestekammerset. Borte i sengen lyste det i noe rundt, hvitt, og det kunne ikke være annet enn bakenden på klokkeren. Dermed så slengte han grauten i det hvite, så det smalt.

«Er du gæren, prest!» hvisket klokkeren og dro ham ut etter skjorteflaket og skjøv døren igjen.

De smatt inn til seg selv, og stod og lyttet om de skulle høre noe fra andre kammerset, for det var bare en tynn bordpaneling mellom rommene.

Da de hadde stått slik en stund, tok det til å knake i sengen hos sjølvefolket av det at mannen snudde seg på andre siden, og kjerringen snudde på seg hun også.

«Men kjære kjerring, har du gjort deg ut i natt?» sa mannen og var lys våken.

Straks det grydde av dag, kledde presten og klokkeren på seg det forteste de vant for å dra tilbake til storbygden. Da de kom til bekken bortenom låven, stod mannen og kjerringen der og vasket uhumskheten av seg; og de var så skamfulle og lei seg at de ikke vågde se opp da det fine fremmedfolket deres strøk forbi.


Ordforklaringer

  • kagge: små tønneformede beholdere til lagring av drikke
  • skjerding: krok til å henge gryter over peisen
  • loftsval: andreetasje
  • sjølvefolk: de som eier stedet
  • klaffebord: bord med små klaffer på siden som kan løftes for å gjøre bordet større

Norsk folkeeventyr fra Nord-Norge, samlet av Regine Normann (1867-1939). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Eventyr, 1925 (nb.no)

Teksten er noe redigert av Karl-Robert Rønning.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.