Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var i en by to menn som begge hadde selv samme navn, begge to het de Klaus, men den ene eide fire hester og den andre kun en eneste hest. For nå å kunne skille dem fra hverandre, kalte man ham som hadde fire hester den store Klaus, og ham som kun hadde den ene hesten lille Klaus. Nå skal vi høre hvordan de to hadde det, for det er en virkelig historie!

Hele uken igjennom måtte lille Klaus pløye for store Klaus, og låne ham sin eneste hest; så hjalp store Klaus ham igjen med alle sine fire, men kun en gang i uken, og det var om søndagen. Heisann, hvor lille Klaus smelte med sin pisk over alle fem hestene, de var jo nå så godt som hans denne ene dagen. Solen skinte så deilig, og alle klokker i kirketårnet ringte til gudstjeneste. Folk var så pyntet, og gikk med samlebok under armen hen for å høre presten preke, og de så på lille Klaus som pløyde med fem hester, og han var så fornøyd at han smelte igjen med pisken og ropte: «Hypp, alle mine hester!»

«Det må du ikke si», sa store Klaus, «det er jo kun den ene hesten som er din!»

Men da det igjen gikk noen forbi til kirken, glemte lille Klaus at han ikke måtte si det, og ropte da: «Hypp, alle mine hester!»

«Ja, nå må jeg be deg å la være!» sa store Klaus. «For sier du det ennå en gang, så slår jeg din hest for pannen, så skal den ligge død på stedet, da er det forbi med den!»

«Jeg skal såmen ikke si det mere!» sa lille Klaus, men da det kom folk forbi, og de nikket god dag, ble han så fornøyd, og syntes det så dog så bra ut at han hadde fem hester til å pløye sin mark, og så smelte han med pisken og ropte: «Hypp, alle mine hester!»

«Jeg skal hyppe dine hester!» sa store Klaus, og tok tresleggen og slo lille Klaus’ eneste hest for pannen slik at den falt om og var helt død.

hca002a

«Akk, nå har jeg slett ingen hest mere!» sa lille Klaus og gav seg til å gråte. Siden flådde han hesten, tok huden og lot den tørke godt i vinden, puttet den så i en pose som han tok på nakken, og gikk av gårde til byen for å selge sin hestehud.

Han hadde sådan en lang vei å gå, at han måtte igjennom en stor mørk skog, og nå ble det et fryktelig ondt vær. Han gikk helt vill, og før han kom på den rette vei var det aften, og altfor langt til å komme til byen eller hjem igjen før det ble natt.

Tett ved veien lå det en stor bondegård, skoddene utenfor var satt for vinduene, men ovenfor kunne lyset dog skinne ut. Der kan jeg vel få lov å bli natten over, tenkte lille Klaus, og gikk hen og banket på.

Bondekonen lukket opp, men da hun hørte hva han ville, sa hun at han skulle gå sin vei, hennes mann var ikke hjemme, og hun tok ikke imot noen fremmede.

«Nå, så må jeg da ligge utenfor», sa lille Klaus, og bondekonen lukket døren for ham.

Tett ved stod en stor høystakk, og mellom den og huset var det bygget et lite skur med et flatt stråtak.

«Det kan jeg ligge oppå!» sa lille Klaus da han så taket. «Det er jo en deilig seng, storken flyver vel ikke ned og biter meg i benene.» For det stod en levende stork oppe på taket, hvor den hadde sitt rede.

Nå krøp lille Klaus opp på skuret, hvor han lå og vendte seg for å ligge ordentlig godt. Treskoddene for vinduene dekket ikke oventil, så han kunne se like inn i stuen.

Der var det dekket et stort bord med vin og stek og sådan en deilig fisk, bondekonen og klokkeren satt til bords, og ellers slett ingen andre, og hun skjenket for ham og han tok av fisken, for det var noe han holdt av.

«Den som dog kunne få noe med!» sa lille Klaus, og rakte hodet like hen mot vinduet. Gud, hvilken deilig kake han kunne se stå der inne! Jo, det var gilt!

Nå hørte han en komme ridende på landeveien hen imot huset, det var bondekonens mann som kom hjem.

Det var sådan en god mann, men han hadde den forunderlige sykdom at han aldri kunne tåle å se klokkeren. Kom det en klokker for hans øyne ble han ganske rasende. Derfor var det også at klokkeren var gått inn for å si god dag til konen da han visste mannen ikke var hjemme, og den gode kone satte derfor all den deiligste mat hun hadde for ham. Da de nå hørte mannen kom, ble de så forskrekket, og konen bad klokkeren krype ned i en stor tom kiste som stod henne i kroken. Det gjorde han, for han visste jo at den stakkars mannen ikke kunne tåle å se klokkeren. Konen gjemte straks all den deilige maten og vinen inne i sin bakeovn, for hadde mannen fått se den, så hadde han nok spurt hva den skulle bety.

«Akk ja!» sukket lille Klaus oppe på skuret da han så all maten bli borte.

«Er det noen der oppe?» spurte bondemannen og kikket opp på lille Klaus. «Hvorfor ligger du der? Kom heller med inn i stuen!»

Så fortalte lille Klaus hvorledes han hadde forvillet seg, og bad om han måtte bli natten over.

«Ja visst!» sa bondemannen. «Men nå skal vi først ha litt å leve av!»

Konen tok meget vennlig imot dem begge to, dekket et langt bord og gav dem et stort fat grøt. Bondemannen var sulten og spiste med skikkelig appetitt, men lille Klaus kunne ikke la være å tenke på den deilige steken, fisken og kaken han visste stod inne i ovnen.

Under bordet ved sine føtter hadde han lagt sin sekk med hestehuden i, for vi vet jo at det var den han var gått hjemmefra med for å få den solgt i byen. Grøten ville slett ikke smake ham, og så trådte han på sin pose, og den tørre huden i sekken knirket ganske høyt.

«Hysj!» sa lille Klaus til sin sekk, men trådte i det samme på den igjen, så knirket den meget høyere enn før.

«Nei, hva har du i din pose?» spurte bonden igjen.

«Å, det er en trollmann!» sa lille Klaus. «Han sier at vi skal ikke spise grøt, han har hekset hele ovnen full av stek og fisk og kake.»

«Hva for noe!?» sa bonden, og lukket straks ovnen opp, hvor han så all den deilige maten konen hadde gjemt, men som han nå trodde at trollmannen i posen hadde hekset til dem. Konen turde ikke si noe, men satte straks maten på bordet, og så spiste de både av fisken og steken og kaken. Nå trådde lille Klaus på sin pose igjen, så huden knirket.

«Hva sier han nå?» spurte bonden.

«Han sier», sa lille Klaus, «at han også har hekset tre flasker vin til oss, de står henne i kroken ved ovnen!»

Nå måtte konen ta vinen frem som hun hadde gjemt, og bondemannen drakk og ble så lystig, sådan en trollmann som lille Klaus hadde i posen ville han da fryktelig gjerne eie.

«Kan han også hekse fanden frem?» spurte bonden. «Ham ønsker jeg nok å se, for nå er jeg lystig!»

«Ja», sa lille Klaus. «Min trollmann kan alt hva jeg vil forlange. Ikke sant du?» spurte han og trådte på posen så det knirket. «Kan du høre, han sier ja. Men fanden ser så fæl ut, det er ikke verd å se ham!»

«Å, jeg er slett ikke redd, hvorledes kan han vel se ut?»

«Ja, han vil vise seg ganske livaktig som en klokker!»

«Huff!» sa bonden, «det var fælt! De må vite at jeg kan ikke tåle å se klokkeren! Men det er nå det samme, jeg vet jo det er fanden, så finner jeg meg vel bedre i det. Nå har jeg mot! Men han må ikke komme meg for nær.»

«Nå skal jeg spørre min trollmann», sa lille Klaus, trådte på posen og holdt sitt øre til.

«Hva sier han?»

«Han sier at De kan gå hen og lukke kisten opp som står i kroken, så vil De se fanden, hvor han kukkelurer, men De må holde på lokket slik at han ikke slipper ut.»

«Vil De hjelpe meg med å holde på det?» sa bonden, og gikk hen til kisten hvor konen hadde gjemt den virkelige klokkeren, som satt og var så redd.

hca002b

Bonden løftet lokket litt og kikket inn under det. «Hu!» skrek han, og hoppet tilbake. «Jo, nå så jeg ham, han så ganske ut som våres klokker. Nei, det var forskrekkelig!»

Det måtte det drikkes på, og så drakk de ennå til langt ut på natten.

«Den trollmannen må du selge meg», sa bonden. «Forlang for den alt hva du vil! Ja, jeg gir deg straks en hel skjeppe penger!»

«Nei, det kan jeg ikke!» sa lille Klaus. «Tenk dog hvor meget gavn jeg kan ha av denne trollmannen!»

«Akk, jeg vil så fryktelig gjerne ha den», sa bonden, og ble ved å be.

«Ja», sa da lille Klaus tilsist. «Da du har vært så god å gitt meg husly i natt, så kan det være det samme, du skal få trollmannen for en skjeppe penger, men jeg vil ha skjeppen toppfull.»

«Det skal du få», sa bonden. «Men kisten der henne må du ta med deg, jeg vil ikke ha den en time i huset, man kan ikke vite om han sitter inni der ennå.»

Lille Klaus gav bonden sin sekk med den tørre huden i, og fikk en hel skjeppe penger, og det toppmålt, for den. Bondemannen foræret ham endog også en stor trillebår til å kjøre pengene og kisten på.

«Farvel!» sa lille Klaus, og så kjørte han med sine penger og den store kisten, hvori ennå klokkeren satt.

På den andre siden av skogen var en stor dyp elv, vannet løp så sterkt avsted at man knapt kunne svømme imot strømmen. Man hadde gjort en stor ny bro over der, lille Klaus stoppet midt på den, og sa ganske høyt, slik at klokkeren inne i kisten kunne høre det:

«Nei, hva skal jeg dog med den dumme kisten? Den er så tung som det var stener i! Jeg blir ganske trett av å kjøre den lenger, jeg vil derfor kaste den ut i elven, seiler den så hjem til meg er det godt, og gjør den det ikke, så kan det også være det samme.»

Nå tok han i kisten med den ene hånden, og løftet litt på den likesom om han ville styrte den ned i vannet.

«Nei la være!» ropte klokkeren inne i kisten. «La meg bare komme ut!»

«Huff!» sa lille Klaus, og lot som han ble redd. «Han sitter ennå der inne! Så må jeg straks ha den ut i elven slik at han drukner!»

«Å nei, å nei!» ropte klokkeren, «jeg vil gi deg en hel skjeppe penger om du vil la være!»

«Ja, det er en annen sak!» sa lille Klaus, og lukket kisten opp. Klokkeren krøp straks ut og støtet den tomme kisten ut i vannet, og gikk til sitt hjem, hvor lille Klaus fikk en hel skjeppe penger; en hadde han jo fått forut av bondemannen, nå hadde han da hele sin trillebår full av penger!

«Se, den hesten fikk jeg ganske godt betalt for!» sa han til seg selv da han kom hjem i sin egen stue, og veltet alle pengene ut i en stor hop midt på gulvet. «Det vil ergre store Klaus når han får vite hvor rik jeg er blitt ved min ene hest, men jeg vil dog ikke like rent ut si ham det!»

Nå sendte han en gårdsgutt hen til store Klaus for å låne et skjeppemål.

«Hva vil han med det, mon tro?» tenkte store Klaus, og smurte tjære under bunnen for at det kunne henge litt ved av det som måltes, og det gjorde det da også, for da han fikk skjeppen tilbake, hang det ved tre nye åtteskillinger i sølv.

«Hva for noe?» sa den store Klaus, og løp straks hen til den Lille. «Hvor har du fått alle de mange pengene fra?»

«Å, det er for min hestehud, jeg solgte den i aftens!»

«Det var såmen godt betalt!» sa store Klaus, løp straks hjem, tok en øks, og slo alle sine fire hester for pannen, trakk huden av dem, og kjørte med disse inn til byen.

«Huder! Huder! Hvem vil kjøpe huder!?» ropte han igjennom gatene.

Alle skomakere og garvere kom løpende og spurte hva han ville ha for dem.

«En skjeppe penger for hver», sa store Klaus.

«Er du gal?» sa de alle sammen, «tror du vi har penger i skjeppevis?»

«Huder, huder! Hvem vil kjøpe huder?» ropte han igjen, men alle dem som spurte hva hudene kostet svarte han: «En skjeppe penger.»

«Han vil gjøre narr av oss», sa de alle sammen, og så tok skomakerne deres spanderemmer, og garverne deres skinnforklær, og begynte å pryle store Klaus.

«Huder, huder!» vrælte de mot ham. «Ja, vi skal gi deg en hud som skal spytte røde griser! Ut av byen med ham!» ropte de, og store Klaus måtte skynde seg alt hva han kunne, så prylt hadde han aldri vært.

«Nå!» sa han da han kom hjem. «Det skal lille Klaus få betale, jeg vil slå ham ihjel for det!»

Men hjemme hos den lille Klaus var den gamle bestemor død. Hun hadde riktignok vært så hissig og slem imot ham, men han var dog ganske bedrøvet, og tok den døde konen og la henne i sin varme seng, for å se om hun ikke kunne komme til live igjen. Der skulle hun ligge hele natten, selv ville han sitte henne i kroken og sove på en stol, det hadde han gjort før.

Da han nå satt der om natten, gikk døren opp, og store Klaus kom inn med sin øks. Han visste nok hvor lille Klaus’ seng var, gikk like hen til den og slo nå den døde bestemoren for pannen, for han trodde det var lille Klaus.

«Se nå!» sa han. «Nå skal du ikke narre meg mere!» Og så gikk han hjem igjen.

«Det er da en slem ond mann», sa lille Klaus. «Han ville slå meg ihjel. Det var godt for den gamle mutter at hun allerede var død, ellers hadde han tatt livet av henne!»

Nå gav han den gamle bestemoren søndagsklærne på, lånte en hest av sin nabo, spente den for vognen, og satte den gamle bestemoren opp i det bakerste setet slik at hun ikke kunne falle ut når han kjørte til, og så rullet de avsted igjennom skogen. Da solen stod opp var de utenfor en stor kro, der stoppet lille Klaus opp og gikk inn for å få noe å leve av.

Kromannen hadde så mange, mange penger, han var også en meget god mann, men hissig som det var pepper og tobakk i ham.

«God morgen!» sa han til lille Klaus. «Du er tidlig kommet i stasklærne i dag.»

«Ja», sa lille Klaus. «Jeg skal til byen med min gamle bestemor, hun sitter der ute på vognen, jeg kan ikke få henne inn i stuen. Vil De ikke bringe henne et glass mjød, men De må tale lovlig høyt, for hun kan ikke høre godt.»

«Jo, det skal jeg!» sa kromannen, og skjenket et stor glass mjød som han gikk ut med til den døde bestemoren som var stilt opp i vognen.

«Her er et glass mjød fra hennes sønn!» sa kromannen, men den døde konen sa da ikke et ord, men satt helt stille!

«Hører De ikke!?» ropte kromannen likeså høyt han kunne. «Her er et glass mjød fra hennes sønn!»

Ennå engang ropte han det samme, og så nok en gang, men da hun slett ikke rørte seg ut av stedet, ble han vred og kastet glasset like inn i ansiktet hennes, så mjøden løp like ned over nesen, og hun falt baklengs om i vognen, for hun var kun stilt opp, og ikke bundet fast.

«Nåda!» ropte lille Klaus, løp ut av døren og tok kromannen i brystet. «Der har du slått min bestemor ihjel! Vil du bare se, det er et stort hull i hennes panne!»

«Å, det var en ulykke!» ropte kromannen og slo hendene sammen. «Det kommer alt sammen av min hissighet! Søte lille Klaus, jeg vil gi deg en hel skjeppe penger og la din bestemor begrave som om det var min egen, men ti bare stille, for ellers hugger de hodet av meg, og det er så ekkelt!»

Så fikk lille Klaus en hel skjeppe penger, og kromannen begravde den gamle bestemoren som det kunne vært hans egen.

Da nå lille Klaus kom hjem igjen med de mange pengene, sendte han straks sin gårdsgutt over til store Klaus for å be om han ikke kunne låne et skjeppemål.

«Hva for noe?» sa store Klaus. «Har jeg ikke slått ham ihjel!? Da må jeg dog selv se etter.» Og så gikk han selv over med skjeppen til lille Klaus.

«Nei, hvor har du dog fått alle de pengene fra?» spurte han, og sperret øynene skikkelig opp da han så alle dem som var kommet til.

«Det var min bestemor og ikke meg du du slo ihjel!» sa lille Klaus. «Henne har jeg nå solgt og fått en skjeppe penger for!»

«Det var såmen godt betalt!» sa store Klaus, og skyndte seg hjem, tok en øks og slo straks sin gamle bestemor ihjel, la henne opp i vognen, kjørte inn til byen hvor apotekeren bodde, og spurte om han ville kjøpe et dødt menneske.

«Hvem er det, og hvor har De fått det fra?» spurte apotekeren.

«Det er min bestemor!» sa store Klaus. «Jeg har slått henne ihjel for en skjeppe penger!»

«Gud bevare oss!» sa apotekeren. «De snakker over Dem! Si dog ikke slike ting, for da kan De miste hodet!» – Og nå sa han ham ordentlig hva det var for noe forskrekkelig ondt han hadde gjort, og hvilket slett menneske han var, og at han burde straffes. Store Klaus ble da så forskrekket at han sprang like fra apoteket, ut i vognen, pisket på hestene og fór hjem, men apotekeren og alle folk trodde han var gal, og lot ham derfor kjøre hvorhen han ville.

«Det skal du få betale!» sa store Klaus da han var ute på landeveien. «Ja, det skal du få betale, lille Klaus.» Og nå tok han, så snart han kom hjem, den største sekken han kunne finne, gikk over til lille Klaus og sa: «Nå har du narret meg igjen! Først slo jeg mine hester ihjel, så min gamle bestemor! Det er alt sammen din skyld, men aldri skal du narre meg mer.» Og så tok han lille Klaus om livet og puttet ham i sin sekk, tok ham så på nakken og ropte til ham: «Nå går jeg ut og drukner deg!»

Det var et langt stykke å gå før han kom til elven, og lille Klaus var ikke så lett å bære. Veien gikk forbi tett ved kirken, orgelet spilte og folk sang så vakkert der inne; så store Klaus satt sin sekk med lille Klaus i tett ved kirkedøren, og tenkte det kunne være ganske godt å gå inn og høre en salme først, før han gikk videre. Lille Klaus kunne jo ikke slippe ut, og alle folk var i kirken. Så gikk han inn.

«Akk ja! Akk ja!» sukket lille Klaus inne i sekken. Han vendte seg og vendte seg, men det var ikke mulig for ham å få løst båndet opp. I det samme kom det en gammel, gammel kvegdriver, med kritthvitt hår og en stor støttekjepp i hånden. Han drev en hel flokk av kuer og okser foran seg, de løp på sekken som lille Klaus satt i så den veltet.

«Akk ja!» sukket lille Klaus. «Jeg er så ung og skal allerede til himmelriket!»

«Og jeg, stakkar», sa kvegdriveren, «er så gammel, og kan ikke komme der ennå!»

«Lukk opp for sekken!» ropte lille Klaus. «Kryp inn i mitt sted, så kommer du straks til himmelriket!»

«Ja, det vil jeg svært gjerne», sa kvegdriveren og løste opp for lille Klaus, som straks hoppet ut.

«Vil du så passe kveget», sa den gamle mannen, og krøp nå inn i posen, som lille Klaus bandt for, og gikk så sin vei med alle kuene og oksene.

Litt etter kom store Klaus ut av kirken. Han tok sin sekk igjen på nakken, og syntes riktignok at den var blitt så lett, for den gamle kvegdriveren var ikke mere enn halvt så tung som lille Klaus. «Hvor han er blitt lett å bære! Ja, det er nok fordi jeg har hørt en salme!» Så gikk han hen til elven, som var dyp og stor, kastet sekken med den gamle kvegdriveren ut i vannet, og ropte etter ham – for han trodde jo at det var lille Klaus: «Se så! Nå skal du ikke narre meg mere!»

Så gikk han hjemad, men da han kom hen hvor veiene krysset, møtte han lille Klaus som drev avsted med alt sitt kveg.

«Hva for noe!?» sa store Klaus. «Har jeg ikke druknet deg?»

«Jo!» sa lille Klaus. «Du kastet meg jo ned i elven for en liten halv time siden!»

«Men hvor har du fått alt det flotte kveget fra?» spurte store Klaus.

«Det er sjøkveg!» sa lille Klaus. «Jeg skal fortelle deg hele historien, og takk skal du også ha fordi du druknet meg, nå er jeg på toppen, og skikkelig rik, kan du tro! – Jeg var så redd da jeg lå inne i sekken, og vinden pep meg om ørene da du kastet meg ned fra broen i det kalde vannet. Jeg sank likestraks til bunns, men jeg støtet meg ikke, for der nede vokser det deiligste bløte gress. Det falt jeg på, og straks ble posen lukket opp, og den deiligste jomfru, i kritthvite klær og med en grønn krans om det våte håret, tok meg i hånden og sa: «Er du der lille Klaus? Her har du for det første noe kveg! En mil oppe på veien står ennå en hel flokk som jeg vil forære deg!» – Nå så jeg at elven var en stor landevei for havfolkene. Nede på bunnen gikk og kjørte de like ut fra sjøen og helt inn i landet, til hvor elven ender. Det var så deilig med blomster, og det friskeste gress, og fiskene som svømmer i vannet, de føk om mine ører likesom fuglene her i luften. Skal si det var pene folk, og skal si det var kveg som gikk langs grøfter og gjerder!»

«Men hvorfor har du straks gått opp her til oss igjen?» spurte store Klaus. «Det hadde jeg ikke gjort når det var så nydelig der nede!»

«Jo», sa lille Klaus. «Det er ganske snedig gjort av meg! Du hører jo nok at jeg sier deg: Havpiken sa at en mil oppe på veien, – og ved veien mener hun jo elven, for annet sted kunne hun ikke komme, – står ennå en hel drift kveg til meg. Men jeg vet hvor elven går i svinger, snart her, snart der, det er jo en hel omvei, nei da gjør man det kortere når man kan ta å komme her opp på land og drive tvers over til elven igjen, dermed sparer jeg jo nesten en halv mil, og kommer raskere til mitt havkveg!»

«Å, du er en lykkelig mann!» sa store Klaus. «Tror du jeg også får havkveg når jeg kommer ned på bunnen av elven?»

«Jo, det skulle jeg tenke», sa lille Klaus. «Men jeg kan ikke bære deg i sekken hen til elven, du er meg for tung. Vil du selv gå hen der og så krype i posen, så skal jeg med største fornøyelse kaste deg ut.»

«Takk skal du ha!» sa store Klaus. «Men får jeg ikke havkveg når jeg kommer ned, så skal jeg pryle deg, kan du tro!»

«Å nei! Vær ikke så slem!» Og så gikk de hen til elven. Da kveget, som var tørst, så vannet, løp det alt hva det kunne for å komme ned å drikke.

«Se hvordan de skynder seg!» sa lille Klaus. «De lengter etter å komme ned på bunnen igjen!»

«Ja, hjelp nå først meg!» sa store Klaus. «For ellers får du pryl!» Og så krøp han inn i den store sekken som hadde ligget tvers over ryggen på en av oksene. «Legg en sten i, for ellers er jeg redd jeg ikke synker», sa store Klaus.

hca002c

«Det går nok!» sa lille Klaus, men la dog en stor sten i sekken, bandt båndet fast til, og støtet så til den: Plump! Der lå store Klaus ute i Elven og sank straks ned til bunns.

«Jeg er redd han ikke finnet kveget!» sa lille Klaus, og drev så hjem med hva han hadde.

Ordforklaringer

  • skjeppe: tønneformet måleredskap, vanligvis brukt til korn. Minst 17,4 liter, toppmålt er rundt 20 liter.
  • garver: yrke, gjør dyrehud til lær
  • spanderem: reim som skomakerne brukte til å holde lesten på kneet

En eventyr av dansken Hans Christian Andersen (1805-1875).

Originaltittel: Lille Claus og store Claus

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning
Kilde: Det Kongelige Bibliotek (Offentlig eiendom - public domain)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859)
Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Første Bind (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.