Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Langtborte herfra, der hvor svalene flyr hen når vi har vinter, bodde en konge som hadde elleve sønner og en datter, Elisa. De elleve brødrene, prinser var de, gikk på skole med stjerner på brystet og sabel ved siden. De skrev på gulltavler og med diamantgriffel og leste likeså godt utad som innvendig. Man kunne straks høre at de var prinser. Søsteren Elisa satt på en liten skammel av speilglass og hadde en billedbok som var kjøpt for det halve kongeriket.

Å, de barn hadde det så godt, men således skulle det ikke alltid bli!

Deres fader, som var konge over hele landet, giftet seg med en ond dronning som slett ikke var de stakkars barn god. Allerede den første dag kunne de godt merke det. På hele slottet var det stor stas, og så lekte barna «komme fremmede». Men istedenfor at de ellers fikk alle de kaker og stekte epler som skulle komme, gav hun dem kun sand i en tekopp og sa at de skulle late som om det var noe.

Uken etter satte hun den lille søster Elisa ut på landet hos noen bondefolk, og lenge varte det ikke før hun fikk kongen innbilt såmeget om de stakkars prinser at han slett ikke brød seg mere om dem.

«Fly dere ut i verden og skydd dere selv!» sa den onde dronning. «Fly som store fugler, uten stemme!» Men hun kunne dog ikke gjøre det så slemt som hun gjerne ville. De ble elleve vakre ville svaner. Med et underlig skrik fløy de ut av slottsvinduene henover parken og skogen.

hca012a

Det var ennu ganske tidlig morgen da de kom forbi hvor søsteren Elisa lå og sov i bondens stue. Her svevde de over taket, dreide med deres lange halser og slo med vingene, men ingen hørte eller så det. De måtte igjen avsted, høyt opp imot skyene, langt ut i den vide verden, der fløy de ut i en stor mørk skog som strakte seg like til stranden.

Den stakkars lille Elisa stod i bondens stue og lekte med et grønt blad, annet leketøy hadde hun ikke. Og hun stakk et hull i bladet, kikket derigjennom opp på solen, og da var det likesom om hun så sine brødres klare øyne, og hver gang de varme solstråler skinte på hennes kinn, tenkte hun på alle deres kyss.

Den ene dag gikk likesom den andre. Blåste vinden gjennom de store rosenhekker utenfor huset, da hvisket den til rosene: «Hvem kan være nydeligere enn dere?» Men rosene ristet med hodet og sa: «Det er Elisa.» Og satt den gamle kone om søndagen i døren og leste i sin salmebok, da vendte vinden bladene og sa til boken: «Hvem kan være frommere enn du?» – «Det er Elisa!» sa salmeboken, og det var den rene sannhet det rosene og salmeboken sa.

Da hun var femten år skulle hun hjem. Og da dronningen så hvor nydelig hun var, ble hun henne vred og hatefull. Gjerne hadde hun forvandlet henne til en vill svane, likesom brødrene, men det turde hun ikke straks, da jo kongen ville se sin datter.

I den tidlige morgen gikk dronningen inn på badet, som var bygget av marmor og smykket med bløte puter og de deiligste tepper, og hun tok tre padder, kysset på dem og sa til den ene: «Sett deg på Elisas hode når hun kommer til badet slik at hun kan bli dorsk som du! Sett deg på hennes panne», sa hun til den andre, «slik at hun kan bli stygg som du, så at hennes fader ikke kjenner henne! Hvil ved hennes hjerte», hvisket hun til den tredje, «la henne få et ondt sinn slik at hun kan ha pine derav!» Så satte hun paddene ut i det klare vann som straks fikk en grønlig farge, kalte på Elisa, kledde henne av og lot henne stige ned i vannet, og i det hun dukket satte den ene padden seg i hennes hår, den andre på hennes panne og den tredje på brystet, men Elisa syntes slett ikke å merke det. Såsnart hun reiste seg opp fløt det tre valmuer på vannet. Hadde dyrene ikke vært giftige og kysset av heksen, da hadde de blitt forvandlet til røde roser, men blomster ble de dog ved å hvile på hennes hode og ved hennes hjerte. Hun var for from og uskyldig til at trolldommen kunne ha makt over henne.

Da den onde dronning så det gned hun henne inn med valnøttsaft, så ble hun ganske sortbrun, strøk det nydelige ansikt over med en stinkende salve og lot det deilige hår floke seg. Det var umulig å kjenne den nydelige Elisa igjen.

Da derfor hennes fader så henne ble han ganske forskrekket, og sa at det var ikke hans datter. Ingen ville heller kjennes ved henne, uten vakthunden og svalene, men de var fattige dyr og hadde ikke noe å si.

Da gråt den stakkars Elisa og tenkte på sine elleve brødre som alle var borte. Bedrøvet listet hun utav slottet, og gikk hele dagen over mark og mose inn i den store skog. Hun visste slett ikke hvor hun ville hen, men hun følte seg så bedrøvet og lengtet etter sine brødre, de var visst også, likesom hun, jaget ut i verden, dem ville hun søke og finne.

Kun kort tid hadde hun vært i skogen før natten falt på. Hun var kommet rent bort fra vei og sti. Da la hun seg ned på den bløte mose, leste sin aftenbønn og helte sitt hode opp til en stubbe. Det var så stille, luften var så mild, og rundt omkring i gresset og på mosen skinte, som en grønn ild, over hundre sankthansormer. Da hun med hånden sakte rørte ved en av grenene falt de lysende insekter som stjerneskudd ned til henne.

Hele natten drømte hun om sine brødre. De lekte igjen som barn, skrev med diamantgriffel på gulltavle og så i den vidunderlige billedbok som hadde kostet det halve riket. Men på tavlen skrev de ikke som før kun nuller og streker, nei de dristigste bedrifter de hadde utført, alt hva de hadde opplevet og sett. Og i billedboken var alt levende, fuglene sang og menneskene gikk ut av boken og talte til Elisa og hennes brødre, men når hun vendte bladet hoppet de straks inn igjen for at det ikke skulle komme villrede i bildene.

Da hun våknet var solen allerede høyt oppe. Hun kunne riktignok ikke se den, de høye trær bredte deres grener tett og fast ut, men strålene spilte deroppe likesom et viftende gullflor. Det var en duft av det grønne, og fuglene var nær ved å sette seg på hennes skuldre. Hun hørte vannet plaske, det var mange store kildevell som alle falt ut i en dam hvor det var den deiligste sandbunn. Riktignok vokste her tette busker rundt om, men på et sted hadde hjortene gravet en stor åpning, og her gikk Elisa hen til vannet. Det var så klart at hadde vinden ikke rørt grener og busker således at de beveget seg, da måtte hun ha trodd at de var malt av nede på bunnen, så tydelig speilet seg der hvert blad, både det solen skinte igjennom og det som var helt i skygge.

Såsnart hun så sitt eget ansikt ble hun ganske forskrekket, så brunt og fælt var det, men da hun gjorde sin lille hånd våt og gned øynene og panne, skinte den hvite hud frem igjen. Da la hun bort alle sine klær og gikk ut i det friske vann. Et deiligere kongebarn enn hun var, fantes det ikke i denne verden.

Da hun igjen var kledd og hadde flettet sitt lange hår gikk hun til den sprudlende vell, drakk av sin hule hånd, og vandret lengre inn i skogen uten selv å vite hvorhen. Hun tenkte på sine brødre, tenkte på den gode Gud som visst ikke ville forlate henne. Han lot de ville skogepler gro for å mette den hungrige. Han viste henne et sådant tre, grenene bugnet av frukt, her holdt hun sitt middagsmåltid, satte støtter under dets grener og gikk så inn i den mørkeste del av skogen. Det var så stille at hun hørte sine egne fottrinn, hørte hver lille vissent blad som bøyde seg under hennes fot. Ikke en fugl var det å se, ikke en solstråle kunne trenge igjennom de store tette tregrener. De høye stammer stod så nære ved hverandre at når hun så likefrem var det som om det ene bjelkegitter, tett ved det andre, omsluttet henne. O, her var en ensomhet hun aldri før hadde kjent.

Natten ble så mørk. Ikke en eneste liten sankthansorm skinte fra mosen, bedrøvet la hun seg ned for å sove. Da syntes hun at tregrenene oven over henne gikk til side og vår Herre med milde øyne så ned på henne, og små engler tittet frem over hans hode og under hans armer.

Da hun våknet om morgenen visste hun ikke om hun hadde drømt det, eller om det virkelig var så.

Hun gikk noen skritt fremad, da møtte hun en gammel kone med bær i sin kurv. Den gamle gav henne noen av disse. Elisa spurte om hun ikke hadde sett elleve prinser ride igjennom skogen.

«Nei», sa den gamle, «men jeg så igår elleve svaner med gullkroner på hodet svømme ned av bekken her tett ved.

Og hun førte Elisa et stykke lenger frem til en skrent. Nedenfor denne buktet seg en bekk. Trærne på dens bredder strakte deres lange bladfulle grener over imot hverandre, og hvor de etter deres naturlige vekst ikke kunne nå sammen, der hadde de revet røttene løs fra jorden og lente seg ut over vannet med grenene flettet i hverandre.

Elisa sa farvel til den gamle og gikk langs med bekken til hvor denne fløt ut i den store åpne strand.

Hele det deilige hav lå for den unge pike. Men ikke en seiler viste seg derute, ikke en båt var det å se. Hvordan skulle hun dog komme lenger bort. Hun betraktet de utallige småstenene på bredden. Vannet hadde slipt dem alle runde. Glass, jern, sten, alt hva som lå skyllet opp hadde tatt skikkelse av vannet som dog var langt bløtere enn hennes fine hånd. «Det blir utrettelig ved å rulle, og så jevner seg det hårde. Jeg vil være likeså utrettelig! Takk for deres lære, dere klare, rullende bølger. Engang, det sier mitt hjerte meg, vil dere bære meg til mine kjære brødre!»

På den oppskylte tang lå elleve hvite svanefjær. Hun samlet dem i en bukett. Det lå vanndråper på dem, om det var dugg eller tårer kunne ingen se. Ensomt var det ved stranden, men hun følte det ikke. For havet frembød en evig avveksling, ja i noen få timer, flere enn de ferske innsjøer kunne vise i et helt år. Kom det en stor sort sky så var det som sjøen ville si: «Jeg kan også se mørk ut.» Og da blåste vinden, og bølgende vendte det hvite ut. Men skinte skyene røde og vindene sov, så var havet som et rosenblad. Nå ble det grønt, nå hvitt, men uansett hvor stille det hvilte, var det dog ved bredden en sakte bevegelse. Vannet hevet seg svakt, som brystet på et sovende barn.

Da solen var ved å gå ned, så Elisa elleve ville svaner med gullkroner på hodet flyve mot land, de svevde den ene bak den andre. Det så ut som et langt hvitt bånd. Da steg Elisa opp på skrenten og skjulte seg bak en busk. Svanene satte seg nær ved henne og slo med deres store, hvite vinger.

I det solen var under vannet falt plutselig svanehammen, og der stod elleve nydelige prinser, Elisas brødre. Hun utstøtte et høyt skrik. For tross de hadde forandret seg meget, visste hun at det var dem, følte at det måtte være dem. Og hun hoppet i deres armer, kalte dem ved navn og de ble så lykksalige at de så og kjente deres lille søster som nå var så stor og nydelig. De lo og de gråt, og snart hadde de forstått hverandre, hvor ond deres stemoder hadde vært imot dem alle.

«Vi brødre», sa den eldste, «flyver som ville svaner sålenge solen står på himlen. Når den er nede får vi vår menneskelige skikkelse. Derfor må vi alltid ved solnedgang passe på å ha hvile for foten. For flyver vi da oppe mot skyene må vi, som mennesker, styrte ned i dypet. Her bor vi ikke. Det ligger et likeså skjønt land som dette andre siden av sjøen. Men veien der hen er lang, det store hav må vi over, og det finnes ingen øy på vår vei hvor vi kan overnatte, kun en ensom liten klippe rager opp midt derute. Den er ei større enn at vi side om side kan hvile på den. Går sjøen sterkt så sprøyter vannet høyt over oss. Men dog takker vi vår Gud for den. Der overnatter vi i vår skikkelse som menneske, uten den kunne vi aldri gjeste vårt kjære fedreland, for to av årets lengste dager bruker vi til vår flukt. Kun engang om året er det forunt oss å besøke vårt fedrehjem, elleve dager tør vi bli her, flyve henover denne store skog, hvorfra vi kan øyne slottet hvor vi ble født og hvor vår fader bor, se det høye tårn av kirken hvor moder er begravet. – Her synes vi trær og busker er i slekt med oss, her løper de ville hester hen over slettene som vi så det i vår barndom. Her synger kullbrenneren de gamle sanger vi danset etter som barn, her er vårt fedreland, her dras vi hen og her har vi funnet deg du kjære, lille søster! To dager ennå tør vi bli her, så må vi bort over havet til et deilig land, men som ikke er vårt fedreland! Hvorledes får vi deg med? Vi har verken skip eller båt!»

«Hvorledes skal jeg kunne frelse dere!» sa søsteren.

Og de talte sammen nesten den hele natt, det ble kun blundet i noen timer.

Elisa våknet ved lyden av svanevingene som suste over henne. Brødrene var igjen forvandlede og de fløy i store kretser og tilsist langbort, men en av dem, den yngste ble tilbake. Og svanen la sitt hode i hennes fang og hun klappet dens hvite vinger. Hele dagen var de sammen. Mot aften kom de andre tilbake, og da solen var nede stod de i deres naturlige skikkelser.

hca012b

«Imorgen flyr vi herfra og tør ikke komme tilbake før om et helt år, men deg kunne vi ikke således forlate! Har du mot til å følge med? Min arm er sterk nok til å bære deg gjennom skogen, skulle vi da ikke alle ha sterke vinger nok til å fly med deg over havet?»

«Ja, ta meg med!» sa Elisa.

Den hele natt tilbrakte de med å flette et nett av den smidige pilebark og de seige siv, og det ble stort og sterkt. På dette la Elisa seg, og da solen så kom frem, og brødrene forvandledes til de ville svaner, grep de i nettet med deres nebb og fløy høyt mot skyene med den kjære søster som sov ennå. Solstrålene falt like på hennes ansikt, derfor fløy en av svanene over hennes hode så at dens brede vinger kunne gi skygge. –

De var langt fra land da Elisa våknet. Hun trodde ennå at hun drømte, så underlig forekom det henne å bæres over havet, høyt igjennom luften. Ved hennes side lå en gren med deilige modne bær, og en bunt velsmakende røtter. Dem hadde den yngste av brødrene samlet og lagt til henne, og hun smilte til ham takknemlig, for hun kjente det var ham som fløy like over hennes hode og skygget med vingene.

De var så høyt oppe at det første skip de så under dem syntes en hvit måke som lå på vannet. En stor sky stod bakved dem, det var et helt berg, og på den så Elisa skyggen av seg selv og av de elleve svaner, så kjempestore fløy de der. Det var en skildring prektigere enn hun hadde sett noengang før. Men ettersom solen steg høyere og skyene ble lengre bakved dem, forsvant det svevende skyggebildet.

Den hele dag fløy de avsted som en susende pil gjennom luften, men dog var det langsommere enn ellers, nå hadde de søsteren å bære. Det trakk et ondt vær opp, aftenen nærmet seg. Redd så Elisa solen synke, og ennå var ikke den ensomme klippe i havet å øyne. Det forekom henne at svanene gjorde sterkere slag med vingene. Akk! Hun var skyld i at de ikke kom hurtig nok avsted. Når solen var nede ville de bli til mennesker, styrte i havet og drukne. Da bad hun i sitt hjertes innerste en bønn til vår Herre, men ennå øynet hun ingen klippe. Den sorte sky kom nærmere. De sterke vindpust forkynte en storm. Skyene stod i en eneste stor truende bølge som fast som bly skjøt fremad. Lyn blinket på lyn.

Nå var solen like ved randen av havet. Elisas hjerte skalv. Da skjøt svanene nedad, så hastig at hun trodde de falt. Men nå svevde de igjen. Solen var halvt nede i vannet. Da først øynet hun den lille klippe under seg, den så ut ikke større enn om det var en selhund som stakk hodet opp av vannet. Solen sank så hurtig. Nå var den kun som en stjerne. Da rørte hennes fot ved den faste grunn, solen slukket lik den siste gnist i det brennende papir. Arm i arm så hun brødrene stå omkring seg. Men mere plass enn nettopp til dem og henne var det heller ikke. Sjøen slo mot klippene, og gikk som et skyllregn hen over dem. Himmelen skinte i en alltid flammende ild, og slag på slag rullet tordenen. Men søster og brødre holdt hverandre i hendene og sang en salme, hvorav de fikk trøst og mot.

I dagningen var luften ren og stille. Såsnart solen steg fløy svanene med Elisa bort fra øyen. Havet gikk ennå sterkt. Det så ut, da de var høyt i været, som om det hvite skum på den sortgrønne sjø var millioner av svaner som fløt på vannet.

Da Solen kom høyere så Elisa foran seg, halvt svømmende i luften, et bergland med skinnende ismasser på fjellene, og midt derpå strakte seg et visstnok milelangt slott med den ene dristige søylegang ovenpå den andre. Nedenfor gynget palmeskoger og praktblomster store som møllehjul. Hun spurte om det var landet hun skulle til, men svanene ristet med hodet, for det hun så var Fata Morganas deilige alltid omvekslende skyslott. Der inn turde de ikke bringe noe menneske. Elisa stirret på det. Da styrtet berg, skog og slott sammen, og der stod tyve stolte kirker, alle hverandre like, med høye tårn og spisse vinduer. Hun syntes å høre orgelet klinge, men det var havet hun hørte. Nå var hun kirkene ganske nær, da ble disse til en hel flåte som seilte hen under henne. Hun så ned, og det var kun havtåke som jaget hen over vannet. Ja en evig avveksling hadde hun for øye, og nå så hun det virkelige land hun skulle til. Der reiste seg de deilige blå berg, med sederskoger, byer og slott. Lenge før solen gikk ned satt hun på fjellet foran en stor hule som var begrodd med fine, grønne slyngplanter. Det så ut som det var broderte tepper.

«Nå skal vi se hva du drømmer her inatt!» sa den yngste broder og viste henne hennes sovekammer.

«Gid jeg måtte drømme hvorledes jeg skulle frelse dere!» sa hun; og denne tanke beskjeftiget henne så levende. Hun bad så inderlig til Gud om Hans hjelp, ja selv i søvne vedble hun sin bønn. Da forekom det henne at hun fløy høyt opp i luften, til Fata Morganas skyslott, og feen kom henne imøte så vakker og glimrende, og dog lignet hun ganske den gamle kone som gav henne bær i skogen og fortalte henne om svanene med gullkronene på.

«Dine brødre kan frelses!» sa hun. «Men har du mot og utholdenhet? Vel er havet bløtere enn dine fine hender, og omformer dog de harde stener, men det føler ikke den smerte dine fingre ville føle. Det har intet hjerte, lider ikke den angst og kval du må utholde. Ser du denne brennesle jeg holder i min hånd! Av denne slags vokser mange rundt om hulen hvor du sover. Kun de der, og de som skyter frem på kirkegårdens graver er brukelig, merk deg det. Dem må du plukke, skjønt de vil brenne din hud i blemmer. Bryt neslene med dine føtter, da får du lin. Med den skal du sno og binde elleve panserskjorter med lange ermer, kast disse over de elleve ville svaner, så er trolldommen løst. Men husk vel på, at fra det øyeblikk du begynner dette arbeidet og like til det er fullendt, om det endog går år imellom, må du ikke tale. Det første ord du sier går som en drepende dolk i dine brødres hjerte. Ved din tunge henger deres liv. Merk deg alt dette!»

Og hun rørte i det samme ved hennes hånd med neslen. Den var som en brennende ild, Elisa våknet derved. Det var lys dag, og tett ved hvor hun hadde sovet lå en nesle, som den hun hadde sett i drømme. Da falt hun på sine knær, takket vår Herre og gikk ut av hulen for å begynne på sitt arbeide.

Med de fine hender grep hun ned i de heslige nesler, de var som ild. Store blemmer brente de på hennes hender og armer, men gjerne ville hun lide det kunne hun frelse de kjære brødre. Hun brøt hver nesle med sine nakne føtter og tvinnet det grønne lin.

Da solen var nede kom brødrene, og de ble forskrekket ved å finne henne så taus. De trodde at det var en ny trolldom av den onde stemoder. Men da de så hennes hender begrep de hva hun gjorde for deres skyld og den yngste broder gråt, og hvor hans tårer falt, der følte hun ingen smerter, der forsvant de brennende blemmer.

Natten tilbrakte hun med sitt arbeide, for hun hadde ingen ro før hun hadde frelst de kjære brødre. Hele den følgende dag, mens svanene var borte, satt hun i sin ensomhet, men aldri hadde tiden fløyet så hurtig. En panserskjorte var alt ferdig, nå begynte hun på den neste.

Da klang jakthorn mellom bergene. Hun ble ganske redd. Lyden kom nærmere. Hun hørte hunder gjø. Forskrekket søkte hun inn i hulen blant neslene hun hadde samlet og heklet i en bunt, og satte seg derpå.

I det samme kom en stor hund hoppende frem fra krattet, og straks etter en, og ennå en. De gjødde høyt, løp tilbake og kom frem igjen. Det varte ikke mange minutter, så stod alle jegerne utenfor hulen, og den vakreste iblant dem var landets konge, han trådte hen til Elisa, aldri hadde han sett en skjønnere pike.

«Hvordan er du kommer her, du vakre barn!» sa han. Elisa rystet med hodet, hun turde jo ikke tale, det gjaldt hennes brødres frelse og liv. Og hun skjulte sine hender under forkleet for at kongen ikke skulle se hva hun måtte lide.

«Følg med meg!» sa han. «Her må du ikke bli! Er du god som du er vakker, da vil jeg kle deg i silke og fløyel, sette gullkrone på ditt hode, og du skal bo og bygge i mitt rikeste slott!» – og så løftet han henne opp på sin hest. Hun gråt, vred sine hender, men kongen sa: «Jeg vil kun din lykke! Engang skal du takke meg derfor!» Og så fór han avsted mellom bergene og holdt henne foran på hesten, og jegerne jagde baketter.

hca012c

Da solen gikk ned lå den prektige kongestad med kirker og kupler foran, og kongen førte henne inn i slottet hvor store vannfontener plasket i de høye marmorsaler, hvor vegger og loft var prydet med malerier, men hun hadde ikke øyne for det, hun gråt og sørget. Godvillig lot hun kvinnene iføre henne de kongelige klær, flette perler i hennes hår og trekke fine hansker over de forbrente fingre.

Da hun stod der i all sin prakt var hun så blendende vakker at hoffet bøyde seg ennå dypere for henne, og kongen kåret henne til sin brud; skjønt erkebiskopen rystet med hodet og hvisket at den vakre skogspike visst var en heks, hun blendet deres øyne og bedåret kongens hjerte.

Men kongen hørte ikke derpå, lot musikken klinge, de kostelige retter bli frembåret, de yndigste piker danse om henne og hun ble ført gjennom duftende haver inn i prektige saler. Men ikke et smil gikk over hennes lepper eller frem på hennes øyne, sorgen stod der som evig arv og eie. Nå åpnet kongen et lite kammer tettved hvor hun skulle sove. Her var pyntet med kostelige grønne tepper, og lignet ganske hulen hvori hun hadde vært. På gulvet lå den bunten lin hun hadde spunnet av neslene, og under loftet hang panserskjorten som var strikket ferdig. Alt dette hadde en av jegerne tatt til seg som noe kuriøst.

«Her kan du drømme deg tilbake i ditt fordums hjem!» sa kongen. «Der er det arbeidet som der beskjeftiget deg. Nå, midt i all din prakt vil det more deg å tenke tilbake på den tid.»

Da Elisa så dette, som lå hennes hjerte så nært, spilte et smil om hennes munn, og blodet vendte tilbake i kinnene. Hun tenkte på sine brødres frelse, kysset kongens hånd, og han trykket henne til sitt hjerte og lot alle kirkeklokker forkynne bryllupsfest. Den deilige stumme pike fra skogen var landets dronning.

Da hvisket erkebiskopen onde ord i kongens øre, men de sank ikke ned til hans hjerte, bryllupet skulle stå, erkebiskopen selv måtte sette henne kronen på hodet, og han trykket med ond uvilje den snevre ring fast ned over pannen så det gjorde vondt. Dog det lå en tyngre ring om hennes hjerte, sorgen over hennes brødre. Hun følte ikke den legemlige pine. Hennes munn var stum, et eneste ord ville jo skille hennes brødre ved livet, men i hennes øyne lå det en dyp kjærlighet til den gode, vakre konge som gjorde alt for å glede henne. Med hele sitt hjerte ble hun ham dag for dag mere god. Å, at hun turde blott betro seg til ham, si ham sin lidelse. Men stum måtte hun være, stum måtte hun fullføre sitt verk. Derfor listet hun seg om natten fra hans side, gikk inn i det lille lønnkammer som var smykket som hulen, og hun strikket den ene panserskjorte ferdig etter den andre. Men da hun begynte på den syvende hadde hun ikke mere lin.

På kirkegården visste hun de nesler grodde som hun skulle bruke, men selv måtte hun plukke dem. Hvorledes skulle hun komme derut?

«O, hva er smerten i mine fingre mot den kval mitt hjerte lider!» tenkte hun. «Jeg må våge det! Vår Herre vil ikke slå hånden av meg!» Med en hjerteangst, som om det var en ond gjerning hun hadde fore, listet hun seg i den måneklare natt ned til havet, gikk gjennom de lange alleer, ut på de ensomme gater, hen til kirkegården. Der så hun på at en av de bredeste likstener satt en krets lamier, heslige hekser. De tok deres pjalter av som om de ville bade seg, og så gravde de med de lange, magre fingre ned i de friske graver, tok likene frem og åt deres kjød. Elisa måtte dem tett forbi, og de freste deres onde øyne på henne, men hun leste sin bønn, samlet de brennende nesler og bar dem hjem til slottet.

Kun et eneste menneske hadde sett henne, erkebiskopen, han var oppe når de andre sov. Nå hadde han dog fått rett i hva han mente: at det ikke var som det skulle med dronningen. Hun var en heks, derfor hadde hun bedåret kongen og det hele folk.

I skriftestolen sa han til kongen hva han hadde sett og hva han fryktet, og da de hårde ord kom fra hans tunge rystet de utskårne helgenbilder med hodet, som om de ville si: Det er ikke så, Elisa er uskyldig! Men erkebiskopen tenkte det annerledes, og mente at de vitnet imot henne, at de rystet med hodet over hennes synd. Da rullet to tunge tårer ned over kongens kinn, han gikk hjem med tvil i sitt hjerte. Og han lot som om han sov om natten, men det kom ingen rolig søvn i hans øyne. Han merket hvorledes Elisa stod opp, og hver natt gjentok hun dette og hver gang fulgte han sakte etter og så at hun forsvant inn i sitt lønnkammer.

Dag for dag ble hans mine mere mørk. Elisa så det men begrep ikke hvorfor, men det engstet henne, og hva led hun ikke i sitt hjerte for brødrene! På den kongelige fløyel og purpur rant hennes salte tårer, de lå der som glimrende diamanter, og alle som så den rike prakt ønsket å være dronningen. Snart var hun imidlertid tilende med sitt arbeide, kun én panserskjorte manglet ennu, men lin hadde hun heller ikke mer. Og ikke en eneste nesle. Engang, kun denne siste, måtte hun derfor på kirkegården og plukke noen håndfulle. Hun tenkte med angst på den ensomme vandring, og de skrekkelige lamier. Men hennes vilje var fast, som hennes tillit til vår Herre.

Elisa gikk, men kongen og erkebiskopen fulgte etter, de så henne forsvinne ved gitterporten inn i kirkegården, og da de nærmet seg den, satt på gravstenen lamiene som Elisa hadde sett dem, og kongen vendte seg bort. For mellom disse tenkte han seg henne, hvis hode ennå i denne aften hadde hvilt ved hans bryst.

«Folket må dømme henne!» sa han, og folket dømte hun skal brennes i de røde luer.

Fra de prektige kongesaler ble hun ført hen i et mørkt, fuktig hull hvor vinden pep inn av det gittrede vindu. Istedenfor fløyel og silke gav de henne det bunt nesler hun hadde samlet, det kunne hun legge sitt hode på. De hårde brennende panserskjorter hun hadde strikket skulle være dyne og teppe. Men intet kjærere kunne de skjenke henne, hun tok igjen fatt på sitt arbeide og bad til sin Gud. Utenfor sang gateguttene spotteviser om henne. Ingen sjel trøstet henne med et kjærlig ord.

Da suste mot aftenen, tett ved gitteret, en svanevinge. Det var den yngste av brødrene, han hadde funnet søsteren. Og hun hulket høyt av glede, skjønt hun visste at natten som kom mulig var den siste hun hadde å leve i. Men nå var jo arbeidet også nesten fullført og hennes brødre var her.

Erkebiskopen kom for å være den siste time hos henne, det hadde han lovet kongen, men hun rystet på hodet, bad med blikk og miner at han ville gå. I denne natt måtte hun jo ende sitt arbeide, ellers var alt til unytte. Alt, smerte, tårer og de søvnløse netter. Erkebiskopen gikk bort med onde ord imot henne, men den stakkars Elisa visste hun var uskyldig, og vedble sitt arbeide.

De små mus løp på gulvet, de slepte neslene for hennes føtter for dog å hjelpe litt, og trosten satte seg ved vinduets gitter og sang den hele natt så lystig den kunne for at hun ikke skulle tape motet.

Det var ennå ikke mere enn dagning, først om en time ville solen komme opp, da stod de elleve brødre ved slottets port og forlangte å føres for kongen. Men det kunne ikke skje ble det svart, det var jo natt ennå, kongen sov og turde ikke vekkes. De ba, de truet, vakten kom, ja selv kongen trådte ut og spurte hva det betød. Da kom solen i det samme opp, og der var ingen brødre å se, men hen over slottet fløy elleve ville svaner.

Ut av byens port strømmet det hele folk, de ville se heksen bli brent. En ussel hest trakk kjerren hvori hun satt. Man hadde gitt henne en frakk på av grovt sekketøy. Hennes deilige lange hår hang løst om det smukke hodet. Hennes kinn var dødbleke, hennes lepper beveget seg sakte mens fingrene tvinnet den grønne lin. Selv på veien til sin død slapp hun ikke det begynte arbeidet, de ti panserskjorter lå ved hennes føtter, den ellevte strikket hun på. Pøbelen forhånte henne.

«Se til heksen, hvor hun mumler! Ikke en salmebok har hun i hånden, nei sitt fæle trolleri sitter hun med, riv det fra henne i tusende stykker!»

Og de trengte alle inn på henne og ville sønderrive det. Da kom de elleve hvite svaner flyvende, de satte seg rundt om henne på kjerren og slo med deres store vinger. Da vek hopen forferdet til side.

«Det er et tegn fra himlen! Hun er visst uskyldig!» hvisket mange, men de våget ikke å si det høyt.

Nå grep bøddelen henne ved hånden, da kastet hun i hast de elleve skjorter over svanene og der stod elleve vakre prinser, men den yngste hadde en svanevinge istedenfor sin ene arm, for det manglet et erme i hans panserskjorte, det hadde hun ikke fått ferdig.

«Nå tør jeg tale!» sa hun. «Jeg er uskyldig!»

Og folket som så hva som var skjedd bøyde seg for henne som for en helgeninne. Men hun sank livløs i brødrenes armer, således hadde spenningen, angsten og smerten virket på henne.

hca012d

«Ja, uskyldig er hun!» sa den eldste broder, og nå fortalte han alt hva som var skjedd, og mens han talte utbredte seg en duft som av millioner roser, for hvert brennestykke i bålet hadde slått røtter og skutt grener. Der stod en duftens hekk, så høy og stor med røde roser. Øverst satt en blomst, hvit og skinnende, den lyste som en stjerne. Den brøt kongen, satte den på Elisas bryst, da våknet hun med fred og lykksalighet i sitt hjerte.

Og alle kirkeklokkene ringte av seg selv og fuglene kom i store flokker. Det ble et bryllupstog tilbake til slottet som ennå ingen kongen hadde sett det.

Ordforklaringer

  • komme fremmede: barnelek hvor en av deltakerne kler seg ut og de andre gjetter hvem det er
  • dorsk: slapp, sløv, uten energi
  • kullbrenner: jobber med kullbrenning, brenner tre uten oksygen slik at det blir til kull
  • Fata Morgana: luftspeiling over horisonten; i legendene om Kong Arthur bor hans søster, feen Fata Morgana (Morgan le Fay), i et krystallpalass under havet
  • lamier: kvinnelige uhyrer som spiser mennesker

Et eventyr av dansken Hans Christian Andersen (1805-1875). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: De vilde Svaner

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på: H. C. Andersen: Eventyr 12: De vilde Svaner (kb.dk)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Vilhelm Pedersen (1820-1859)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Andet Bind. (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.