Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Der ble sagt i en dikters stue, idet man så på blekkhuset som stod på bordet: "Det er merkelig, alt hva som kan komme opp av det blekkhus! Undres på hva det neste blir? Ja, det er merkelig!"

hca087a

"Det er det!" sa blekkhuset. "Det er ubegripelig! Det er det jeg alltid sier!" sa det til pennefjæren og til hva annet som på bordet kunne høre det. "Det er merkelig alt det som kan komme fra meg! Ja, det er nesten utrolig! Og jeg vet virkelig ikke selv hva det neste blir når mennesket begynner å øse av meg. En dråpe av meg, den er nok til en halv side papir, og hva kan der ikke stå på det. Jeg er noe ganske merkelig! Fra meg utgår alle dikterens verker! Disse levende mennesker som folk tror å kjenne, disse inderlige følelser, dette gode humør, disse yndige skildringer av naturen. – Jeg begriper det ikke selv, for jeg kjenner ikke naturen, men det er nå engang i meg! Fra meg utgikk og utgår denne hærskare svevende, yndige piker, kjekke riddere på fnysende gangere, Per Døver og Kirsten Kimer! Ja, jeg vet det ikke selv! Jeg forsikrer Dem, jeg tenker ikke på det!"

"Det har De rett i!" sa pennefjæren. "De tenker slett ikke, for tenkte De, da ville De forstå at De kun gir væske! De gir væte så at jeg kan uttale og synliggjøre på papiret det jeg har i meg, det jeg skriver ned. Pennen er det som skriver! Derom tviler intet menneske, og de fleste mennesker har da likså god innsikt i poesien som et gammelt blekkhus!"

"De har kun lite erfaring!" sa blekkhuset. "De har jo knapt vært en uke i tjenesten og er allerede halvt oppslitt. Innbiller De Dem at De er dikteren! De er kun tjener, og mange av den slags har jeg hatt før De kom, og det både av gåsefamilien og av engelsk fabrikk. Jeg kjenner både fjærpenn og stålpenn! Der er mange jeg har hatt i tjeneste, og jeg vil få mange flere når han, mennesket, som gjør bevegelsene for meg, kommer og skriver ned hva han får ut av mitt innvendige. Jeg skulle gjerne vite hva det første blir han løfter ut av meg!"

"Blekkbøtte!" sa pennen.

Sent på aftenen kom dikteren hjem, han hadde vært i konsert, hørt en utmerket fiolinspiller og var ganske oppfylt og betatt av hans makeløse spill. Det hadde vært et forbausende vell av toner han hadde fått ut av instrumentet: snart lød det som klingende vanndråper, perle på perle, snart som kvitrende fugler i kor, som om stormen bruste gjennom en granskog; han trodde å høre sitt eget hjerte gråte, men i melodi, som den kan høres i en kvinnes deilige røst. Det hadde vært som om ikke bare fiolinens strenger klang, men strengestolen, ja skruer og sangbunn! Det var mektig! Og vanskelig hadde det vært, men sett ut som en lek, som om buen kun løp frem og tilbake henover strengene. Man skulle tro at enhver kunne gjøre det samme. Fiolinen klang av seg selv, buen spilte av seg selv, de to var det som gjorde det hele. Man glemte mesteren som førte dem, gav dem liv og sjel. Mesteren glemte man; men på ham tenkte dikteren, ham nevnte han og skrev ned sin tanke:

hca087b

"Hvor tåpelig om buen og fiolinen ville hovmode seg over sin gjerning! Og det gjør dog så titt vi mennesker, dikteren, kunstneren, oppfinneren i vitenskap, feltherren; vi hovmoder oss, – og alle er vi dog kun instrumentene Vår Herre spiller på; ham alene Æren! Vi har intet å hovmode oss over!"

Ja, det skrev dikteren ned, skrev det som en parabel og kalte den "Mesteren og instrumentene".

"Der fikk De Deres, madam!" sa pennen til blekkhuset da de to igjen var alene. "De hørte ham vel lese opp hva jeg hadde skrevet ned!"

"Ja, hva jeg gav Dem å skrive!" sa blekkhuset. "Det var jo et hipp til Dem for Deres hovmod! At De ikke engang kan forstå at man gjør narr av Dem! Jeg gav Dem et hipp like fra mitt innvendige! Jeg må dog kjenne min egen malise!"

"Blekkholderske!" sa pennen.

"Skrivepinne!" sa Blekkhuset.

Og hver av dem syntes de hadde svart godt, og det er en behagelig bevissthet å vite at man har svart godt. Det kan man sove på, og de sov på det. Men dikteren sov ikke! Tankene vellet frem som tonene fra fiolinen, trillende som perler, brusende som stormen gjennom skogen. Han fornemmet sitt eget hjerte deri, han fornemmet glimtet fra den evige mester.

Ham alene æren!

Ordforklaringer

Ganger – hest
Per Døver og Kirsten Kimer – helt og heltinne fra en riddervise
Parabel – kort og poengtert historie
Hipp – spydig bemerkning
Malise – ondskapsfullhet


Et eventyr av dansken Hans Christian Andersen (1805-1875) (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: Pen og Blækhuus

Oversatt av: Ragnar Arntzen

Kilde: http://www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr.html

Brukt med tillatelse.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Lorenz Frølich (1820-1908)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Tredie Bind (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.