Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Linet stod i blomst. Det har slike deilige blå blomster så bløte som vingene på en møll og enda meget finere. - Solen skinte på linet og regnskyene vannet det, og det var likeså godt for linet som det er for småbarn å bli vasket, og så få et kyss av mor; de blir jo meget deiligere av det. Og det ble også linet.

hca047a

"Folk sier jeg står så utmerket godt;" sa linet, "og at jeg blir så deilig lang, det vil komme et prektig stykke lerret av meg! Nei, hvor jeg er lykkelig! Jeg er bestemt den aller lykkeligste av alle! Jeg har det så godt, og jeg skal bli til noe! Hvor solskinnet muntrer opp, og hvor regnet smaker og forfrisker! Jeg er makeløst lykkelig, jeg er den aller lykkeligste!"

"Ja, ja, ja!" sa gjerdestavene, "dere kjenner ikke verden, men det gjør vi, det er knuter i oss!" Og så knaket de så ynkelig:

"Snipp snapp snurre
Basselurre
Visen er ute!"

"Nei, det er den ikke!" sa linet. "Solen skinner i morgen, regnet gjør så godt, jeg kan høre hvor jeg vokser, jeg kan føle jeg har blomst! Jeg er den aller lykkeligste!"

Men en dag kom der folk og tok linet i toppen og rusket det opp med rot, det gjorde ondt; og den ble lagt i vann liksom den skulle druknes, og så kom den over ild liksom den skulle stekes, det var fryktelig!

"Man kan ikke alltid ha det godt!" sa linet. "Man må prøve noe, så vet man noe!"

Men det ble riktig nok slemt. Linet ble knekket og brekket, ristet og renset, ja hva visste det hva det het; det kom på rokken, snurre rur! Det var ikke mulig å holde tankene samlet.

"Jeg har vært overordentlig lykkelig!" tenkte den i all sin pine! "Man må være glad for det gode man har hatt! Glad, glad, au!" - Og det sa det ennå da det kom på veven, - og så ble det til et deilig, stort stykke lerret. Alt linet, hver eneste urt, ble til det ene stykke!

"Ja, men det er jo makeløst! Det hadde jeg aldri trodd! Nei, hvor jeg har lykken med meg! Jo, gjerdestavene de visste riktig nok god beskjed med sitt

"Snipp snapp snurre
Basselurre!"

Visen er slett ikke ute! Det er nå den begynner! Det er makeløst! Ja, har jeg lidd noe, så er jeg nå også blitt noe for det. Jeg er den lykkeligste av alle! - Jeg er så sterk og så bløt, så hvit og så lang! Det er noe annet enn kun å være urter, selv om man har blomst! Man blir ikke passet, og vann får man kun når det regner. Nå har jeg oppvartning! Piken vanner meg hver morgen, og med vannkannen får jeg regnbad hver aften. Ja, prestekonen selv har holdt tale over meg og sagt at jeg var det beste linstykke i sognet. Jeg kan ikke bli lykkeligere!"

Nå kom lerretet i hus, nå kom det under saks. Hvor man klipte, hvor man skar, hvor man stakk med synåler, for det gjorde man! Det var ingen fornøyelse. Men lerretet ble til tolv stykker lintøy, av det man ikke nevner, men som alle mennesker må ha; det var tolv stykker av det.

"Nei, se nå ble jeg først til noe! Så det var min bestemmelse! Ja, men det er jo velsignet! Nå gjør jeg gavn i verden, og det er det man skal gjøre, det er den rette fornøyelse. Vi er blitt tolv stykker, men vi er dog alle et og det samme, vi er et dusin! For en makeløs lykke!"

Og år gikk, - og så kunne det ikke holde lenger.

"En gang må det jo være forbi!" sa hvert stykke. "Jeg skulle jo gjerne holdt noe lenger, men man må ikke forlange umulige ting!" Og så ble de revet i stumper og filler, de trodde at det var rent forbi, for de ble hakket og maset og kokt, ja de visste ikke selv hva - og så ble de deilig, fint, hvitt papir!

"Nei, det er en overraskelse! Og en deilig overraskelse!" sa papiret! "Nå er jeg finere enn før, og nå skal det skrives på meg! Hva kan der ikke bli skrevet! Det er dog en makeløs lykke!" Og det ble skrevet på det, de aller deiligste historier, og folk hørte hva der stod, og det var så riktig og godt, det gjorde menneskene meget klokere og bedre. Det var en stor velsignelse som i ord var gitt de papirene.

"Det er mer enn jeg drømte om da jeg var en liten blå blomst på marken! Hvor kunne jeg tenke at jeg skulle komme til å bære glede og kunnskaper ut til menneskene. Jeg kan ennå selv ikke forstå det! Men det er nå en gang virkelig så! Vår Herre vet at jeg selv slett ingen ting har gjort, uten hva jeg etter fattig evne måtte gjøre for å være til! Og så bærer han meg således frem til den ene glede og heder etter den annen. Hver gang jeg tenker: "Visen er ute!" så går den straks over i noe meget høyere og bedre. Nå skal jeg visst på reise, sendes hele verden rundt for at alle mennesker skal kunne lese meg! Det er det rimeligste! Før hadde jeg blå blomster, nå har jeg for hver blomst de deiligste tanker! Jeg er den aller lykkeligste!"

Men papiret kom ikke på reise, det kom til boktrykkeren, og der ble alt hva der stod skrevet på det, satt i trykken til en bok, ja, til mange hundre bøker, for så kunne uendelig flere folk få gavn og glede av det, enn om det eneste papir som det skrevne var på, hadde løpt verden rundt og var blitt slitt opp på halvveien.

"Ja, det er nå det aller fornuftigste!" tenkte det beskrevne papir. "Det falt meg slett ikke inn! Jeg blir hjemme og holdes i ære liksom en gammel bestefar! Det er meg det er skrevet på, ordene fløt av pennen like inn i meg. Jeg blir og bøkene løper omkring! Nå kan det riktig bli gjort noe! Nei, hvor jeg er glad, hvor jeg er lykkelig!"

Så ble papiret samlet i bunt og lagt på hylle. "Man har godt av å hvile på sin gjerning!" sa papiret. "Det er meget riktig at man samler seg og kommer til ettertanke om hva det bor i en. Nå først vet jeg riktig hva der står i meg! Å kjenne seg selv, det er det egentlige fremskritt. Hva som enn måtte komme, går det fremad, det går alltid fremad!"

En dag ble alt papiret lagt på skorstenen, det skulle brennes, for det måtte ikke selges til kjøpmannen og pakkes om smør og puddersukker. Og alle barna i huset stod rundt om, de ville se det blusse, de ville se de mange røde ildgnister som liksom løper avsted og slukkes, den ene etter den annen, så raskt – det er barna som kommer fra skolen, og den aller siste gnist er skolemesteren. Ofte tror man han er gått, men så kommer han litt etter alle de andre. Og alt papiret lå i en bunt på ilden. Uh! Hvor det slo opp i lue. "Uh!" sa det, og i det samme ble det en hel flamme. Den gikk så høyt i været som aldri linet hadde kunnet løfte sin lille blå blomst, og skinte som aldri det hvite linet hadde kunnet skinne. Alle de skrevne bokstaver ble i et øyeblikk ganske røde, og alle ord og tanker gikk opp i lue.

hca047b

"Nå går jeg like opp i solen!" sa det inne i flammen, og det var som tusen stemmer sa det i én, og flammen slo gjennom skorstenen helt oppe; - - og finere enn flammen, ganske usynlig for menneskenes øyne, svevde bitte små vesener, likså mange som der hadde vært blomster på linet. De var enda lettere enn flammen som førte dem, og da den slukket, og det kun var den sorte aske tilbake av papiret, danset de ennå en gang hen over den, og der de berørte den, så man deres fotspor, - det var de røde gnister: "Barna gikk fra skolen og skolemesteren var den siste." Det var en fornøyelse å se på, og husets barn stod og sang ved den døde aske:

"Snipp snapp snurre
Basselurre!
Visen er ute!"

Men de små usynlige vesener sa hver især: "Visen er aldri ute! Det er det deiligste ved det hele! Jeg vet det, og derfor er jeg den aller lykkeligste!"

Men det kunne barna verken høre eller forstå, og det skulle de ikke heller, for barn skal ikke vite allting.

Ordforklaringer

Knute – kvist
Overordentlig – ualminnelig
Puddersukker – farin


Et eventyr av dansken Hans Christian Andersen (1805-1875).

Originaltittel: Hørren

Oversatt av: Ragnar Arntzen

Kilde: http://www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr.html

Brukt med tillatelse.

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.


Illustrasjoner: Vilhelm Pedersen (1820-1859)

Kilde: H. C. Andersens Eventyr og Historier. Andet Bind. (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.