Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en kattemor som hadde tre sønner. Den eldste het Mons, og var den største og sterkeste katten på gården. Den andre het Mikke, en veloppdragen pus med velstelt pels. Men den yngste het Pjusken, for han har så pjuskete å se til at andre navn ville vært upassende.

krr004a

En dag sa moren til den eldste: «Nå er tiden for å vise hva du duger til. Få tak i en mus til middag. Gå til stabburet. Der bor det en rakker, det vet jeg vel.»

Så dro Mons av gårde til stabburet for å fange musa. Og der satt den på en pølsesnabb og gnagde seg stor og feit. Mons bøyde seg ned, vrikket på stumpen og fór etter den. Men musa var snarrådig. Den pilte langs vegglisten, smatt under krakken og forsvant inn i hullet sitt. Dermed måtte Mons komme hjem uten middag.

«Ekte katter lar ikke familien sulte,» skjente moren. «Du skulle sett din far. Det fantes ikke en mus raskere enn ham. Mikke, da får du vise hva du duger til. Måtte du fare bedre enn din bror.»

Så dro Mikke av gårde til stabburet for å fange musa. Og der satt den, og slurpet i seg av smøret. Den var blitt så feit at den snart måtte sprenge. Å, den kom til å bli en deilig middag. Hva kunne en ikke lage av en så kraftig mus? Musefilé? Musemos? Musegrateng? Musepølse? Musepai? Mikke ble stående og drømme så lenge at musa oppdaget ham, og smatt inn i hullet. Dermed måtte også Mikke komme hjem tomhendt.

Han fikk også skjenn av moren: «Ekte katter lar ikke familien sulte. Du skulle sett din far. Der fantes ikke en svevende tanke. Pjusken, da får du vise hva du duger til. Måtte du fare bedre enn dine brødre.»

Så dro Pjusken av gårde til stabburet for å fange musa. Og der satt den på benken og gumlet på en stor ost. Pjusken gikk så urolig at musen hørte ham på lang avstand, og da han kom inn satt den allerede i hullet.

«God dag, god dag,» hilste Pjusken.

«Du lurer ikke meg,» sa musa. «Du er kommet for å fange meg, du.»

«Langt derifra,» sa Pjusken. «Jeg er kommet for mat. Men jeg er ikke ute etter mus. Nei, jeg er ute etter noe mye mer mettende enn det.»

«Hva da?» spurte musen, for den hadde aldri følt seg skikkelig mett.

«Den lille ostebiten der borte,» sa Pjusken og pekte på musefella. «Den osten der er mye bedre enn den som står oppe på benken. Den er så god og mettende, at en liten bit er nok til å mette en hel kattefamilie.»

«Det tror jeg ikke,» sa musa. «Jeg tenker at du prøver å lure meg.»

«Tenk gjerne det,» svarte Pjusken. «For den osten vil jeg ha for meg selv. Du måtte bare våge å rappe den. Kommer du ut fra det hullet, så vil jeg nok ta deg.»

Da syntes musen den virket så fristende at den smatt ut av hullet og sprang mot osten før Pjusken kunne stoppe ham. Og smekk, så satt den i fella.

Pjusken tok med seg musen hjem til de andre, og de lagde musefrikassé med revet ost på toppen.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.


Et eventyr av Karl-Robert Rønning.

«Skrevet under bryllupsreisen, juli 2014.»

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Kristhild Rønning

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.