Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en sjelden gang at Vårherre så årstidene samle seg for å tale om sine bragder. De talte sjeldent sammen, for ingen av dem hadde lik arbeidstid. Men nå tok de seg pause fra sine talenter for å høre hverandres ord.

Sommeren talte først, for hun var den stolteste av dem: «Det er så godt å være sommer», sa hun. «Jeg tjener solen, med all dens prakt. Meg tilhører lyset, som gjør nettene så korte at dagen aldri blir savnet. Når jeg vandrer gjennom skogen åpner blomstene sine kroner, for jeg gir dem styrke, og alle viser de sine farger. Når jeg går over bekken skinner den som solen selv, og havet glitrer i sølv. Jeg tørker elver og hav slik at høsten får skyer, og gir mennesker og dyr mot til å gå vinteren i møte.

Det er godt å ikke være lik dere andre. Hva hadde vel dere vært uten meg? Hva gjør man ikke om våren annet enn å vente på sommeren? Hva gjør man ikke om høsten annet enn å takke farvel til varmen? Og hvem kan vel gjøre annet enn å glede seg til sommeren når vinterens frost herjer landskapet? Jeg inspirerer både poeten og maleren. De har skrevet og malt meg så meget. Hvem kan vel klandre dem? Ved meg ser de all naturens vidunder. Ved meg viser både blomster og dyr sine beste sider. Himmelen synger om Skaperens storhet, for det er aldri så stjerneklart som på mine netter. Hver og en gleder seg når de ser meg, og taler vel. Ja, jeg er svært så lykkelig over å være sommer. Ingen andre en Skaperen selv kan rage høyere.»

«Ja, kanskje er jeg noe ringere enn deg», svarte våren. «Men jeg kan glede meg over mitt, for jeg tjener livet. Etter frostens og dødens landskap, kommer vårens oppstandelse. De stille frø bringes opp av jorden, og får hoder og armer. Fra høstens død og vinterens stillhet vender livet tilbake. Jeg vekker dyr fra søvn og bringer fugler tilbake til landet. Alle blir lykkelig når jeg endelig kommer, for de kjenner håpet jeg bringer. I lang tid har de levd under kuldens brodd, og snøens livløse teppe. Men ved meg vender varmen tilbake til hjemmene.

Jeg går forut og gjør vei for sommeren, jeg fjerner alt som er mørkt og trist. Lykkelig proklamerer jeg saligheten som venter, og gir en forsmak på all den prakten sommeren vil bringe. Jeg er så lykkelig over å være vår. Hvordan kan jeg sørge når jeg tenner slikt håp? Høsten bringer døden til landet, og vinterens teppe er ikke annet enn naturens gravplass. Men jeg bringer de gode nyhetene: Sommeren er nær! Sommeren er nær!»

«Dette er gode ord», sa sommeren. «Godt er det når noen har funnet sin plass. Fremover skal jeg i sannhet ære dine gode nyheter, og tilstrebe de beste somre i manns minne.»

«Muligens er jeg ringere enn dere to», svarte høsten. «Men jeg er glad til. For ved sommerens slutt kommer avlingene. Etter lang tids arbeid kan mennesket endelig sanke frukten av sin svette, og vekstene kan så sine barn i jorden. Jeg bringer fest til hver åker, og dekker alle årstiders bord med mat. Hva hadde vel livet vært uten høstens frukter? En stor høst gir store gleder. Og med fruktene ligger også frøene, og håpet om en ny høst. Ikke før er gleden kommet så ser de målet for neste høst. Hadde jeg ikke brakt regnet, tror jeg festen hadde fortært hele avlingen.

Selv dem som ikke sanker fryder seg over høst. Barna blåser frøene av blomsten, og fryder seg over å se dem vandre i vinden. Og når blomstene gir fra seg sine farger, overrekkes dem til de store trærne – og vi ser hver en løvbærer dekket i alle slags nyanser. Hvem kan vel motstå høsten fargesprak? En vakrere hvile finner vi ikke i hele skaperverket. Så jeg er stolt over å være høsten. For selv om livet legger seg i dvale, sovner hver og en med feststemning.»

«Dette er vakre ord», sa de to andre. «Ingen av oss kan si vi misunner deg, men dine festlige farger er noe vi alle kan glede oss over. For vi alle har farger, og slik forstår vi hverandre. Godt vi ikke er lik vinteren, som slokker dem alle ut med sitt hvite teppe.»

Vinteren hadde forholdt seg stille til nå, men nå løftet hun blikket, og talte:

«Ja, jeg er nok ringere enn dere alle. Men tro ikke at det gjør meg liten. Jeg bringer nok ingen dyr ut av dvale, men min vind bysser dem i deres drømmer. Ingen blomster vokser når jeg legger meg til jorden, men jeg dekker deres døde i frost så de glitrer lik diamanter. Jordens frukter viker fra min kulde, men jeg bringer glede til dem som har sanket. Jeg avløser fargene ved å gjøre verden hvit, og slik bringer jeg alle farger. Mitt hvite teppe tilhører ingen andre enn meg, ingen kan betvile mitt nærvær.

At jeg er den ringe, er det ikke nettopp dette som gjør dere store? Hva hadde våren hatt å tilby om ikke frosten hadde gått forut? Hvem vet å glede seg over sommeren om man ikke har opplevd vinter? Hva lykke gir høsten om den ikke har ende? Derfor er jeg tilfreds med å være den ringe, for da bringer jeg dere andre heder. Og blir derfor den største av dere alle.»

Vårherre lyttet til vinterens ord, og sa: «Dine ord er gode, og ditt hjerte enda bedre. Så i din mørke tid, skal folk ikke lenger tenke på mørket, men de skal feire Verdens Lys.»

Derfor er det på vinteren vi feirer julen, til minne om fødselen til Vårherres Enbårne Sønn.

Siden den gang har vinteren alltid hatt det godt med seg selv. Og årstidene samlet seg aldri for å tale igjen.


Et eventyr skrevet av Karl-Robert Rønning

«IDK»

November/Desember 2015

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.