Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

En gutt hadde utstått sin lære hos en låsesmed. Han sa til sin far at han ville gå ut i verden og prøve lykken. «Ja», sa faren, «det er godt og vel», og gav ham noen penger til reisen. Han vandret da omkring; men så var det en gang at håndverket slo ham feil, og han hadde heller ikke mere lyst til det, men han syntes det skulle være morsom å bli jeger. Da møtte han på veien en jeger med grønn trøye som spurte hvor han kom fra og hvor han ville hen. Gutten sa han var smedsvend, men han hadde ikke mere lyst til håndverket, han ville gjerne bli jeger hvis han ville lære ham det.

«Å ja, hvis du vil gå med meg.»

Så gikk gutten med og var i lære hos ham i noen år og lærte å gå på jakt. Nå ville han igjen prøve lykken, og jegeren gav ham ikke annet til lønn enn en vindbøsse, men den var slik at den traff alt hva den siktet på. Så gikk han da igjen ut i verden, og så kom han til en stor skog som han ikke kunne nå enden på den dagen. Da det ble kveld satte han seg i et tre, for at ville dyr ikke skulle sønderrive ham. Ved midnattstid syntes han det skinte et lys langt borte. Dette så han etter, og la merke til hvor det var. Så tok han sin hatt av og kastet den på den kanten som lyset kom fra for at han ikke skulle ta feil av veien når han var kommet ned. Nå klatret han ned gikk like bort til hatten, satte den igjen på hodet og gikk like frem. Jo lengre han gikk desto større ble lyset, og da han kom bort dit så han at det var et stort bål, og det satt tre kjemper omkring det; de hadde en okse på spiddet, som de stekte.

Så sa den ene: «Jeg må kjenne om kjøttet snart er stekt», og rev et stykke av og ville putte det i munnen, men i det samme skjøt jegeren det ut av hånden på ham. «Nå da», sa kjempen, «der blåste vinden stykket ut av hånden på meg!» Og så tok han det andre. Men da han ville bite i det skjøt jegeren det igjen bort; da gav kjempen den som satt ved siden av ham en på øret og skrek: «Hva for noe, rapper du stykket fra meg?»

«Jeg har ikke nappet noe fra deg», sa den andre. «Det må være en skarpskytter som har skutt det bort.»

Kjempen tok seg et tredje stykke, men han kunne ikke holde det fast, for jegeren skjøt det ut av hånden på ham.

Da sa kjempene: «Det må være en god skytter som kan skyte matbiten bort fra munnen på en, en slik en kunne være nyttig for oss.» Og så ropte de: «Hei, kom hit du skarpskytter, sett deg ved varmen og spis deg mett, vi skal ikke gjøre deg noe, men hvis du ikke kommer og vi må ta deg med makt, så er det forbi med deg.»

Da kom gutten frem og sa at han var en jeger som hadde utstått sin lære, og det som han siktet på med sin rifle, det var han også god for å treffe på en prikk. Da sa de at hvis han ville gå med dem, så skulle han ha det godt, og de fortalte ham at ved enden av skogen var det et stort vann, og bak det stod det et tårn, og i tårnet satt det en deilig kongsdatter, og henne ville de gjerne røve.

«Ja», sa han. «Henne skal jeg snart få fatt på.»

Så sa de igjen: «Men det er ikke så lett, for der ligger det en liten hund som straks begynner å gjø når noen nærmer seg, og så vekker den alle folkene på kongsgården, derfor kan vi ikke komme inn. Er du nå god nok for å skyte hunden ihjel?»

«Ja», sa han. «Det er ingen sak for meg.»

Så satte han seg i en båt og rodde over vannet, og da han nærmet seg land kom hunden løpende og ville gjø, men da tok han frem sin vindbøsse og skjøt den på pletten. Da kjempene så det ble de glade, og trodde at nå var de da sikret kongedatteren, men han sa til dem at de skulle bli hvor de var til han kalte på dem. Deretter gikk han inn i slottet, og allting var stille og rolig, og alle sov. Da han kom inn i det første kammeret, hang det en sabel som var av rent sølv, med en gullstjerne og kongens navn på, og så stod det et bord, og på bordet lå det et forseglet brev, og i brevet stod det at den som hadde sabelen kunne drepe alt som han møtte. Da tok han sabelen fra veggen, hang den ved siden, og gikk videre. Og så kom han i det andre kammeret hvor kongedatteren lå og sov, og hun var så vakker at han stod stille og betraktet henne, og turde ikke engang trekke pusten. Da han så seg om i værelset, så fant han et par tøfler under sengen. På den høyre stod hennes fars navn, og på den venstre stod hennes navn, og det hele med gullbokstaver. Da tok jegeren en saks og klippet den høyre snippen av hennes halstørkle og puttet den i sin ransel, og så tok han også den høyre tøffelen med kongens navn og puttet den i ranselen. Jomfruen lå fortsatt og sov, og hun var ganske innsydd i sin nattkjole. Så klippet han også et stykke av nattkjolen og stakk det i ranselen, og alt det gjorde han uten å røre ved henne. Så gikk han igjen ut og lot henne sove, og da han kom til porten, stod kjempene ennå utenfor og ventet på ham, og tenkte at han skulle bringe dem kongedatteren. Han ropte til dem at de skulle komme inn, for jomfruen var alt i hans vold, men døren kunne han ikke lukke opp, det var et hull som de måtte krype gjennom. Nå kom den første. Da viklet jegeren kjempens hår om sin hånd, trakk hodet inn og hugget det av ham med sabelen i ett hugg, og så trakk han ham helt inn. Nå ropte han på den andre og hugget hodet av ham også. Det samme gjorde han med den tredje, og nå var han glad over at han hadde frelst den deilige jomfruen fra kjempene. Så skar han tungene av dem og stakk dem ned i ranselen. Da tenkte han: Nå vil jeg gå hjem til min far og vise ham alt hva jeg har gjort, og så vil jeg igjen dra ut i verden, og jeg vil nok finne den lykken som Gud vil unne meg.

Men da kongen våknet, så han at de tre kjempene lå døde. Så gikk han inn i sin datters sovekammer, vekket henne og spurte hvem som hadde drept kjempene. Da sa hun: «Kjære far, jeg vet ikke, for jeg har sovet.» Da hun nå stod opp og ville stikke benene i tøflene, så var den høyre borte, og da hun betraktet sitt halstørkle var det klippet istykker og den høyre snippen manglet, og da hun så på sin nattkjole så var det et stykke borte. Da lot kongen alle hoffolkene samle seg, soldatene og alle dem som var der, og spurte hvem som hadde frelst hans datter og drept kjempene. Nå hadde han en kaptein som var enøyet og et fælt stygt menneske. Han sa at han hadde gjort det. Da sa den gamle kongen, at siden han hadde gjort det så skulle han ha prinsessen til ekte, men prinsessen sa: «Før jeg vil ha ham til mann vil jeg gå ut i verden så langt som mine ben vil bære meg.» Da sa kongen at hvis hun ikke ville gifte seg, skulle hun trekke de kongelige klærne av, ta bondeklær på og gå sin vei, og hun skulle gå til en pottemaker og begynne å handle med potter. Da trakk hun de kongelige klærne av, gikk til en pottemaker og tok en hel del potter og fat til bods, og så lovte hun at hun skulle betale det om aftenen hvis hun fikk solgt det. Nå sa kongen at hun skulle sette seg i den ene enden av torvet og selge det, og så leide han noen bondevogner til å kjøre alle pottene så de gikk i tusen stykker. Da kongedatteren hadde stilt sine potter og fat på gaten, kom vognen og kjørte over dem, så det var ikke annet tilbake enn skår. Nå begynte hun å gråte og sa: «Akk, Gud! Hvordan skal jeg nå kunne betale pottemakeren.» Men kongen hadde ved dette villet tvinge henne til å gifte seg med kapteinen. Men istedenfor å gjøre det, gikk hun igjen til pottemakeren og spurte om han ville gi henne ennå engang. Han sa nei, han måtte først ha betaling for det hun hadde fått. Da gikk hun til sin far og skrek og sa at hun ville vandre ut i verden. Han sa hun skulle gå til skogen, der ville han bygge et hus til henne hvor hun skulle sitte alle sine levedager og koke for alle og enhver, men ikke ta penger av noen. Så lot han det bli bygd et hus til henne i skogen, og over døren satte han et skilt, og på det stod det skrevet: «Idag for ingenting, imorgen for penger.»

Der var hun nå i lang tid, og det gikk det ryktet i verden at det var en jomfru som kokte for ingenting, og det stod over døren på et skilt. Dette hørte også jegeren og tenkte: Ei, det var noe for deg, for du er dog fattig og har ingen penger. Så tok han med seg sin vindbøsse og sin ransel, og i den lå ennå alt det som han hadde tatt med seg fra slottet som tegn, og gikk så ut i skogen og fant også huset med skiltet, hvorpå det stod: «Idag for ingenting, imorgen for penger.» Ved siden hadde han sverdet som han hadde hugget hodet av de tre kjempene med, og kom så inn i huset og fikk seg noe å spise. Han ble glad i den nydelige piken, og hun var også virkelig nydelig.

Hun spurte ham hvor han kom fra og hvor han ville hen.

Da sa han: «Jeg reiser omkring i verden.»

Så spurte hun hvor han hadde fått sverdet fra, for på det stod hennes fars navn.

Han spurte om hun var kongens datter.

«Ja», sa hun.

«Med dette sverdet», sa han, «har jeg hugget hodet av de tre kjempene», og tok som tegn deres tunger ut av ranselen, og så viste han henne også tøffelen og snippen av halstørkleet og stykket av nattkjolen.

Da ble hun svært glad og sa, at han var den som hadde frelst henne. Så gikk de sammen til den gamle kongen, og hun førte ham inn til ham og sa, at jegeren var den som hadde frelst henne fra kjempene. Og da den gamle kongen så alle tegnene, kunne han ikke tvile, og det gjorde ham glad, og han ville gi ham henne til kone. Og det var jomfruen inderlig glad over. Så kledde de ham ut som om han var en fremmed herre, og kongen lot gjøre gjestebud. Da de nå satt til bords, satt kapteinen ved den venstre side av kongedatteren, men jegeren ved den høyre, og kapteinen trodde det var en fremmed herre som var kommet på besøk. Da de nå hadde spist og drukket, sa den gamle kongen til kapteinen at han ville gi ham et spørsmål som han skulle gjette: «Når en sa at han har drept tre kjemper og han ble spurt om hvor kjempenes tunger var, og han så etter og det ikke fantes noe i hodet på dem, hvordan gikk det til?»

Da sa kapteinen: «De har vel ikke hatt noen.»

«Jasså», sa kongen, «hvert dyr har en tunge», og så spurte han videre hva det burde gjøres med en slik.

Til det svarte kapteinen: «Han bør hugges istykker.»

Da sa kongen, at han hadde avsagt sin egen dom, og kapteinen ble satt i fengsel og hugget i fire stykker. Men kongedatteren ble gift med jegeren, og han tok sin far og mor til seg, og de levde i fryd og glede hos sin sønn, og etter den gamle kongens død arvet han riket.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Der gelernte Jäger

Redigert av Karl-Robert Rønning.

Basert på den norske oversettelsen "Den udlærte jæger" av Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Grimms Utvalgte Eventyr, 1914 (Nasjonalbiblioteket)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.