Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en gang en rik bonde som ikke hadde noe barn med sin kone, og når han kom sammen med de andre bøndene, så gjorde de narr av ham og spurte hvorfor han ikke fikk noen barn. Av dette ble han engang sint, og da han kom hjem, sa han: «Nå vil jeg ha et barn, om det så skal bli et pinnsvin.»

Etter en tid fikk hans kone et barn; oventil var det et pinnsvin og nedentil en gutt, og da hun så barnet ble hun redd, og sa: «Der kan du se, du har forhekset oss!»

Da svarte mannen: «Ja, hva kan det hjelpe alt sammen, gutten må til dåpen, men vi kan ikke be noen til fadder.»

Da sa konen: «Vi kan heller ikke gi ham noen annet navn enn Hans Pinnsvin.»

Da han var døpt, sa presten: «Han kan ikke ligge i noen ordentlig seng med de piggene.» Derfor ble det lagt litt strå bak ovnen, og det var Hans Pinnsvins seng. Han kunne heller ikke patte moren, for han stakk henne med sine pigger.

Så lå han da bak ovnen i 8 år, og hans far var lei ham og tenkte: Gid han ville dø. Men han døde ikke, men ble liggende der. Nå hendte det seg en gang at det var marked i byen, og dit skulle bonden. Før han gikk spurte han sin kone hva han skulle bringe med tilbake til henne: «Litt kjøtt og et par stykker hvetebrød til husholdningen», sa hun.

Så spurte piken: Hun ville ha et par tøfler og strikkestrømper.

Tilsist sa han også: «Hva vil du ha, Hans Pinnsvin?»

«Å far,» sa han, «kjøp en sekkepipe til meg.»

Da nå bonden kom hjem, gav han konen kjøtt og hvetebrød som han hadde kjøpt til henne, deretter gav han piken tøflene og strikkestrømpene, og endelig gikk han bak ovnen og gav Hans Pinnsvin sekkepipen.

Da Hans Pinnsvin hadde fått den, sa han: «Gå nå bort til smien, far, og la smeden legge sko under hanen, så vil jeg ri min vei og aldri mere komme igjen.»

Da ble faren glad over at han skulle bli kvitt ham, og han lot smeden legge beslag under hanen, og da han var ferdig, satte Hans Pinnsvin seg opp og red sin vei, og tok med seg svin og esler som han ville gjete i skogen. I skogen måtte hanen fly opp i et høyt tre med ham, og der satt han og gjetet eslene og svinene, og han satt der i mange herrens år, til hjorden var blitt stor, men hans far visste ingenting om ham. Mens han satt i treet blåste han på sin sekkepipe så det var deilig å høre på.

grim108a

En gang kom en konge som hadde faret vill i skogen, og hørte musikken. Han forundret seg over den, og sendte tjeneren bort for å se etter hvor musikken kom fra. Han så seg om, men han så ikke annet enn et lite dyr som satt oppe i et tre, det så ut som en gårdshane, og på den satt et pinnsvin og blåste på sekkepipe. Da sa kongen til tjeneren at han skulle spørre hvorfor han satt der, og om han ikke visste hvor veien gikk til hans kongenrike. Da steg Hans Pinnsvin ned fra treet og sa at han ville vise ham veien, hvis kongen ville love ham med sort på hvitt at han skulle få det som først møtte ham på kongsgårdet når han kom hjem. Det kan du nok gjøre, tenkte kongen. Du kan skrive hva du vil, for Hans Pinnsvin forstår det ikke allikevel. Så tok kongen penn og blekk og rablet opp noe, og da det var gjort viste Hans Pinnsvin ham veien, og han kom lykkelig hjem. Men da hans datter så ham langt borte, ble hun så glad at hun gikk ham imøte og kysset ham. Han tenkte på Hans Pinnsvin, og fortalte henne hvordan det var gått med ham, og at han hadde måttet love et underlig dyr som red på en hane og blåste på sekkepipe, at det skulle få det som først møtte ham når han kom hjem, men han hadde skrevet at han ikke skulle få det, for Hans Pinnsvin kunne ikke lese skrift. Dette var nå prinsessen meget glad over, og sa at det var godt, for hun ville allikevel aldri gå bort dit.

Men Hans Pinnsvin voktet svinene og eslene, og han var alltid lystig og satt i treet og blåste på sin sekkepipe. Nå hendte det at en annen konge kom reisende med sine tjenere og løpere, og han var også faret vill i skogen og visste ikke hvordan han skulle komme hjem igjen, fordi skogen var så stor. Da hørte han også den skjønne musikken langt borte, og undret seg over hva det vel kunne være. Og så sa han til sin løper at han skulle se etter hvor den kom fra. Da gikk løperen bort under treet, og han så hanen sitte der og Hans Pinnsvin på ryggen av den. Løperen spurte ham hva han gjorde der oppe. «Jeg gjeter mine esler og svin: Hva er ellers Deres ønske?» Løperen sa at de var faret vill og kunne ikke finne veien tilbake til kongeriket, og han spurte om han ikke kunne vise dem veien. Da kom Hans Pinnsvin med hanen ned fra treet, og sa til den gamle kongen at han ville vise ham veien, hvis han ville gi ham det som først møtte ham når han kom hjem til kongsgården. Kongen sa ja, og skrev under med sin hånd at Hans Pinnsvin skulle ha det. Da det var gjort, red han foran på hanen og viste ham veien, og kongen kom lykkelig og vel tilbake til sitt rike igjen. Da han kom hjem ble det stor glede; han hadde en eneste datter, som var overmåte vakker. Hun gikk ham imøte, falt ham om halsen, og kysset ham og gledet seg over at hennes gamle far kom hjem. Hun spurte ham også hvor i all verden han hadde vært så lenge. Da fortalte han henne at han hadde gått seg vill, og at han nesten ikke hadde funnet hjem igjen, men da han drog igjennom en stor skog hadde en som halvveis så ut som et pinnsvin og halvveis som et menneske sittet og ridd på en hane i et tre og blåst på sekkepipe, og han hadde hjulpet ham på rett vei igjen, men derfor hadde han lovt ham at han skulle få det som først møtte ham på kongsgården, og det var henne, og derfor var han nå så bedrøvet. Men hun lovte ham at hun gjerne skulle gå med når han kom, for sin gamle fars skyld.

grim108b

Men Hans Pinnsvin gjette sine svin, og disse svinene fikk igjen svin, og disse fikk igjen svin. Da sendte Hans Pinnsvin bud til sin far og sa at de skulle rømme alle svinestier i landsbyen, for nå kom han med en hjord svin som var så stor at enhver skulle få slakt som på noen måte kunne slakte. Da hans far hørte dette ble han bedrøvet, for han trodde at Hans Pinnsvin for lenge siden var død. Men Hans Pinnsvin satte seg på sin hane, drev svinene inn i landsbyen og lot dem slakte. Hu! Det ble en slakting og hakking så man kunne høre det en hel mil borte. Da sa Hans Pinnsvin: «La min hane bli brakt til smeden, far, og la smeden legge sko under den, så rir jeg bort og kommer aldri mere tilbake.» Da faren hørte at Hans Pinnsvin ikke mere ville komme tilbake, ble han glad og lot nye sko bli lagt under hanen.

Hans Pinnsvin red nå til det første kongeriket. Der hadde kongen befalt at hvis det kom en ridene på en hane med en sekkepipe under armen, da skulle de skyte på ham og hugge og stikke ham, for at han ikke skulle komme til slottet. Da nå Hans Pinnsvin kom ridende, fór de inn på ham med bajonettene, men han gav hanen av sporene, fløy avsted over porten, like til kongens vinduer, satte seg der og ropte til kongen at han skulle gi ham det han hadde lovt, ellers skulle han ta livet både av ham og hans datter. Da gav kongen sin datter gode ord og bad at hun skulle gå ut, for at hun kunne redde hans og sitt eget liv. Da kledde hun seg i hvite klær, og hennes far gav henne en vogn med seks hester for, og prektige tjenere, og gull og penger. Hun satte seg inn i vognen, og Hans Pinnsvin med sin hane og sekkepipe, satte seg ved siden av. Så tok de avskjed og reiste bort, og kongen tenkte at han aldri skulle få se henne mere. Men det gikk annerledes enn han tenkte, for da de var kommet et stykke fra byen, trakk Hans Pinnsvin henne ut av vognen og stakk henne med sine pigger til hun ble skikkelig blodig. Da sa han: «Det er lønnen for din falskhet, gå nå din vei, for jeg vil ikke ha deg.» Så jaget han henne hjem igjen, og hun var ydmyket for hele sitt liv.

Men Hans Pinnsvin red videre med sin hane og sekkepipe, og kom til det andre kongeriket hvor han også hadde vist kongen vei. Men denne kongen hadde befalt at når det kom en som så ut som Hans Pinnsvin, skulle de presentere gevær for ham og rope hurra, og føre ham til det kongelige slott. Men da nå prinsessen fikk se han, ble hun forskrekket, for han så så rar ut. Men hun tenkte at det var ingenting å gjøre med det, for hun hadde lovt sin far det. Hun tok imot Hans Pinnsvin og bød ham velkommen, og hun satte seg ved hans side. Da det nå ble aften og de skulle gå bort og legge seg, ble hun redd for hans pigger, men han sa at hun ikke skulle være redd, det skulle ikke skje henne noe ondt, og til den gamle kongen sa han at han skulle bestille fire mann, og de skulle våke ved sovekammerdøren og gjøre opp en stor ild. Og når han gikk inn i sovekammeret og ville legge seg i sengen, skulle han krype ut av sitt pinnsvinskinn og la det bli liggende foran sengen, men da skulle mennene hurtig springe til og kaste det på varmen, og passe på det til det var aldeles oppbrent. Da nå klokken slo elleve, gikk han inn i kammeret og trakk pinnsvinhudet av, og lot den ligge foran sengen. Så kom mennene og tok den hurtig og kastet den på varmen, og da den var oppbrent, da var han forløst og lå i sengen som et annet menneske, men han var kullsort som om han var svidd. Kongen sendte bud til sin lege, som gned ham inn med gode salver så han ble hvit, og da var han en vakker mann. Da prinsessen så dette ble hun glad, og de stod opp, spiste og drakk, og holdt bryllup, og Hans Pinnsvin fikk kongeriket av den gamle kongen.

Noen år etter tok han sin dronning med seg og reiste til sin far, og sa at han var hans sønn, men faren sa at han ikke hadde noen sønn. En gang hadde han hatt en, men han var født som et pinnsvin med pigger på, og hadde dratt ut i den vide verden. Da gav han seg til kjenne, og den gamle faren gledet seg og dro med ham til hans kongerike.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Hans mein Igel

Redigert av Karl-Robert Rønning.

Basert på den norske oversettelsen "Hans Pindsvin" av Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885). (Offentlig eiendom - public domain)

Kilde: Grimms Utvalgte Eventyr, 1914 (Nasjonalbiblioteket)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Otto Ubbelohde (1867-1922)

Kilde: http://www.onlinekunst.de/februarzwei/24_02_grimm_links.html

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.