Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI |AZW3|ODT  
 

Det var en gang en soldat som hadde tjent kongen tro i mange år. Men da krigen var over og soldaten, på grunn av alle de sår han hadde fått, ikke kunne tjene kongen mer, sa kongen til ham:

«Du kan dra hjem, jeg har ikke lenger bruk for deg. Penger får du ikke med deg, for lønn mottar bare de som gjør tjeneste hos meg.»

Da soldaten ikke visste hvordan han skulle tjene til sitt livs brød, gikk han sørgmodig bort, og gikk hele dagen og helt til kvelden, til han kom til en skog. Da mørket brøt fram, så han et lys. Han gikk nærmere og kom til et hus, og der bodde en heks.

«Gi meg en plass å sove og noe mat og drikke», sa han til henne, «ellers vil jeg sulte.»

«Åja?» svarte hun. «Hvem gir noe til en bortkommet soldat? Men jeg skal være barmhjertig og ta deg inn hvis du gjør hva jeg forlanger.»

«Hva forlanger du?» spurte soldaten.

«At du graver opp hagen for meg imorgen.»

Soldaten godtok det, og arbeidet den følgende dagen av alle krefter, men var ikke ferdig før det ble kveld.

«Jeg ser tydelig», sa heksen, «at du ikke kan dra videre idag. Jeg skal la deg bli en natt til, og for det skal du imorgen hugge en stabel ved i biter.»

Soldaten brukte hele dagen på dette, og på kvelden foreslo han for heksen å bli der nok en gang.

«Imorgen skal du bare gjøre et lite stykke arbeid. Bak mitt hus er en gammel vannløs brønn, i den har mitt lys falt ned. Det brenner blått og slukker ikke. Det skal du bringe tilbake til meg.»

Den neste dagen førte den gamle ham til brønnen og senket ham ned i en kurv. Han fant det blå lyset og gjorde tegn om at hun skulle trekke ham opp igjen. Hun trakk ham også en høyde, men da han var nær randen, rekte hun hånden ned og ville ta det blå lyset fra ham.

«Nei», sa han og merket hennes onde tanker. «Lyset gir jeg deg ikke før jeg står med begge bena på bakken.»

Da ble heksen fylt med raseri, slapp ham ned igjen i brønnen og gikk avsted.

Den stakkars soldaten falt uten skade ned på den fuktige grunnen, og det blå lyset brant videre, men hvordan kunne det hjelpe ham? Han så vel at han ikke kunne unnslippe døden. Han satt en stund ganske så trist, da han fiklet tilfeldig med sin lomme og fant tobakkspipen sin, som fortsatt var halvfull.

«Dette skal være din siste fornøyelse», tenkte han, dro den ut, tente på den med det blå lyset og tok til å røyke. Da røyken gikk rundt i hulen, sto det plutselig en liten svart mann foran ham og spurte:

«Hva befaler du, herre?»

[Illustrasjon]

«Hva har jeg deg å befale?» svarte soldaten ganske forundret.

«Jeg må gjøre alt», sa den lille mannen, «hva du forlanger.»

«Godt», sa soldaten. «Så hjelp meg først ut av denne brønnen.»

Den lille mannen tok ham i hånden og førte ham gjennom en underjordisk gang, og de glemte for all del ikke å ta med seg det blå lyset. Han viste ham underveis skatten som heksen hadde samlet sammen og skjult der, og soldaten tok med seg så mye gull som han kunne bære. Når han kom ovenpå, sa han til den lille mannen:

«Nå gå ned, bind den gamle heksa og før henne til domstolen.»

Om ikke lenge, så kom hun ridende på en villkatt med fryktelige skrik, fort som vinden, og det varte ikke lenge før den lille mannen var tilbake.

«Alt er gjort rede», sa han, «og heksen henger allerede i galgen. Herre, hva mer befaler du?» spurte den lille.

«I dette øyeblikk, ingenting», svarte soldaten. «Du kan dra hjem. Vær bare klar for hånden når jeg kaller deg.»

«Annet er ikke nødvendig», sa den lille mannen, «enn at du tenner pipen din med det blå lyset, så står jeg foran deg likedan.»

Ved det forsvant han bort fra hans øyne.

Soldaten vendte tilbake til byen hvorfra han hadde kommet. Han gikk til det beste vertshuset og lot det bli laget vakre klær til seg, så befalte han husverten gi et rom innredet så praktfullt som mulig. Da det var ferdig og soldaten hadde tatt det til seg, kalte han på den svarte lille mannen og sa:

«Jeg har tjent kongen tro, men han har sendt meg bort og latt meg sulte. Derfor vil jeg nå ta hevn.»

«Hva skal jeg gjøre?» spurte den lille.

«Sent på kvelden når kongsdatteren ligger i sengen, bring henne sovende hit, hun skal gjøre tjenerarbeid for meg.»

Den lille mannen sa: «For meg er det en enkelhet, med for deg er den en farlig ting, når det kommer ut vil det gå deg ille.»

Da klokken hadde slått tolv, fór døren opp, og den lille mannen kom inn med kongsdatteren.

«Aha, har du kommet?» ropte soldaten. «Gå i gang med arbeidet! Gå, hent kosten og fei værelset.» Da hun var ferdig, ble hun beordret å komme til hans lenestol. Han strekte sine føtter ut og sa: «Trekk av meg støvlene», og han kastet dem etterpå i hennes ansikt, og hun måtte plukke dem opp og gjøre dem rene og skinnende. Hun gjorde da alt som han befalte, uten motvilje, stum og med halvlukkede øyne. Ved det første hanegal bar den lille mannen henne igjen til det kongelige slott og tilbake til hennes seng.

Den neste morgenen, da kongsdatteren hadde stått opp, gikk hun til sin far og fortalte ham hun hadde hatt en underlig drøm. «Jeg ble båret gjennom gatene fort som lynet og brakt til rommet til en soldat, som jeg måtte tjene som tjenestepike, oppvarte og gjøre all slags gement arbeid, værelset måtte feies og støvlene pusses. Det var bare en drøm, og allikevel er jeg så trett som om jeg hadde gjort alt dette.»

«Drømmen kan ha vært sann», sa kongen. «Jeg vil gi deg et råd. Fyll din lomme med erter, og lag et lite hull i lommen. Blir du hentet igjen så faller de ut og etterlater et spor på gaten.»

Mens kongen sa dette, sto den lille mannen ved, ute av syne, og hørte alt sammen. På natten, mens den sovende kongsdatteren ble båret gjennom gatene, falt virkelig enkelte erter ut av lommen, men de laget ingen spor, fordi den listige lille mannen hadde tidligere spredt erter i alle gatene. Igjen måtte kongsdatteren gjøre tjenestearbeid helt til hanegal.

Kongen sende følgende morgen sine menn ut for å søke etter sporet, men det var forgjeves, for i alle gatene satt de fattige barna og plukket opp erter og sa: «Det har regnet erter inatt!»

«Vi må pønske ut noe annet», sa kongen. «Behold dine sko på når du legger deg til sengs, og når du kommer tilbake til stedet, gjem en der; jeg vil snart finne den.»

Den svarte lille mannen fikk med seg dette plottet, og da soldaten på kvelden forlangte ham igjen å bringe kongsdatteren, informerte han ham om det og sa at mot denne list kjente han ingen midler, og om skoen ble funnet hos ham, så kunne det gå ham ille.

«Gjør det jeg sier deg», svarte soldaten, og kongedatteren måtte også den tredje natten arbeide som en tjenestepike. Men hun gjemte, før hun ble brakt tilbake, en sko under sengen.

Den neste morgenen lot kongen det bli søkt i hele byen etter hans datters sko. Den ble funnet hos soldaten, og soldaten selv, som etter oppfordring fra den lille hadde kommet seg ut byporten, ble snart fanget og kastet i fengsel. Han hadde i flukten rent glemt det viktigste, det blå lyset og gullet, og hadde nå bare én dukat i lommen. Mens han nå, tynget med lenker, sto ved vinduet i sitt fengsel, så han en av sine kamerater gå forbi. Han banket på ruten, og da han kom bort, sa han:

«Vær så god å hent meg den lille bylten som jeg har latt ligge på vertshuset, jeg gir deg en dukat for det.»

Kameraten løpt dit, og brakte ham det han etterspurte. Så snart soldaten var alene, tente han sin pipe og lot den svarte lille mannen komme.

«Vær uten frykt», sa han til sin herre. «Gå dit hvor de fører deg og la alt skje, ta bare det blå lyset med.»

Den neste dagen ble rettsaken over soldaten holdt, og selv om han ikke hadde gjort noe ondt, dømte dommeren ham allikevel til døden. Da han nå ble ført bort, ba han kongen om et siste ønske.

«Hva da?» spurte kongen.

«At jeg på veien kan røyke en siste pipe.»

«Du kan røyke tre», svarte kongen. «Men tro ikke at jeg sjenker deg ditt liv.»

Da dro soldaten pipen sin ut og tente den med det blå lyset, og da et par ringer av røyk hadde steget opp, der sto den lille mannen der og hadde en liten kjepp i hånden, og sa: «Hva befaler du, min herre?»

«Slå den falske dommeren og hans konstabler i bakken, og spar heller ikke kongen som har behandlet meg så dårlig.»

Da fór den lille mannen som et lyn, sikk-sakk, her og der, og bare han rørte dem med sin kjepp, falt de rett i bakken og turde ikke mer å røre seg. Kongen ble redd, han la seg bedende ned, og om han bare beholdt livet gav han soldaten kongeriket og datteren til kone.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm. (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Das blaue Licht

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på:

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Ukjent

Kilde: Grimms Utvalgte Eventyr, 1914 (nb.no)

Antatt: Offentlig eiendom - public domain. Ta kontakt om du har informasjon.