Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var engang en prinsesse som var forferdelig stolt; når det kom en frier til henne, så gav hun ham noe å gjette på, og når han ikke kunne gjette det så ble han sendt bort med spott og skam. Hun lot også bekjentgjøre, at den som gjettet det hun spurte om skulle få henne til ekte, og det kunne komme hvem som ville. Nå var det etsteds tre skreddere sammen, og de to eldste mente at de hadde gjort så mangt et nett sting og hadde truffet det rette, derfor kunne det ikke slå feil, de traff det nok her også. Men den tredje var en liten dum tingest som ikke engang forstod sitt håndverk. Derfor sa de to til ham: «Bli du kun hjemme, for du rekker ikke langt med din lille forstand.» Men den lille skredder lot seg ikke overtale, og han sa, at nå hadde han engang satt seg det i hodet, og han skulle nok hjelpe seg. Og så gikk han avsted som om hele verden var hans.

De meldte seg nå alle tre hos prinsessen og sa at hun skulle komme frem med sine gåter og spørsmål, for nå var de rette folk kommet; de hadde en forstand så fin at man kunne tre den gjennom et nåløye. Da sa prinsessen: «Jeg har to slags hår på hodet, hvorledes er det farvet?»

«Ikke annet», sa den første, «det er hvitt og sort som salt og karve.»

Prinsessen sa: «Du har gjettet galt, nå kan den andre svare.»

Da sa den andre: «Er det ikke sort og hvitt, så er det brunt og rødt som min fars søndagskjole.»

«Galt gjettet», sa prinsessen. «Nå kan den tredje svare, jeg synes han ser ut til å vite det.»

Da trådte den lille skredder frem og sa: «Prinsessen har et sølvhår og et gullhår på hodet, og det er de to farver.»

Da prinsessen hørte det ble hun blek og var nærved å dåne av skrekk; for skredderlil hadde truffet det, og hun hadde sikkert trodd, at ikke noe menneske i den hele verden kunne gjette det. Da hun kom til seg selv igjen sa hun: «Dermed har du ennå ikke vunnet meg, du må ennå gjøre en ting. Nede i stallen ligger det en bjørn, den skal du sove med i natt. Er du da ennå i live skal du få meg til kone.» Hun tenkte nå at hun ville bli skredderen kvitt; for bjørnen hadde tatt livet av alle de mennesker den hadde fått fatt på.

Skredderen sa fornøyd: «Ja, det skal jeg nok gjøre.»

Da det nå ble kveld, ble skredderlil ført ned til bjørnen, og bjørnen ville også straks ha fatt på ham og gi ham en velkomsthilsen med sine labber. «Vent litt», sa skredderlil, «jeg skal snart få deg rolig.» Da grep han i lommen etter en håndfull valnøtter som om han ikke brød seg om noen ting, bet dem itu og spiste kjernene.

Da bjørnen så dette, fikk den også lyst på nøtter. Skredderen tok i lommen og rakte den en håndfull, men det var ikke nøtter, men runde stener. Bjørnen stakk dem i kjeften, men han kunne ikke bite dem itu hvormeget han enn bet og strevet. «Ei», tenkte den. «Du er dog en stor klodrian når du ikke engang kan bite en nøtt itu», og så sa den til skredderen: «Å, min venn, bit de nøtter itu for meg.»

«Der ser du hva du er for en kar», sa skredderlil. «Du har så stor en kjeft og kan allikevel ikke bite itu de små nøtter.» Da tok han stenen og puttet istedenfor den i en hast en nøtt i munnen, og knekk! Var den itu.

«Jeg må ennå engang prøve det», sa bjørnen. «Når jeg ser på det synes jeg det er ingen sak.»

Da gav skredderen den atter stenene, og bjørnen bet og arbeidet av alle livsens krefter; Gud give han hadde bitt dem itu! Da det var forbi, tok skredderen frem en fiolin under frakken og spilte et lite stykke. Da bjørnen hørte det, kunne den ikke bære seg, men begynte å danse, og da den hadde danset en stund syntes den at det var så morsomt at den sa til skredderen: «Si meg, er det vanskelig å lære å spille?»

grim114a

«Å nei, her kan du se, med den venstre fingrer jeg på strengene, og med den høyre fingrer jeg på strengene, det går lystig, hopp sa sa, si fallera!»

«Vil du lære meg det?» sa bjørnen. «Å spille slik, det ville jeg gjerne kunne, for så kunne jeg danse når jeg fikk lyst.»

«Hjertelig gjerne», sa skredderen, «når du har lyst til å lære det; men la meg se på dine labber, dine negler er skrekkelig lange, jeg må først skjære litt av dem.» Da hentet han en skruestikke, og bjørnen la sine labber i den, men skredderlil sa: «Bi nå litt, til jeg kommer igjen med saksen.» Og så lot han bjørnen brumme så meget den ville, la seg i en krok på en bunt strå og sov inn.

Da prinsessen om kvelden hørte bjørnen brumme så fælt, trodde hun at den nå gottet seg riktig, og at det var forbi med skredderen. Om morgenen stod hun meget fornøyd opp; men da hun ser ned til stallen, står skredderlil nok så lystig i døren og så frisk som en fisk i vannet. Da kunne hun ikke si et ord mere derimot, fordi hun offentlig hadde lovt det, og kongen lot spenne for en vogn; i den måtte hun kjøre til kirken med skredderen for å gifte seg med ham. Da de nå var kommet inn i vognen, gikk begge de andre skreddere, som var falske i sitt hjerte og ikke unte ham hans lykke, inn i stallen og skrudde bjørnen løs; den ble nå rasende og rente bak etter vognen. Da prinsessen hørte den brøle ble hun redd, og sa: «Akk bjørnen er etter oss og vil hente deg.»

Skredderen visste straks råd; han stillet seg på hodet, strakte benene ut av vognvinduet og ropte: «Ser du skruestikken; hvis du ikke går din vei så skrur jeg deg fast igjen.»

grim114b

Da bjørnen så det, snudde den om og løp sin vei, men skredderlil kjørte nok så rolig til kirken, og prinsessen ble vidd til ham, og hun levde så fornøyd med ham som en skoglerke. Den som ikke tror det, bøter en krone.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Vom klugen Schneiderlein

Redigert av Karl-Robert Rønning, basert på den norske oversettelsen "Om den kloke lille skrædder" fra Udvalgte Eventyr af Brødrene Grimm (1914) av Peter Christen Asbjørnsen (Offentlig eiendom - public domain)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustrasjon: Ukjent (Antatt: Offentlig eiendom - public domain. Ta kontakt om du har informasjon.)
Kilde: Nasjonalbiblioteket