Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det tjente engang tre gutter i en mølle, og i den bodde det bare en gammel møller, som hverken hadde kone eller barn. Da de nå hadde tjent i noen år hos ham, sa han til dem:

«Nå kan dere dra ut i verden, og den som kommer hjem igjen med den beste hest, ham vil jeg gi møllen.»

Men den tredje av guttene var minstetjener, ham holdt de andre for dum, og de unte ham ikke møllen, men han brydde seg heller ikke om den. De gikk da alle tre avsted med hverandre, og da de kom til en landsby, sa de to til den dumme Hans:

«Du kan gjerne bli her, du får så aldri i dine levedager noen hest.»

Men Hans gikk allikevel med dem, og da det ble mørkt, kom de til en hule hvor de la seg til å sove. De to kloke ventet til Hans hadde sovnet; da stod de opp, gikk sin vei og lot Hans ligge, og nå trodde de at de hadde gjort det riktig godt!

Da nå solen stod opp og Hans våknet, lå han i en dyp hule; han så seg overalt omkring og ropte: «Å Gud, hvor er jeg!?» Nå reiste han seg og kravlet ut av hulen, så kom han til en skog og tenkte: «Hvordan skal jeg nå få fatt på en hest!» Mens han gikk og tenkte på dette møtte han en liten fargekledd katt! Katten spurte:

«Hans, hvor vil du hen?»

«Å, du kan så allikevel ikke hjelpe meg.»

grim106a

«Ja, jeg vet nok hva du vil ha», sa katten. «Du vil ha en prektig hest. Følg med meg og tjen meg tro i syv år, så vil jeg gi deg en, som er så prektig at du aldri i dine levedager har sett maken til den.»

Da tok hun ham med seg til sitt forheksede slott, og han måtte tjene henne, og hver dag hugge kjøkkenved; til det fikk han en sølvøks, og kiler og sag av sølv, og en stor klubbe, men den var av kobber. Nå ja, han hugget kjøkkenved og ble hos henne, og hadde det godt både med mat og drikke, men aldri så han noen levende sjel uten den fargekledde katten.

Engang sa den til ham: «Gå nå hen og slå engen min og berg høyet», og gav ham så en sølvljå og en gullbryne, men bad ham at han endelig måtte levere alt sammen tilbake igjen. Hans gikk nå hen og gjorde slik katten hadde sagt, og da han var ferdig og hadde ljået og brynet til hus, spurte han om hun ennå ikke ville gi ham hans lønn.

«Nei», sa katten. «Du må ennå først gjøre en ting; se der har du tømmer av sølv og alt hva du behøver av sølv; derav må du først bygge meg et lite hus.»

Da bygget Hans huset ferdig og sa, at nå hadde han bygget huset ferdig og ennå ingen hest fått; men de syv år var nå forbi, og nær enda et halvt når. Katten spurte, om han ville se hennes hester. «Ja», sa Hans. Da åpnet hun huset, og da hun lukket døren opp, stod det tolv hester i stallen, og de var så stolte og blanke og glinsende at han kunne speile seg i dem, og hans hjerte hoppet i livet av glede derover.

Nå gav hun ham mat og drikke og sa: «Gå nå hjem, hesten din får du ikke med deg, men om tre dager kommer jeg og bringer den.» Han gav seg på veien til møllen. I all den tid hadde hun ikke gitt ham en ny kledning, men han måtte beholde sin gamle pjaltete drakt, som han hadde da han kom til, og i syv år var denne blitt både for kort og for trang. Da han nå kom hjem, så var også begge de andre møllergutter kommet hjem, og de hadde hver brakt med seg en hest, men den enes var blind og den andres var lam.

De spurte ham: «Hans, hvor har du din hest?»

«Om tre dager kommer den etter.»

Da lo de begge og sa: «Ja, du Hans, hvor vil du få en hest fra, det vil riktignok bli et underlig dyr!» Hans gikk inn i stuen, men mølleren sa, at han ikke fikk lov til å komme til bordet, for han var alt for pjaltete og ussel, det var skam om noen kom inn og fikk se det. Da gav de ham litt mat ute i gården, og da de skulle legge seg om kvelden, ville de to andre ikke gi ham sengerom, og tilsist måtte han krype inn i stallen og legge seg på litt halm. Da han våknet om morgenen, var alt de tre dager forbi, og det kom en vogn kjørende med seks hester for, så gilde at det skinte av dem, og en tjener førte den syvende hest til den fattige møllergutt; men ut av vognen steg en deilig kongedatter, og hun gikk inn i møllen, og denne kongedatter var den lille fargekledde katt, som minstetjeneren hadde tjent hos i syv år. Hun spurte mølleren, hvor den tredje møllergutt var henne. Da sa mølleren:

«Ham kan vi ikke la komme inn i møllen, for han er så ussel og fillete, og han ligger i stallen.»

Da sa kongedatteren at de straks skulle hente ham. De hentet ham også, og han måtte holde sine klær sammen for å skjule seg. Da lot kongedatteren tjeneren ta prektige klær frem, og de måtte vaske ham og kle ham på, og da han var ferdig, kunne ingen konge være vakrere å se. Nå ville jomfruen se hestene som de to andre møllergutter hadde brakt hjem; den ene var blind, den andre var lam. Så lot hun tjeneren bringe den syvende hest. Da mølleren så denne, sa han, at slik en hest var ennå aldri kommet i hans gård.

«Ja den tilhører den tredje møllergutt», sa kongedatteren.

«Da skal han også ha møllen», sa mølleren, men kongedatteren sa, at hesten skulle være hans og han kunne beholde møllen også, og nå tok hun sin trofaste Hans og satte i vognen og kjørte avsted med ham. Først kjørte hun nå til det lille hus med ham, som han hadde bygget med sølvverktøyet; det var blitt til et stort slott, og allting var av sølv og gull. Og der giftet hun seg med ham, og han ble så rik, at han hadde nok alle sine levedager.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Der arme Müllerbursch und das Kätzchen

Redigert av Karl-Robert Rønning, basert på den norske oversettelsen "Møllergutten og katten" fra Udvalgte Eventyr af Brødrene Grimm (1914) av Peter Christen Asbjørnsen (Offentlig eiendom - public domain)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustrasjon: Ukjent (Antatt: Offentlig eiendom - public domain. Ta kontakt om du har informasjon.)
Kilde: Nasjonalbiblioteket