Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

En ærlig soldat hadde tjent seg litt penger, og disse hadde han spart sammen fordi han var flittig og ordentlig og ikke satte dem overstyr på vertshusene som andre soldater. Nå var det to av hans kamerater, som i grunnen hadde et falskt hjerte og ville ta pengene fra ham, men de lot som de var meget gode venner med ham. Engang sa de til ham: «Hør, hva skal vi ligge her i byen etter, vi er jo innestengt som om vi var i slaveriet, og en kar som du, han kunne nok tjene en slump hjemme og ha det godt og vel.» Slik snakket de for ham sålenge til han endelig gav etter og lovte å reise med dem, men de to andre tenkte bare på å ta pengene fra ham når de var kommet utenfor byen. Da de nå hadde gått et stykke vei, sa de to: «Nå må vi ta av til høyre, hvis vi skal komme ut av landet.»

«Å, Gud bevare oss vel! Det går jo like tilbake til byen igjen, nei, vi må gå til venstre skal vi komme ut av landet.»

«Hva, blir du oppsetsig?» ropte de to og tok fatt på ham og slo ham, men det var ikke nok med det, de stakk også øynene ut på ham, slepte ham til galgen og bant ham fast til den. Så gikk de sin vei med de stjålne penger og vendte tilbake til byen.

Men den stakkars blinde visste ikke på hvilket fælt sted han var, han følte seg om og merket at han satt under en bjelke. Da trodde han det var et kors og sa: «Det var dog snilt av dem at de bandt meg under et kors, Gud er meg nær.» Og så begynte han inderlig å be til Gud.

Da det kunne være omtrent ved nattetider, hørte han det kom noe flagrende, og det var tre kråker som satte seg på bjelken. Deretter hørte han den ene si: «Hva godt nytt, søster?»

«Ja, hvis menneskene visste hva vi vet! Kongedatteren er syk, og den gamle konge har lovt henne til den som kan gjøre henne god igjen, men det kan ingen, for hun blir aldri frisk hvis hun ikke brenner den padde som sitter i dammen der og spiser den.»

Da sa den andre: «Ja, hvis menneskene visste hva vi vet: Inatt faller en dugg fra himmelen som det er slik legedom i, at den som er blind og trykker den på øynene får sitt syn igjen.»

Da sa også den tredje: «Ja, hvis menneskene visste hva vi vet! Padden hjelper kun en, og duggen hjelper ikke mange, men i byen er det stor nød, for alle brønner er uttørret, og det er ingen som vet at det blir det deiligste vannspring når de tar bort den store firkantede sten på torvet og graver under den.»

Da de tre kråker hadde sagt dette hørte han at det flagret, og de fløy da bort, men han løste litt etter litt båndene av seg, og så bukket han seg ned, brøt et par gresstrå av, og bestrøk sine øyne med duggen som var falt derpå. Straks fikk han sitt syn igjen, og månen og stjernene var på himmelen og han så at han stod ved siden av galgen. Deretter lette han etter potteskår og samlet så meget som han kunne få fatt på av den kostelige dugg, og da han hadde gjort det, gikk han til dammen, gravet en grøft så vannet rant ut, og tok padden, så brente han den til aske og gikk med den til kongsgården. Der gav han nå kongedatteren litt av asken, og da hun var blitt frisk forlangte han henne, som lovet var, til kone. Men kongen syntes ikke noe om ham fordi han var så dårlig kledd, og han sa, at den som ville ha hans datter, han måtte først skaffe byen vann; slik trodde han nå å bli kvitt ham. Men soldaten gikk hen og sa at de skulle ta bort den firkantede sten på torvet og grave etter vann under den. Det gjorde de også og kom snart til en skjønn kilde, og det var vann i overflod, men nå kunne kongen ikke lenger nekte ham sin datter, og de levde godt og vel sammen.

Engang da han gikk ut og spaserte i det grønne, møtte han begge sine fordums kamerater som hadde handlet så troløst mot ham. De kjente ham ikke, men han kjente dem straks igjen, gikk hen til dem og sa: «Se, jeg er deres forrige kamerat som dere så skammelig stakk øynene ut på, men Vårherre har vendt det til min lykke.»

Da falt de ned for ham og bad om nåde, og fordi han hadde et godt hjerte, forbarmet han seg over dem, tok dem med seg og gav dem mat og klær. Deretter fortalte ham dem hvorledes det var gått med ham, og hvorledes han var kommet til den ære; men da de hørte det hadde de ingen ro på seg, og ville også sette seg en natt under galgen, for at også de kunne høre noe godt nytt. Som de nå satt under galgen kom det også snart noe flagrende over deres hoder; det var de tre kråker. Den ene sa til den andre: «Hør, søster, noen må ha hørt på oss, for kongedatteren er frisk, padden er borte av dammen, og en blind har fått sitt syn igjen, og i byen er det gravet en ny brønn. Kom, la oss lete, kanskje kan vi finne ham.» Da fløy de ned og fant begge soldatene, og uten at de kunne hindre det, satt de på hodene og hakket øynene ut på dem, og de hakket dem så lenge i ansiktet at de var stendøde. Slik ble de liggende under galgen.

Da de nå ikke kom tilbake på et par dager, tenkte deres forrige kamerat: «Hvor mon de to nå vanker omkring henne?» Og så gikk han ut for å lete etter dem, men han fant ikke annet enn deres ben, disse bar han bort fra galgen og la dem i en grav.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Die Krähen

Redigert av Karl-Robert Rønning, basert på den norske oversettelsen "Kraakerne" fra Udvalgte Eventyr af Brødrene Grimm (1914) av Peter Christen Asbjørnsen (Offentlig eiendom - public domain)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell 4.0 Internasjonal lisens.