Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den ene av dem var vakker og flittig, men den andre var doven og stygg. Enken holdt allikevel mest av den stygge og dovne datteren, for hun var hennes rette barn, og den andre måtte utføre alt arbeidet og være tjenestepike i huset. Den stakkars piken måtte hver dag sette seg ved en brønn ute ved den brede landevei, og spinne så meget at blodet sprang ut av fingrene hennes.

Så hendte det en dag at spolen ble aldeles full av blod, og da piket bøyde seg ned mot brønnen for å vaske den ren, falt den ut av hånden hennes og ned i vannet. Da begynte den stakkars piken å gråte, og løp hen til stemoren og fortalte henne om den ulykken som var hendt henne. Stemoren skjente på henne, og var så grusom at hun sa:

«Har du latt spolen falle ned i brønnen skal du også hente den opp igjen!»

Da gikk piken igjen hen til brønnen. Hun visste ikke hva hun skulle finne på, og i sin angst hoppet hun til sist ned i brønnen for å hente spolen opp igjen.

Da hun kom ned i vannet ble hun bevisstløs, og da hun igjen kom til seg selv, var hun på en grønn eng. Engen var full av vakre blomster, og solen skinte så deilig. Hun gikk bortover engen, og kom til en bakerovn som var full av brød.

«Kjære, trekk oss ut, trekk oss ut, ellers brenner vi aldeles opp. Vi er stekt for lenge siden!» ropte brødene.

Da tok piken brødskyveren og fikk ut alle brødene. Etterpå gikk hun videre og kom til et tre, som hang aldeles full av epler.

«Kjære, ryst meg, ryst meg. Eplene er modne alle sammen!» ropte epletreet.

Og piken rystet treet så eplene falt ned. Det var som om det regnet, så mange epler var det. Men piken rystet like til det ikke fantes igjen et eneste eple på treet. Da hun så hadde lagt alle eplene sammen i en hop, gikk hun videre bortover stien.

Endelig kom hun til et lite hus. En gammel kone tittet ut av det, men siden hun hadde så store tenner, ble pike redd og ville løpe bort igjen. Men det ville den gamle konen ikke at piken skulle gjøre.

«Hva er det du er redd for, kjære barn?» spurte hun. «Bli bare hos meg, og hvis du vil utføre ordentlig alt arbeidet i huset, skal det gå deg riktig godt. Du må bare passe nøye på at du rer godt opp sengen min og rister putene så dunene fyker. Da snør det i verden, for jeg er Mor Hulda.»

grim024a

Da den gamle konen snakket så vennlig til henne, ble piken ikke redd lenger, og besluttet å bli i huset. Hun utførte også alt arbeidet til den gamle konens tilfredshet, og rystet alltid putene hennes så dunene føyk omkring som snøfloker. Men derfor hadde hun det også godt. Hun fikk så mye god mat som hun ville ha, og den gamle sa aldri et ondt ord til henne. Men da hun hadde vært hos Mor Hulda en tid, ble hun allikevel mer og mer sørgmodig. Hun visste i begynnelsen ikke selv hva som manglet henne, men til sist forsto hun at det var hjemlengsel hun led av. Hun hadde det her tusen ganger bedre enn hjemme, men allikevel lengtet hun hjem. Endelig tok hun mot til seg og fortalte den gamle konen hvordan det var med henne.

«Jeg lengter så hjem», sa hun. «Og selv om jeg har det så godt her nede, kan jeg dog ikke bli her lenger. Jeg må opp til slektningene mine igjen!»

Mor Hulda sa: «Jeg synes godt om at du lengter hjem igjen, og fordi du har tjent meg så trofast, vil jeg selv bringe deg opp.»

Hun tok etterpå piken ved hånden og førte henne hen foran en stor port. Porten ble lukket opp, og da piken stod like under den, falt det et veldig gullregn, og alt gullet ble hengene fast på piken, så hun ble aldeles dekkes med gull.

«Dette skal du ha fordi du har vært flittig», sa Mor Hulda, og så gav hun henne også igjen spolen som var falt ned i brønnen. Etterpå ble porten lukket, og piken var igjen oppe på jorden, ikke langt fra sin mors hus, og da hun igjen kom inn på gårdsplassen, satt hanen oppe på brønnen og ropte:

«Kykeliky!
Vår gyldne jomfru kommer på ny!»

Så gikk hun inn til sin mor, og siden hun var så bedekket med gull, ble hun vel mottatt av både henne og søsteren.

Hun fortalte nå alt som var hendt henne, og da moren hørte hvordan hun hadde fått den store rikdommen, ville hun gjerne skaffe sin andre stygge og dovne datter den samme lykke. Den stygge og dovne datteren måtte da sette seg ved brønnen å spinne, og for at hennes spole skulle bli blodig, stakk hun seg i fingeren og satte hånden inn i tornehekken. Etterpå kastet hun spolen ned i brønnen, og hoppet selv etter.

Slik som sin søster kom også hun til en grønn eng og gikk henover den samme stien. Da hun kom hen til bakerovnen ropte atter brødene: «Kjære, trekk oss ut, trekk oss ut, ellers brenner vi aldeles opp. Vi er stekt for lenge siden!»

Men den dovne piken ville ikke gjøre hva de bad henne om. «Jo, det skulle jeg riktignok sote meg til med også! – Nei takk! For meg kan dere gjerne bli i ovnen til dere er aldeles sorte!» sa hun. Og så gikk hun videre.

En stund etter kom hun til epletreet. «Kjære, ryst meg, ryst meg. Eplene er modne alle sammen!» ropte det.

Men den dovne piken brydde seg ingenting om hva treet bad om. «Nei takk! Eplene kunne jo falle like i hodet på meg!» sa hun. Og så gikk hun videre.

Da hun kom til Mor Huldas hus ble hun ikke redd, for hun hadde allerede hørt om konens store tenner, og så tok hun straks tjeneste hos henne.

Den første dagen var hun flittig og utførte alt som Mor Hulda bad henne om, for hun tenkte på alt det gullet hun kom til å få. Men den andre dagen begynte hun allerede å bli doven, og den tredje dagen var hun så doven at hun ikke ville stå opp om morgenen. Hun redde heller ikke opp Mor Huldas seng ordentlig, og rystet ikke putene så dunene føyk. Dette ble Mor Hulda snart lei av, og så sa hun opp piken. Men den dovne piken var vel tilfreds med det, for nå ville gullregnet komme, mente hun. Mor Hulda førte også henne hen til porten; men da hun stod under den, ble det ikke rystet gull over henne, men en stor kjele med bek.

«Dette er til belønning for din tjeneste!» sa Mor Hulda, og så smelte hun igjen porten.

grim024b

Da den dovne piken kom hjem igjen, var hun aldeles dekket med bek, og da hanen på brønnen så henne, ropte den:

«Kykeliky!
Vår bekete jomfru kommer på ny!»

Beket ble sittende fast på henne, og det gikk ikke av henne så lenge hun levde.


Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob Grimm (1785–1863) og Wilhelm Grimm (1786–1859). (Offentlig eiendom - public domain)

Original tittel: Frau Holle

Redigert av Karl-Robert Rønning.

Basert på:

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Arthur Rackham (1867-1939)

Kilde: The Fairy Tales of the Brothers Grimm, 1916 (archive.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.