Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en gang en pusekatt kalt Ribby som inviterte en liten hund kalt Dagny til te.

«Kom i god tid, min kjære Dagny,» sa Ribbys brev, «og vi vil ha noe så veldig godt. Jeg lager det i et paifat – et paifat med rosa kant. Du har aldri smakt noe så godt! Og du skal spise alt sammen! Jeg vil spise muffens, min kjære Dagny!» skrev Ribby.

Dagny leste brevet og skrev et svar: «Jeg vil komme med meget glede klokken kvart over fire. Men det er veldig rart. Jeg skulle akkurat til å invitere deg til å komme hit til kvelds, min kjære Ribby, til å spise noe helt vidunderlig.

«Jeg kommer svært punktlig, min kjære Ribby,» skrev Dagny; og så på slutten la hun til – «Jeg håper det ikke er mus?»

Og så tenkte hun det ikke var helt høflig. Så hun strøk ut «ikke er mus» og forandret det til «Jeg håper det vil bli fint,» og så gav hun brevet sitt til postmannen.

Men hun tenkte ganske mye på Ribbys pai, og hun leste Ribbys brev om og om igjen.

«Jeg er fryktelig redd det vil bli mus!» sa Dagny til seg selv – «Jeg kunne virkelig, virkelig ikke spise musepai. Og jeg må jo spise den, fordi det er et selskap. Og min pai skulle jo være kalv og skinke. Et rosa og hvitt paifat! Og slik er også mitt. Akkurat likt Ribbys fat. De ble begge kjøpt hos Tabita Tvittvik.»

Dagny gikk inn i sitt spiskammer og tok paien ned fra en hylle og så på den.

«Den er klar til å settes inn i ovnen. For en flott paiskorpe; og jeg puttet inn en liten sandkakeform av tinn til å holde skorpen oppe; og jeg lagde et hull i midten med en gaffel for å slippe ut dampen – Å, jeg skulle ønske jeg kunne spist min egen pai, i stedet for en pai laget av mus!»

Dagny vurderte og vurderte og leste Ribbys brev igjen –

«Et rosa og hvitt paifat – og du skal spise alt sammen. 'Du' betyr meg – så Ribby kommer ikke til å en gang smake paien selv? Et rosa og hvitt paifat! Ribby er nødt til å gå ut og kjøpe muffinsene... Å for en god ide! Hvorfor skulle jeg ikke skynde meg av gårde og sette min pai inn i Ribbys ovn når Ribby ikke er der?»

Dagny var ganske henrykt over sin egen kløkt!

I mellomtiden hadde Ribby mottatt Dagnys svar, og så snart hun visste at den lille hunden kunne komme – slengte hun sin pai inn i ovnen. Det var to ovner, en over den andre; noen andre knotter og håndtak var bare dekorative og ikke til å åpne. Ribby satt paien inn i den nedre ovnen; døren var veldig stiv.

«Ovnen på toppen steker for raskt,» sa Ribby til seg selv. «Det er en pai av høyst delikat og mør mus kvernet sammen med bacon. Og jeg har tatt ut alle benene; fordi Dagny ble nesten kvalt av et fiskeben sist gang jeg holdt et selskap. Hun spiser litt raskt – med store munnfuller. Men er en svært fornem og elegant liten hund; langt overlegent selskap til kusine Tabita Tvittvik.»

Ribby la på noe kull og feide rundt peisen. Så tok hun med seg en kanne til brønnen for å hente vann til å fylle kjelen.

Så begynte hun å gjøre rommet i stand, for det var ikke bare et kjøkken men et stuerom også. Hun ristet mattene ut av frontdøren og la dem pent; peisteppet var av kaninskinn. Hun tørket støv av klokken og ornamentene på peishylla, og hun polerte og gned bordene og stolene.

Så spredde hun en veldig ren hvit duk på bordet, og satte ut hennes beste porselenstesett som hun hentet ut av veggskapet nær ildstedet. Tekoppene var hvite med et mønster av rosa roser, og middagstallerkenene var hvite og blå.

Da Ribby hadde gjort klart bordet tok hun en mugge og en blå og hvit tallerken, og gikk ut nedover engen til bondegården for å skaffe melk og smør.

bp07aa

Når hun kom tilbake tittet hun inn i den nederste ovnen. Paien så veldig komfortabel ut.

Ribby tok på seg sjal og kyse og gikk ut igjen med en kurv, til landsbybutikken for å kjøpe en pakke med te, sukkerbiter for ett pund, og en krukke med marmelade.

Og akkurat på samme tid kom Dagny ut av sitt hus, i andre enden av landsbyen.

Ribby møtte Dagny halvveis ned i gaten, og hun bar også en kurv, dekket med et klede. De bukket bare til hverandre; de snakket ikke, fordi de skulle ha et selskap senere.

Så snart Dagny hadde kommet rundt hjørnet ute av syne – så løp hun! Rett bort til Ribbys hus!

Ribby gikk inn i butikken og kjøpte det hun trengte, og kom ut etter litt hyggelig sladder med kusine Tabita Tvittvik.

Kusine Tabita var foraktelig i samtaler etterpå –

«En liten hund, ja! Akkurat som om det ikke var noen KATTER i landsbyen! Og en pai til ettermiddagste! Bare tanken på det!» sa kusine Tabita Tvittvik.

Ribby gikk videre til Teodor Bakers butikk og kjøpte muffinsene. Så gikk hun hjem.

Det så ut til å være en slags romsterende lyd ved bakdøren når hun kom inn av frontdøren.

«Jeg skjønner det ikke er paien jeg hører: men skjeene er i alle fall innelåst,» sa Ribby.

Men det var ingen der. Ribby åpnet den nederste ovnsdøren med litt vanskelighet, og vendte på paien. Det begynte å dufte nydelig av bakt mus!

I mellomtiden hadde Dagny forsvunnet ut av bakdøren.

«Det er en veldig merkverdig ting at Ribbys pai ikke var i ovnen når jeg la min inn! Og jeg kan ikke finne den noe sted. Jeg har lett over hele huset. Jeg la min pai inn i den fine varme ovnen på toppen. Jeg kunne ikke skru på noen av de andre håndtakene. Jeg tror at de alle er falske,» sa Dagny, «men jeg skulle ønske jeg kunne fjernet paien laget av mus! Jeg kan ikke forestille meg hva hun har gjort med den. Jeg hørte Ribby komme og jeg måtte løpe ut av bakdøren!»

Dagny dro hjem og børstet sin vakre, sorte pels. Og så plukket hun en bunke blomster i hagen sin som en presang til Ribby, og fikk tiden til å gå helt til klokken slo fire.

Ribby – etter å ha forsikret seg selv ved å sjekke nøye at det virkelig ikke var noen som gjemte seg i skapet eller på spiskammerset – gikk ovenpå for å skifte klærne sine.

Hun tok på seg en lilla silkekjole til selskapet, og et brodert musselinforkle og krage.

«Det er veldig rart,» sa Ribby, «jeg trodde ikke at jeg lot den skuffen stå åpen. Har noen prøvet ut vottene mine?»

Hun kom ned igjen, og lagde en kopp te, og hang tekanna over varmen. Hun tittet igjen inn i den nedre ovnen, paien hadde blitt nydelig brun, og den var rykende varm.

Hun satt seg ned foran ilden og ventet på den lille hunden. «Jeg er glad jeg brukte den nederste ovnen,» sa Ribby, «den øverste ville garantert blitt alt for varm. Jeg lurer på hvorfor den skapdøren var åpen. Kan det virkelig ha vært noen i huset?»

Helt presis klokken fire dro Dagny avgårde til selskapet. Hun løp så fort gjennom landsbyen at hun kom for tidlig, og hun måtte stå litt og vente i gaten som leder ned til Ribby's hus.

«Jeg lurer på om Ribby har tatt min pai ut av ovnen ennå,» sa Dagny, «og hva som kan ha skjedd med den andre paien laget av mus?»

Klokken kvart på fire, på minuttet, kom det en høyst fornem liten tappedi-tapp. «Er Fru Ribsten hjemme?» spurte Dagny fra inngangspartiet.

«Kom inn! Og hvordan har du det, min kjære Dagny?» ropte Ribby. «Jeg håper å se at alt er godt?»

«Takk skal du ha, svært godt må jeg si. Og hvordan har du det, min kjære Ribby?» sa Dagny. «Jeg har brakt deg noen blomster. For en nydelig duft av pai!»

«Å, for noen vakre blomster! Ja, det er mus og bacon!»

«Ikke snakk om mat, min kjære Ribby,» sa Dagny. «For en nydelig hvit teduk!... Er den bra nok stekt? Er den fortsatt i ovnen?»

«Jeg tror den trenger ennå fem minutter,» sa Ribby. «Bare litt lengre; jeg skal hente ut teen mens vi venter. Bruker du sukker, min kjære Dagny?»

«Å ja takk, min kjære Ribby. Og kunne jeg be om en sukkerbit oppå min nese?»

«Med glede, min kjære Dagny; så vakkert du ber! Å, hvor søt og pen!»

Dagny satt seg opp med sukkeret på nesen og sniffet –

«Hvor godt den paien lukter! Jeg elsker virkelig kalv og skinke – jeg mener selvsagt mus og bacon –»

Hun mistet sukkeret i forvirring, og måtte gå på jakt under tebordet, så hun så ikke hvilken ovn Ribby åpnet for å ta ut paien.

Ribby satte paien på bordet. Det var en svært velsmakende lukt.

Dagny kom ut fra under bordduken og gumlet sukker, og satte seg opp på en stol.

«Jeg vil først kutte paien for deg. Jeg skal ha muffins og marmelade,» sa Ribby.

«Foretrekker du virkelig muffins? Husk tinnformen!»

«Unnskyld meg?» sa Ribby.

«Skal jeg sende deg marmeladen?» sa Dagny i en fart.

Paien viste seg å være ekstremt smakfull, og muffinsene lette og varme. De forsvant raskt, spesielt paien!

«Jeg tror» – (tenkte Dagny til seg selv) – «Jeg tror det vil være smart hvis jeg forsynte seg selv med paien. Selv om Ribby ikke så ut til å merke noe når hun kuttet den. Slike små finmalte stykker som har blitt bakt inn! Jeg husket ikke at jeg hadde kverner opp så godt. Jeg antar dette er en raskere ovn enn min.»

«Så hurtig Dagny spiser!» tenkte Ribby til seg selv mens hun smurte sin femte muffins.

Paifatet ble raskt tommere! Dagny hadde hatt fire porsjoner allerede, og rotet rundt med skjeen. «Litt mer bacon, min kjære Dagny?» sa Ribby.

«Ellers takk, min kjære Ribby. Jeg sjekket bare etter tinnformen.»

«Tinnformen, min kjære Dagny?»

«Tinnformen som holdt oppe paiskorpen,» sa Dagny og rødmet under sin sorte frakk.

«Å, jeg la ikke en inn, min kjære Dagny,» sa Ribby. «Jeg tror ikke det er nødvendig i pai laget av mus.»

Dagny fomlet med skjeen – «Jeg kan ikke finne den!» sa hun urolig.

«Det er ingen tinnform,» sa Ribby, tydelig i villrede.

«Jo, det er, min kjære Ribby. Hvor kan den har forsvunnet?» sa Dagny.

«Det er ingen der, helt sikkert, min kjære Dagny. Jeg missliker tinnartikler i puddinger og pai. Det er høyst uønsket – (spesielt når folk svelger i store klumper!)» la hun til med lavere stemme.

Dagny så svært forskremt ut, og fortsatte å grave på innsiden av paifatet.

«Min grantante Kvintina (bestemor til kusine Tabita Tvittvik) – døde av et fingerbøl i en juleplumpudding. Jeg legger aldri noen artikler av metall i mine puddinger eller paier.»

Dagny så forferdet ut, og vendte om på paifatet.

«Jeg har bare fire tinnformer, og de er alle i skapet.»

Dagny gav fra seg et hyl.

«Jeg kommer til å dø! Jeg kommer til å dø! Jeg har svelget en tinnform! Å, min kjære Ribby, jeg føler meg så virkelig syk.»

«Det er umulig, min kjære Dagny. Det var ingen tinnform.»

Dagny jamret og klynket og vugget seg selv frem og tilbake.

«Å, jeg føler meg så forferdelig, jeg har svelget en tinnform!»

«Det var ingenting i paien,» sa Ribby alvorlig.

«Jo det var det, min kjære Ribby, jeg er sikker på at jeg har svelget den!»

«La meg støtte deg opp med en pute, min kjære Dagny. Hvor tror du at du føler den?»

«Å jeg føler seg så syk over hele meg, min kjære Ribby. Jeg har svelget en stor sandkakeform av tinn med en skarp taggete kant!»

«Skal jeg hente doktoren? Jeg må bare låse inn skjeene!»

«Å ja, ja! Hent Dr. Markotty, min kjære Ribby: Han er selv en paielsker, han vil helt sikkert forstå.»

Ribby satte Dagny ned i en lenestol foran peisen, og gikk ut og skyndte seg til landsbyen for å se etter doktoren.

Hun fant ham ved smia.

Han var opptatt med å legge rustne spiker inn i en flaske med blekk, som han hadde fått tak i på posthuset.

«Skinke? Ha! HA!» sa han, med hodet til siden.

Ribby forklarte at hennes gjest hadde svelget en tinnform.

«Spinat? Ha! HA!» sa han, og fulgte henne med glede.

Han hoppet så raskt at Ribby måtte løpe. Det var høyst iøynefallende. Hele landsbyen kunne se at Ribby hentet doktoren.

«Jeg visste de kom til å overspise!» sa kusine Tabita Tvittvik.

Men mens Ribby hadde vært på jakt etter doktoren – hadde en merkelig ting skjedd med Dagny, som var blitt latt til seg selv foran peisen mens hun stønnet og gryntet og følte seg svært ulykkelig.

«Hvordan kunne jeg ha svelget den! Slik en stor ting som en tinnform!»

Hun reiste seg opp og gikk til bordet, og sjekket innsiden av paifatet igjen med skjeen.

«Nei, det er ingen tinnform, og jeg la en i. Og ingen har spist pai foruten meg, så jeg må ha svelget den!»

Hun satte seg ned igjen og stirret med anger på risten. Flammene sprakte og danset, og noe siss-s-slet!

Dagny spratt opp! Hun åpnet døren til den øvre ovnen. Ut steg en rik dampende smak av kalv og skinke, og der sto en fin brun pai, – og gjennom et hull i toppen av paiskorpen der fikk man et glimt av en liten sandkakeform av tinn!

Dagny dro pusten dypt –

«Da må jeg ha spist MUS!... Ikke rart jeg føler meg syk... Men kanskje jeg burde hatt det verre hvis jeg virkelig hadde svelget en tinnform!» reflekterte Dagny – «For en svært pinlig ting å måtte forklare til Ribby! Jeg tror jeg vil legge min pai i bakgården og ikke si noe om det. Når jeg går hjem vil jeg løpe rundt og ta den med.» Hun la den utenfor bakdøren, satte seg ned igjen ved peisen, og lukket sine øyne. Når Ribby kom med doktoren så hun ut til å sove tungt.

«Skinke, ha, HA?» sa doktoren.

«Jeg føler meg mye bedre,» sa Dagny etter å ha våknet med et rykk.

«Det er jeg i sannhet glad for å høre! Han har brakt deg en pille, min kjære Dagny!»

«Jeg tror jeg skulle følt meg mye bedre om han bare sjekket pulsen min,» sa Dagny og trakk seg bort fra skjæra, som hadde med seg noe i sitt nebb.

«Det er bare en brødpille, du kan like gjerne ta den. Drikk litt melk, min kjære Dagny!»

«Skinke? Skinke?» sa doktoren mens Dagny hostet og harket.

«Ikke si det en gang til!» sa Ribby i sinne – «Her, ta litt brød og syltetøy, og kom deg ut i hagen!»

«Skinke og spinat! Ha ha HA!» ropte dr. Markotty triumferende på utsiden av bakdøren.

«Jeg føler meg svært mye bedre min kjære Ribby,» sa Dagny. «Tror du nok ikke at jeg bør dra hjem før det blir mørkt?»

«Det kan være smart, min kjære Dagny. Jeg vil låne deg et varmt sjal, og du kan bruke min arm.»

«Jeg kunne aldri tenke meg å være deg til bry. Jeg føler seg fantastisk mye bedre. En pille fra dr. Markotty –»

«Det er i sannhet høyst beundringsverdig hvis den har kurert deg for en tinnform! Jeg kommer til å ringe rett etter frokost og spørre hvordan du har sovet.»

Ribby og Dagny sa et kjærlig farvel, og Dagny skynde seg hjemover. Halvveis oppe langs gaten stoppet hun og så tilbake. Ribby hadde gått inn og lukket døren. Dagny snek seg gjennom gjerdet og løp rundt til baksiden av Ribbys hus, og tittet inn i hagen.

Oppe på taket til grisebingen satt dr. Markotty og tre kaier. Kaiene spiste paiskorpe, og skjæren drakk sausen ut av en tinnform.

«Skinke, ha, HA!» ropte han mens han så Dagnys lille sorte nese titte rundt hjørnet.

Dagny løp hjem og følte seg usedvanlige tåpelig!

Da Ribby kom ut etter et spann med vann til å vaske opp tesakene, så fant hun et rosa og hvitt paifat som lå knust i midten av hagen. Tinnformen var under pumpen, hvor dr. Markotty hadde i all omtenksomhet lagt den.

Ribby stirret forskrekket – «Har du noen gang sett noe slikt! Så det var virkelig en tinnform?... Men mine tinnformer er alle i kjøkkenskapet. Nei nå har jeg aldri!... Neste gang jeg ønsker å ha et selskap – da inviterer jeg kusine Tabita Tvittvik!»

SLUTT


Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.

Originaltittel: The Tale of the Pie and the Patty-Pan

Originaltekst og illustrasjoner: Beatrix Potter (Offentlig eiendom - public domain)

Oversatt av: Karl-Robert Rønning

Opprinnelig kilde: Project Gutenberg - Free ebooks
http://www.gutenberg.org/ebooks/15234

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with almost no restrictions whatsoever. You may copy it, give it away or re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included with this eBook or online at www.gutenberg.org