Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en gang fire små kaniner, og deres navn var –

      Flopsi,
    Mopsi,
  Bomulldott
og Petter.

De bodde med sin mor på en sandbanke, under røttene til et veldig stort furutre.

«Nå mine kjære», sa gamle Fru Kanin en morgen, «dere kan gå ut på jordene og ned på landeveien, men ikke gå inn i Herr McGregors hage: Deres far hadde en ulykke der, og han ble puttet i en pai av Fru McGregor.»

«Løp nå avgårde, og ikke bli med på noen narrestreker. Jeg drar ut.»

Så tok Fru Kanin en kurv og sin paraply, og gikk gjennom skogen til bakeren. Hun kjøpte et stykke grovt brød og fem rosinboller.

Flopsi, Mopsi og Bomulldott, som var snille små kaniner, gikk ned til landeveien og samlet bjørnebær.

Men Petter, som var svært uskikkelig, løp straks avgårde til Her McGregors hage, og klemte seg gjennom porten!

Først spiste han noe kål og noen franske bønner, og så spiste han noen reddikker.

Og så, fordi han følte seg kvalm, gikk han for å se etter noe persille.

Men rundt hjørnet på enden av et agurkbed, der møtte han selvfølgelig selveste Herr McGregor.

Herr McGregor lå på sine hender og knær og plantet nykål, men han hoppet opp og løp etter Petter, viftet en rake og ropte ut: «Stopp tyv!»

Petter var helt fryktelig skremt. Han løp rundt over hele hagen, for han hadde glemt veien tilbake til porten.

Han mistet en av sine sko blant kålen, og den andre blant potetene.

Etter å ha mistet dem, løp han på fire bein og beveget seg raskere, så jeg tror han hadde klart å slippe helt unna hadde det ikke vært for at han uheldigvis løp inn i et stikkelsbærnett, og hektet fast de store knappene på jakken sin. Det var en blå jakke med bronseknapper, ganske ny.

Petter tenkte at nå var alt håp ute, og felte store tårer. Men hans gråt ble overhørt av noen vennlige spurver, som fløy til ham i stor spenning, og ba ham å gi alt han hadde.

Herr McGregor kom opp med en stor sil han planla å sette over Petter; men Petter fikk vrikket seg løs akkurat i tiden, og lot jakken bli igjen.

Og han løp inn i redskapsboden, og hoppet oppi en vannkanne. Den ville vært et flott sted å gjemme seg i, hadde den ikke hatt så mye vann i seg.

Herr McGregor var ganske sikker på at Petter var et eller annet sted i redskapsboden, kanskje gjemt under en blomsterpotte. Han begynte å vende dem nøye om, og tittet under hver.

Da nyste Petter – «Atsjo!» Herr McGregor var straks etter ham.

Og han prøvde å trampe sin fot på Petter, som hoppet ut av et vindu, og ødela tre potteplanter. Vinduet var for lite for Herr McGregor, og han var lei av å løpe etter Petter. Han gikk tilbake til sitt arbeid.

Petter satt seg ned for å hvile. Han var forferdelig andpusten og skalv av frykt, og han hadde ikke noen idé om hvilken vei han skulle gå. Han var også veldig fuktig etter å ha sittet i den vannkannen.

Etter en stund begynte han å vandre rundt, gikk hipphopp – hipphopp – men ikke spesielt raskt, og så seg rundt.

Han fant en dør langs en vegg; men den var låst, og det var ikke plass nok til at en feit liten kanin kunne ha klemt seg gjennom.

En gammel mus løp inn og ut over steinene på dørsvilla, og bar erter og bønner til sin familie i skogen. Petter spurte henne om veien til porten, men hun hadde slik en stor ert i sin munn at hun ikke kunne svare. Hun ristet bare på hodet til ham. Petter begynte å gråte.

Så prøvde han å finne veien rett over hagen, men han ble mer og mer forvirret. Nå kom han over en dam hvor Herr McGregor fylte sine vannkanner. En hvit katt satt og stirret på noen gullfisk, hun satt veldig, veldig stille, men nå og da vrikket hun med toppen av halen som om den var levende. Petter tenkte det best å gå bort uten å snakke til henne; han hadde hørt om katter fra sin fetter, lille Benjamin Blom.

Han gikk tilbake mot redskapsboden, men plutselig, ganske nær ham, hørte han lyden av en rake – skr-r-atsj, skratsj, skratsj, skratsj. Petter krympet seg sammen under buskene. Men så, når ingenting hendte, kom han ut og klatret opp på en trillebår og tittet over. Det første han så var Herr McGregor som raket løk. Hans rygg var vendt mot Petter, og ovenfor ham var porten!

Petter gikk svært stille ned fra trillebåren; og begynte å løpe så raskt som han bare kunne, langs en rett gangvei bak noen solbærbusker.

Herr McGregor fikk øye på ham ved hjørnet, men Petter brydde seg ikke. Han smatt under porten, og var endelig trygg i skogen utenfor hagen.

Herr McGregor hang opp den lille jakken og skoene som et fugleskremsel for å skremme svarttroster.

Petter sluttet ikke å løpe og så seg ikke tilbake før han var hjemme ved det store furutreet.

Han var så trøtt at han falt ned på den fine myke sanden på gulvet i kaninhullet og lukket sine øyne. Hans mor var svært opptatt med å lage mat. Hun lurte på hva han hadde gjort med sine klær. Det var den andre lille jakken og paret med sko som Petter hadde mistet på to uker!

Jeg må dessverre si at Petter ikke var frisk på kvelden.

Hans mor la ham til sengs, og laget noe kamillete; og hun gav en dose av den til Petter!

«En spiseskje skal tas ved leggetid.»

Men Flopsi, Mopsi og Bomulldott hadde brød og melk og bjørnebær til kveldsmat.

SLUTT


Et eventyr av Beatrix Potter (1866-1943). (Offentlig eiendom - public domain)

Originaltittel: The Tale of Peter Rabbit

Norsk oversettelse: Karl-Robert Rønning

Basert på: The Tale of Peter Rabbit, 1902 (gutenberg.org)

Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.


Illustratør: Beatrix Potter (1866-1943)

Kilde: The Tale of Peter Rabbit, 1902 (gutenberg.org)

Public Domain Mark
Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.