Høyreklikk for å laste ned: TXT | PDF | EBUP | MOBI  
 

Det var en gang en fisker som var så åndelig innstilt at han stolte helt og holdent på Gud i alle situasjoner. Hva det enn skulle være, var han viss på at Gud skulle ordne saken.

Etter mange år var fiskeren fortsatt ikke gift, og det syntes ikke hans mor om. Derfor gikk hun til smeden i byen, for hun visste han hadde en ugift datter. Hun tok jenta med seg og presentere henne for sønnen:

«Se her, gutten min, har du en vakker kone. Se håret er mørkere en granat, se hvor klare hennes øyne er, og av en solid slekt.»

Men fiskeren ristet på hodet og sa: «Jeg er viss på at Gud vil ordne meg en kone. Om Han sender meg denne jenta er hun min. Men hvem er så du som søker å påvirke Hans vilje?»

Dermed måtte moren gå bort med jenta. Men det stoppet ikke henne. Hun gikk til slakteren i byen, for hun visste at også han hadde en ugift datter. Hun tok jenta med seg og presenterte henne for sønnen:

«Se her, gutten min, har du en vakker kone. Se håret er rødt som ild, se hvor møysomme hennes øyne er, og av en god slekt.»

Men fiskeren ristet nok en gang på hodet og sa: «Jeg er viss på at Gud vil ordne meg kone. Om Han sender meg denne jenta er hun min. Hvem er så du?»

Dermed måtte også denne jenta bli sendt tilbake. Men hans mor hadde fortsatt ikke mistet håpet. Hun talte med menneske etter menneske, og la inn det ene gode ord etter det andre om sin sønn. Ryktene spredte seg om denne dyktige fiskeren, og til slutt nådde det selveste borgemesteren. Han hadde også en ugift datter. Han kalte moren inn og meddelte at en så flott fisker var verdig hans vakre barn, og sammen gikk moren og borgemesteren til fiskeren for å presentere henne:

«Se her, gutten min», sa moren. «Her har du en virkelig vakker kone. Se håret skinner som solen, se hvor kloke hennes øyne er, og en rikere slekt finner du aldri.»

«Ordene om deg har nådd mitt øre», fortalte borgemesteren. «Jeg hører ikke annet enn godt om deg og din praksis. Du jobber solid, er gode mot dine medarbeidere, og går i kirken hver søndag. Du vil gjøre meg stolt som svigersønn.»

Men fortsatt ristet fiskeren på hodet og sa: «Ja, dere strever med stort og smått dere. Men forstår ingen mitt hjerte? Jeg setter ikke min lit til mennesker, men til Gud. Om Han sender meg denne jenta er hun min.»

Da var det ikke mer moren søkte å gjøre, og alle tre jentene led kjærlighetssorg i lange tider.

Fiskeren dro fortsatt ut på sjøen med sitt mannskap til faste tider hver uke, kom hjem med fangsten, og solgte fisken på brygga. Han tjente bra, led ingen nød og gav fast tiende til kirken. Men etter som årene gikk ble båten i stadig dårligere fatning, så mannskapet fryktet for sin sikkerhet.

Den eldste ba da fiskeren om å finne seg en ny båt. Men han svarte: «Gud vil gi meg en ny båt om så var nødvendig.» Men da mannen ikke hadde like stor tro som ham, turde han ikke lenger jobbe ombord, og han forlot fiskeren.

Tiden gikk og ingen ny båt kom hans vei. Da ba den neste i mannskapet så inderlig om han ikke kunne skaffe seg en ny båt. Men fiskeren svarte: «Gud vil gi meg en ny båt om jeg trenger det.» Og denne mannen sluttet også.

Tiden gikk, pengene strømte på, men ingen ny båt kom hans vei. Til slutt kom også den yngste og siste i mannskapet og ba og tryglet så meget han visste om ikke fiskeren kunne kjøpe seg ny båt. Men fiskeren sto på sitt. Han sa: «Gud er min forsørger. Hvis jeg trenger ny båt vil han gi meg det, og det vil være til vitnesbyrd for Ham.»

Siden da reiste fiskeren alene ut på sjøen og dro i land fisken. Men han var tilfreds. Han kunne ikke dra i land like store mengder som før, men inntekten var fortsatt god og han led ingen nød.

Da kom det en dag en fryktelig storm, og mange lot sine båter stå. Men fiskeren stolte på at Gud ville beskytte ham også denne natten. Han tok på seg klærne, snurret hetten godt rundt hodet og dro ut. På veien ned kom hans mor. «Å kjære deg», ba hun. «Ikke dra ut i dette været. Stormen er stor, og båten i dårlig fatning. Vær så snill å bli.»

«Gud er min beskytter», svarte fiskeren og gikk videre. Hun falt ned og ba inderlig om at han skulle la reisen være. Da refset han hennes vantro og lot henne stå alene i regnet.

Nede ved havna sto hans tre tidligere medarbeidere og ventet på ham. «Kjære deg, du som var vår sjef i så mange år og aldri behandlet oss med urett, ikke dra ut i denne stormen. Du vil sannelig gå under.»

«Gud er min beskytter», svarte han. «Dere har ingenting å frykte. Så sant Gud lever er jeg under Hans vern.»

Da fiskeren kom ut på bryggen så han at båten hadde revet seg løs fra land. Ut på havet, der drev båten alene blant de strie bølger. Straks hoppet fiskeren ut i nærmeste robåt, kuttet løs tauene og rodde med all makt ut mot fiskebåten sin. Bølgene rev og slet i robåten, hvert vindkast ønsket å dra ham bort. Men fiskeren hadde stor styrke etter mange års hardt arbeid. Han kjempet mot bølgene, og etter mye strev overvant han deres krefter. Med takkesang i munnen steg han opp i fiskebåten sin, startet motoren og dro utover.

krr006a

Det var i sannhet et voldsomt uvær der ute. For hver bølge han passerte fant han en større en. Vinden slo i rutene og dro i hver dør. Vannet slo inn over dekket og fylte båten. Til slutt klarte ikke det gamle skroget mer, og fiskeren så båten synke under seg. Mens han lå i det kalde vannet ba han til Gud, og takket etterpå for bønnesvaret som skulle komme – slik han hadde lært. Så ble han liggende i vannet og vente på Guds mirakel.

Da kom det en liten skute forbi. Den hadde kommet langveis ifra og søkte etter ly i havna. Da de så fiskeren i vannet ropte de «Mann over bord!» og gjorde klar redningslina til kast. Men fiskeren tok den ikke imot.

Han ropte tilbake: «Ikke la dere friste! Gud vil utfri meg!»

Dette syntes mannskapet dårlig om, og kastet lina igjen. Men fortsatt tok ikke fiskeren imot. Da hadde de ikke annet valg enn å dra videre.

Etter litt kom det en kystvakt forbi i sin lille båt. Han hadde hørt beskjed om en mann som lå i vannet, og var overlykkelig over å ha funnet ham så fort. Han strakte ut hånden til fiskeren og sa: «Kom! La meg hjelpe deg i land.»

«Ikke la deg friste. Jeg har allerede gitt min bønn. Gud vil utfri meg.»

Og det var ingenting kystvakten kunne gjøre. Han prøvde å gripe fiskeren med makt, men var ute av stand til å stå imot hans styrke. Dermed dro kystvakten tilbake.

Etter litt kom en ny båt til syne, en flott, moderne fiskebåt. Da den kom nærmere så fiskeren at hans tidligere mannskap satt i den. De hadde hørt om det som var skjedd og hadde brakt sin egen båt ut i stormen for å redde ham, så høyt satte de sin tidligere sjef.

Men fiskeren sa: «Ikke la dere friste. Gud vil utfri meg.»

De svarte: «Gud bruker selv det som ingenting er. Kom, ta tak i våre hender å få din frelse.»

«Vik bak meg!» svarte fiskeren. «Tror dere ikke Gud har makt til å fri meg fra dette vannet? Skal jeg ta deres hender slik at folk kan si mennesker har reddet meg? Nei, jeg venter på Guds mirakel, for det vil bringe Ham størst ære.»

De gråt og bar seg, men det var ingenting de kunne gjøre. I flere timer strakte de ut hendene til ham, men han tok ikke imot. Til slutt var det ikke krefter igjen i den gamle fiskeren, og han sank ned under bølgene.

Da han slo opp øyene var han i himmelriket, og Vår Herre tok ham imot med åpne armer. Fiskeren klemte sin himmelske Far og merket at her var det godt å være.

«Men Herre Herre», spurte han. «Hvorfor gav du meg aldri en kone?»

Vår Herre smilte og sa: «Jeg så deg og hadde mange jeg kunne gitt deg. Men da du ikke søkte dem selv talte jeg til din mors hjerte, at hun skulle bringe dem til deg. Men du tok ikke imot noen av dem.»

«Men Herre Herre, hvorfor gav du meg aldri en ny båt?»

«Jeg velsignet deg med mer rikdom enn noen andre fiskere i hele bygda. Du var fri til å kjøpe en ny båt når du måtte ønske.»

«Men Herre Herre, hvorfor lot du meg forlise?»

«Jeg sendte først din mor, så ditt mannskap, og løsnet til og med båten fra land for at du ikke skulle dra. Allikevel dro du.»

«Men Herre Herre, hvorfor reddet du meg ikke fra å drukne.»

Og Vår Herre la sin hånd på sitt elskede barn og sa: «Jeg sendte deg tre båter, og du lot ingen av dem ta deg inn. Lær deg å kjenne mine mirakler, de er så mye mer enn storm og ild. Min kraft bor ikke i stein, jord og vann, men i mine barn. Mon tro du i ditt liv har sett flere mirakler enn du vet.»


Creative Commons-lisens
Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-Ingen bearbeidelser 4.0 Internasjonal lisens.

Skrevet av: Karl-Robert Rønning

IDK
«Etter en klassisk kristenvits»

Illustrasjon: Kristhild Rønning